1001 godnatthistorier - 330. Historien om Gunda Graveveps

330. Historien om Gunda Graveveps

-          Den som graver finner, sa Gunda Graveveps da jeg holdt på å tråkke på henne ute på sandbakken.

Fru Fantasia slo seg ned ved siden av M. I hånden hadde hun en liten boks som hun åpnet.

-          Hva er det hun finner, spurte M.

-          Ja, nå kan du spørre henne selv, for her er hun.

Der lå et stort og litt rart insekt som raskt hoppet ut.

-          Heisann, sa insektet. – Er det du som er M? Jeg heter Grunda Graveveps. Hyggelig å hilse på deg, sa hun og svingte på bakkroppen.

-          Du skjønner vi gravevepser kan ikke håndhilse. I stedet vifter vi med bakkroppen.

-          Hvorfor hopper du slik, spurte M.

-          Gjør jeg det, sa Gunda. – Det må være fordi jeg har det så travelt. Det er så mange hull jeg må grave på denne tiden. Jeg er full av egg som bare venter på å bli lagt, men først må jeg finne sommerfugllarver og dra dem inn i hullene jeg graver. Det er så mye jeg skal gjøre at jeg ikke vet hvordan jeg skal rekke alt. Å spise er det knapt tid til.

-          Nå kan du bare slappe av, sa M. – Det er kvelden nå og mørkt. Snart er det tid for å sove, men først kan du fortelle meg litt om hva du finner når du holder på med all gravingen din.

-          Ja, det var sant, sa Gunda. – Det hadde jeg nesten glemt. Hva var det jeg sa? Den som graver finner. Du aner ikke hvor mye rart som skjuler seg under jorda.

-          Ja, fortell, sa M.

-          Her forleden holdt jeg på med å grave et stort og fint hull. Plutselig åpnet jorda seg under meg og jeg holdt på å falle ned. Hadde det ikke vært for at jeg har seks ben, kunne det gått helt galt. Heldigvis ble jeg hengende i taket på den hulen som var der nede. Plutselig kommer den noen farende. Det var Markus Markmus som hadde det forferdelig travelt.

-          Si at jeg løp den veien, sa Markus og pekte til høyre før han forsvant inn i en gang til venstre.

-          Før jeg rakk å svare, hadde han forsvunnet. Like etter kom en til løpende. Denne gangen var det et enda større dyr som stoppet opp og presenterte seg.

-          Jeg er Snøfrid Snømus, sa hun. – Du skulle vel ikke ha sett Markus fare forbi? Jeg har en viktig beskjed til ham fra bestemoren hans, sa hun og smilte lurt mens hun slikket seg om munnen.

-          Jeg er jo ikke dum og skjønte med en gang hva Snøfrid tenkte på og nikket mot høyre. Dermed forsvant hun og det ble igjen stille. Jeg skyndte meg å komme opp igjen.

-          Men det gikk jo bra, sa M.

-          Det går som regel bra, sa Gunda Graveveps.

-          Har du mer å fortelle, spurte M.

-          Klart det! Jeg har gravd så mange hull og sett så mye rart at du kan ikke tro det. Nå skal jeg fortelle om den gangen noen i slekten min utvandret til Amerika for lenge, lenge siden. De dro helt til California fordi de hadde hørt at det var så fint å grave der. Nede i noen hull fant de et slags gult støv som noen kalte for gullstøv.

-          Tobeiningene la merke til at gravevepsene hadde gule støvkorn på kroppen når de kom opp av hullene. Slik gikk det til at gullrushet i California startet i 1848. Dermed ble det helt umulig for gravevepsene å bo der. Folk begynte å grave hull over alt. Derfor måtte familien flytte andre steder og noen dro tilbake til Norge hvor de kom fra. Det er grunnen til at jeg vet om dette. Det er en hemmelighet som ingen andre enn du og vi gravevepser kjenner til. Det var nemlig vi som fant gullet i California.

-          Det er derfor vi gravevepser sier at den som graver finner.

Finn, fant, fute, så var den historien ute

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?