1001 godnatthistorier - 927. Historien om Siv Siv

 

927. Historien om Siv Siv

-          Når det suser i sivet, er det gjerne Sølvi Sønnavind som er på ferde, sa fru Fantasia og satt seg ned ved siden av M.

-          Javel, svarte M. – Jeg bare lurer på en ting, og det er hvorfor du ennå ikke har fortalt historien om Sølvi? Hun har jo vært med mange ganger nå.

-          Det må jeg sørge for å rette på, men denne gangen er det Siv Siv jeg skal fortelle om.

-          Jeg synes heller Sølvi skulle være med denne gangen.

-          Da får jeg se hva jeg kan gjøre med det i kveld eller en annen kveld. Hvorom allting er, så holder Siv til i takrørskogen. Hun har et annet navn også, Tale Takrør.

-          Hvorfor har hun to navn? Og hvorfor Tale?

-          Det er fordi det er akkurat som hun snakker eller taler når vinden, enten det er Sølvi Sønnavind eller Vegard Vestavind, som blåser gjennom henne. Takrør heter hun fordi hun blir brukt til å tette tak mange steder.

 

-          Der kommer forresten Sølvi Sønnavind, sa feen og så utover vannet som begynte å kruse seg. – Nå er det bare å vente litt, så skal vi høre hva Siv har å si.

-          Stopp litt nå, hørte de utenfor sivkanten.

-          Kjenner jeg Sølvi rett, kommer hun til å forlange å være med i historien, mente feen.

Og slik var det. Sølvi begynte ikke å blåse igjen før hun hadde fått et løfte om å få sin egen historie en annen kveld. Nå varte det ikke lenge før Siv tok til å gi lyd fra seg.

-          Er det dere som er ute og farer, spurte Siv.

-          Ja, svarte M, - og nå ville jeg gjerne ha deg i tale. Du har sikkert mye å fortelle?

-          Javisst har jeg det, men kvelden er kort og nå er det snart mørkt. Det må bli kort historie. Ja, en veldig kort en, sa hun og så opp mot Solfrid Sol som var på vei ned i vest.

-          Det må bli den om «Gutten og fanden». Det var en gang en gutt som gikk langsmed veien og knekket nøtter. Så fant han en nøtt som var markstukken slik at det var et lite hull i den. Akkurat da møtte han fanden.

 

-          Er det sant hva folk sier, sa gutten, - at fanden kan gjøre seg så liten han vil og krype gjennom et knappenålshull?

-          Ja, svarte fanden.

-          Så vis meg det og kryp inn i denne nøtta.

Det gjorde fanden og krøp inn i makkhullet. Da stakk gutten en pinne i hullet.

-          Nå har jeg deg, sa gutten.

Dermed gikk han bortover veien til han kom til en smie. Der spurte han smeden om han kunne slå sund nøtta for ham.

-          Det skulle ikke være noen sak, sa smeden, tok frem en liten hammer og la nøtta på ambolten, men den ville ikke i stykker.

Smeden måtte finn frem en større hammer, men heller ikke den dugde. Nå ble smeden sint og fant frem storslegga og dundret til alt han orket. Nå gikk nøtta i knas så halve smietaket fløy av og det braket som om hytta skulle falle ned.

-          Jeg mener fanden var i nøtta, jeg, sa smeden.

-          Han var så, sa gutten.

-          Den historien har jeg hørt før, tror jeg, sa M.

-          Men dette har du ikke hørt, sa Siv. – Fanden var så flyende sint at han gikk løs på meg og sparket og bet.

 

-          Hvis du ser godt etter, kan du se merkene etter tennene hans på bladene mine den dag i dag.

-          Er det sant?

-          Det er så sant som at jeg står her, avsluttet Siv Siv.

Bitt, beit, bute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 926. Historien om Pieter Pyton

 

926. Historien om Pieter Pyton

-          Nå får det være nok, sa Pieter Pyton da jeg møtte ham i dag.

-          Nå har du fortalt godnatthistorier i lange tider, og jeg har ennå ikke kommet med!

Fru Fantasia satte seg ned på sengekanten ved siden av M.

-          Jeg tenkte jeg skulle ta ham med hit, men han er for tung og lang. Dessuten tror jeg du ville blitt redd om han begynte å krype rundt i soverommet. Ingen andre slanger er så lange som nettopp Pieter og familien hans.

 

-          Derfor må vi hilse på ham der han holder til i Sydøst-Asia. Pieter gjør ikke så mye av seg og er heller ikke lett å se på grunn av fargetegningene sine. Da fargene ble delt ut til slangene, var Pieter heldig og stod først i køen og kunne velge og vrake i fargeskrinet. Andre slanger var ikke så heldig og måtte nøye seg med fargene som ble igjen. Noen av dem ble faktisk grønne av misunnelse, noe som er tydelig den dag i dag.

 

-          Jeg drysser en liten porsjon stjernestøv over deg, så skal vi se om vi ikke finner Pieter Pyton.

Dermed suste de gjennom luften mot sydøst og landet ikke før de kom til en bred elv som rant gjennom en stor skog. Det var grønt og veldig varmt og et yrende liv av sommerfugler og insekter. Maur krøp omkring på bakken og fugler kvitret i trekronene.

-          Er det dette som kalles jungel, spurte M.

-          Ja, svarte Pieter Pyton og løftet hodet.

-          Å, nå skvatt jeg, ropte M. – Du er mye større enn jeg trodde.

-          Du trenger ikke være redd, sa Pieter, for jeg har nettopp spist, og da trenger jeg ikke spise på en hel uke. Nå ligger jeg bare her og slanger meg. Har du lyst, kan du bli med på en svømmetur i elva.

-          Er ikke det farlig, da?

-          Når du er sammen med meg, er det ikke noe å være redd for. Jeg er nesten aldri redd, sa Pieter.

-          Det er fordi du er så stor.

-          Nei, det er fordi jeg bestandig er forsiktig. Det er derfor jeg er blitt så stor og lang. Jeg har sett nok av dem som tror de er noe mer enn de er. Lenge går det bra inntil det en dag skjer noe. Jeg bryr meg ikke om alle tøffingene som driver og kjekker seg. Hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg er den jeg er og er fornøyd med det. Det er derfor det ikke er noen slanger som er lenger enn meg. Bortsett fra hageslanger, da, men de er jo ikke ekte slanger.

-          Det er jeg ikke sikker på om Hagbart Hageslange er enig i, svarte M.

 

-          Hagbart har jeg aldri hørt om.

-          Det kan nok stemme, sa M. – Hagbart våknet en morgen og trodde han bare hadde drømt, men han hadde vridd så mye på seg i søvne at han bare var en eneste stor knute.

 

-           Det gikk ikke bedre enn at Gregersen måtte kutte ham i småbiter for å løse floken.

-          Det var det jeg visste at Hagbart ikke var en ekte slange. Vi ordentlige slanger finner oss ikke i slikt. Men nå må jeg visst krype videre. Du får sove godt, sa Pieter Pyton og forsvant inn i jungelen.

Sling, slang, slute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 925. Historien om Vedbjørn Vedkomfyr

 

925. Historien om Vedbjørn Vedkomfyr

-          Vedbjørn Vedkomfyr hører til de som sverger til hyttelivet, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M. – Ikke noe er så kjekt som å lage mat og koke kaffe når det er ved som må til. Helst skal det være bjerkeved, men tyrived er også greit, sier Vedbjørn.

 

-          Vedbjørn har snakket med Strunt Strøm som holder til i elva ikke langt fra hytta dere Vedbjørn holder til.

-          Ikke finn på å bli bygd ut og bli brukt i kraftverk, sier Vedbjørn. – All mat blir bedre når det fyres med ved. Skulle det komme elektrisk strøm her i hytta, vet jeg ikke hva jeg skal finne på. Mange vedkomfyrer har fire ben, men jeg har ingen. Så hva skal jeg gjøre om ingen har bruk for meg? Jeg kan jo ikke gå min vei uten ben. Dessuten er jeg alt for tung til å bli løftet på. Kan hende det går om det er fire sterkinger til å løfte meg, men jeg tviler på det.

-          Heldigvis tror jeg hytteeierne mine ikke tenker på å skifte meg ut. De er nøye på å stelle godt med meg. Minst to ganger i året setter de meg inn med ovnssverte slik at jeg skal se svart og fin ut. Det er så trivelig å bli pusset og stelt med. Jeg har sett nok av andre ovner som får dårlig stell og ser brune og fæle ut.

-          Hytteeierne mine liker å fiske og gå på rypejakt. Jeg er ikke akkurat så begeistret for det. Jeg mener at fisk er til for å svømme og ryper er til for å fly, men hva kan jeg gjøre med det? Siden jeg ikke har ben, kan jeg jo ikke gå min vei. Men jeg har sagt at skal jeg lage rypegryter, skal det være fløtesaus. Når det er ørret jeg skal lage til, må det være rømmesaus og helst av seterrømme som er laget på setra nede i lia her. Den seterrømmen som er i butikken, er ikke like god til fjellørret.

-          Det fine med å være vedkomfyr, er at hytteeierne mine får både i pose og sekk. Det blir varmt i hytta samtidig som jeg holder på med matlagingen. I fjellet kan det rett som det er være ganske så kaldt, og da duger det ikke med elektrisitet eller gass. Det er bare ved som lager ordentlig god varme. Derfor skjønner jeg virkelig ikke at det ikke er flere som har vedkomfyrer til bruk om vinteren. Peis er det mange som skal ha, men oss vedkomfyrer er det ikke mange som vil sette på kjøkkenet i stedet for nymotens elektriske komfyrer. Kanskje de synes at jeg ikke er fin nok? Men får jeg en skikkelig omgang med ovnssverte, vet jeg ikke noen som er så staselige som meg.

-          Disse tobeiningene er noen rare skapninger av og til. De er veldig nøye på hva de tar inn i huset, men se bare på hvordan mange av dem kler seg!

 

-          Hadde jeg gått rundt med hull i buksene, ville jeg skammet meg. Når jeg ser slikt, er jeg glad jeg bare er en helt vanlig vedkomfyr. Hytteeierne mine kler seg aldri slik.

Komfar, komfyr, komfute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og å var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?