811. Historien om Skipper Skipskiste
- Nå har jeg seilt på de syv hav, men maken har jeg aldri opplevd, hørte jeg Skipper Skipskiste si i kveld.
Fru Fantasia slo seg ned på sengekanten ved siden av M.
- De syv hav? Hva er det for noe rart, spurte M.
- Det er ikke helt lett å svare på. Det har nemlig variert gjennom tidene. For lenge siden var Middelhavet selve hovedhavet. Ingen brydde seg om Atlanterhavet og Stillehavet. Syv var dessuten et slags hellig tall; det er nok derfor det er syv dager i en uke. Når noen snakker om de syv hav i dag, er det nok disse havene de mener: Nordishavet, Nord- og Sydatlanteren, Nord- og Syd(stille)havet, Det indiske hav og Sydishavet.
- Har Skipper Skipskiste seilt på alle disse havene?
- Det tror jeg nok ikke. Hva han mener selv, er noe helt annet.
- Men hva var det han hadde opplevd?
- Det Skipper sa, var at noen hadde rotet bort nøkkelen hans. Den pleide bestandig å stå i nøkkelhullet, men nå var den borte vekk. Av en eller annen grunn var han kommet til et museum. Kanskje fordi han var gammel og velbrukt. Han visste ikke. Han var full av hemmeligheter, og nå kunne ingen åpne ham. Låsen var laget av Lockert Låsesmed for lenge, lenge siden og var umulig å dirke opp. Selvsagt kunne noen bryte ham opp, men da ville han jo bli litt ødelagt.
- Sa Skipper noe om hemmelighetene sine?
- Det var ikke så lett å si noe for ham fordi nøkkelhullet var veldig lite. Derfor drysset jeg litt stjernestøv og ham, og vips var låsen oppe. Siden jeg visste at jeg skulle besøke deg i kveld, spurte jeg Skipper om jeg kunne ta med hemmeligheten og vise den til deg. Han knirket et ja da ja la igjen lokket. Her kan du se.
- Men det er jo bare et papir, sa M.
- Bare et papir? Dette er et kart over Skattøya.
- Et ordentlig skattekart?
- Ja, det er det, Og det er dit vi skal i kveld. Men vi må skynde oss, for at jeg har hørt at det er andre som vet hvor skatten er. Vi må dra med en gang.
- Kanskje jeg må si fra til mamma og pappa?
- Nei, det har vi ikke tid til, Jeg drysser stjernestøv over oss med en gang, og så er det av gårde.
De reiste sydover i rasende fart, men det skjedde noe rart under og rundt dem.
- Hva er det som blinker slik, spurte M.
- Vi reiser gjennom natt og dag tilbake i tiden. Hvis du ser under oss, er alt i forandring.
- Så rart, sa M. – Veiene blir smalere og smalere, og bilene ser helt annerledes ut enn de vi har hjemme.
Lit etter forsvant bilene, og det var bare hestekjøretøyer å se. Luften ble renere og himmelen klarere. Ute på havet var det skuter med hvite seil.
- Der har vi Skattøya, sa feen og pekte. – Nå må vi skynde oss, for jeg ser andre er på vei. Det er sjørøverskuter, så nå må vi være forsiktige. Når sjørøvere lukter gull, er de ikke å spøke med. Heldigvis har jeg med drømmekappen. Slår vi den om oss, er det ingen som kan se oss.
- Nei og nei, utbrøt M. – Det er allerede noen der, og de har med seg spader. Nå begynner de å grave.
- Vi tar bare på oss drømmekappen og venter til de har gravd opp skatten, så skal du se.
De trengte ikke å vente lenge før de hørte spadene slå mot tre nede i hullet.
- Nå er det vår tur, sa feen. – Kom innunder drømmekappen så løper vi frem og hopper ned i hullet.
- Hvor ble det av kista? Den var her for et øyeblikk siden, skrek han som var nærmest kista.
Snart var sjørøverne i gang med å krangle, og det varte ikke lenge før de begynte å slåss og beskylde hverandre for å ha gjemt unna skattkista.
Et øyeblikk etter var feen og M innom Skipper Skipskiste og satte skattkista fra seg nede i Skipper og takket for lånet av kartet.
- Å, sa M. – Dette var spennende!
Skitt, skatt, skute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
