Kapittel 10
Et svakt
vinddrag rislet gjennom mangotrærne. Morgendisen lå over markene, og det var
forholdsvis kjølig. Noi skuttet seg der hun satt og la armene rundt knærne for
å holde varmen. Det var ennå en time igjen før solskiven dukket opp. Fremdeles
gol hanene til hverandre rundt om i landsbyen, snart svakere, snart sterkere,
og hun hørte den tøffende lyden fra de små lastebilene som brakte
landarbeiderne ut til markene hvor innhøstingen av mansapalang eller tapioka
hadde tatt til. Arbeidet var hardt. For hardt for en kvinne som for flere år
siden hadde passert tretti.
Hvilken fremtid
hadde hun her i Nong Yai? Hun hadde to barn. Faren til barna var forsvunnet for
seks år siden. Sist hun hørte fra ham var han i Khorat. Det var flere år siden.
Nå bodde hun hos moren og faren, men de begynte å bli eldre og hadde
vanskeligere for å finne arbeid enn henne. De to søstrene og den ene broren
arbeidet i Bangkok og var sjelden hjemme. Om noen år så hun for seg at det var
hun som måtte forsørge den vesle familien.
Nå satt hun og
ventet på bussen. I flere måneder hadde hun veid for og imot. Det var
venninnene som hadde overtalt henne: ”I
Hua Hin er det gode penger å tjene. Turistene som kommer dit fra Europa
og Amerika, er gjerne eldre, og de har penger, mye penger. Ta deg en tur ned
til oss, og vi skal vise deg,” hadde de sagt.
Hun satt i
morgendisen og så ut over Nong Yai hvor hun hadde bodd hele livet. Da sola
begynte å farge de lette skyene på himmelen røde, hørte hun bussen i svingen.
Hun løftet opp den vesle vesken og vinket for å få sjåføren til å stoppe. Litt
etter satt hun og humpet på veien ut av landsbyen. Noen skolebarn var også med,
men de gikk av etter noen kilometer ved landsbyskolen i Suntisuk. Der hadde hun
selv vært elev som barn. Det kom på noen eldre barn i blå og hvite
skoleuniformer. De skulle til den videregående skolen i Soengsang. Der måtte
hun skifte buss for å komme videre til Khorat. Derfra gikk det buss til Bangkok
og så videre til Hua Hin.
Markedet i
Soengsang lå like ved buss-stasjonen, og hun bestemte seg for å kjøpe mat der
slik at hun hadde noe å spise på reisen. Hun traff noen kjente og småpratet
litt. Da bussen til Khorat kom etter en times tid, var det allerede begynt å
bli varmt. Siden hun var søvnig etter å ha stått tidlig opp, lente hun seg mot
vinduet og sovnet.
Noi våknet da
bussen stoppet og de andre passasjerene skubbet borti henne da de skulle av.
Hun passet på å få med seg vesken sin og gikk inn i bussterminalen for å kjøpe
en billett til Bangkok. Hun hadde ikke mer enn ti minutter på seg før
bussavgang. Bussen var uten air condition for hun syntes hun måtte spare
penger. I Bangkok tok hun en minibuss til sørgående bussterminal. Først sent på
natten var hun fremme i Hua Hin. Noi spurte seg frem til en telefonkiosk og
fikk kontakt med venninnen, Su. De avtalte at Noi skulle vente på
buss-stasjonen. Ti minutter senere omfavnet de to hverandre. Su fortalte at hun
delte rom med åtte andre kvinner, men at det var plass til en madrass til på
gulvet. De måtte bare være stille for ikke å forstyrre de som sov.
På nattmarkedet
var de fleste salgsbodene fjernet. Nede
i sentrum var det ikke mye liv. Barene var stengt. Iallfall var dørene mot gaten
lukket. Noi og Su gikk inn en bakdør og listet seg opp trappen til andre
etasje. Den knirket svakt. Su åpnet en dør forsiktig og pekte. ”Der kan du
ligge,” hvisket hun. ”Toalett og dusj er borte i gangen, men det er bare kaldt
vann. Jeg legger meg nå.”
Noi satte
vesken ned og så seg om. Det var tre ledige madrasser i tillegg til hennes. Su
trakk den lette dynen over seg, og så hørtes bare pustingen til de som sov. Noi
kjente seg med ett så alene, så alene.
Hun ble ikke
stående lenge i dusjen selv om vannet ikke var spesielt kaldt, men det var godt
å vaske av seg den lange bussreisen. Det var varmt, og hun lot være å tørke
seg, bortsett fra håret som hun frotterte ettertenksomt. Hva hadde hun gitt seg
inn på nå? Hun gikk til rommet hvor de andre lå og stilte seg ved vinduet. Der
nede på gaten drev det noen par forbi, arm i arm. Thailendere gikk ikke slik,
men kvinnene var mørke i håret som henne selv. Noi krysset armene over
brystene; om noen dager var det kan hende hun som gikk der nede.
Hun la seg på
madrassen og ble liggende og tenke. Omkring henne lå de andre og pustet rolig.
Hvordan kan de være så avslappet, tenkte hun. De går med menn og gjør ingen
ting av det. Hun prøvde å se seg selv sammen med en mann nede på gaten, hånd i
hånd. Det gikk. Hun greide det, men så stoppet tankene. Hun maktet ikke å
forestille seg at hun ble med mannen opp på hotellrommet, og enda mindre det
hun visste fulgte etterpå. Svetten begynte å renne av pannen, og hun følte seg
uvel. Hvilket liv var det hun hadde oppsøkt?
Da søvnen kom,
var det sent. Noi forstod først hvor hun var da Su begynte å løfte på madrassen
hennes. ”Det er på tide å stå opp. Vi må rydde rommet for å få plass til å
spise.” De andre jentene hadde allerede rullet sammen madrassene sine, bundet
en hyssing rundt og satt dem bort i det ene hjørnet av rommet.
”Bli med meg
ut, så kjøper vi litt mat,” sa Su.
De kjøpte
kylling og ris i plastposer, gikk opp på rommet, rullet ut matter for å spise,
og så fortalte Su hva Noi måtte gå gjennom før hun kunne begynne å arbeide.
Gikk det bra, hadde hun muligheter til å komme til utlandet. Det var en del
kontaktpersoner i Hua Hin som formidlet kontakter til utlandet hvor det var
muligheter til å tjene store penger, mye mer enn i Thailand. Selv hadde
iallfall Su hørt rykter om flere som hadde gjort det bra, men hun hadde aldri
snakket med dem etterpå.
Litt senere
gikk de to ut i byen. ”Der er kontoret til legen vi bruker,” pekte Su. ”Vi
pleier å gå til ham et par ganger i året. Det jeg liker minst er at han tar
blodprøve hver gang; det er nødvendig, sier han. Ellers kan vi ikke arbeide.
Dessuten må vi vise legeattesten til eieren av baren. Du kan bare gå inn dit og
vente på din tur. Jeg må tilbake for å rydde og vaske i baren. Etterpå kan jeg
kanskje vise deg rundt i byen?”
Noi nikket og
så Su forsvinne tilbake nedover gaten. Hun trakk pusten dypt og banket på døren
til legekontoret. Det var ikke nødvendig, for det var ingen der inne som åpnet
døren. Hun ventet et snaut halvt minutt før hun gikk inn. Det satt åtte-ti
kvinner der inne. Alle satt langsved veggen på den ene siden av et avlangt rom,
og alle rettet øynene mot henne. Noi merket at hun ble rød i kinnene og så seg
om etter en stol, men det var ingen ledige, så hun måtte stille seg inntil
veggen på motsatt side. Hun hadde følelsen av at alle så på henne, og at alle
visste hvorfor hun var kommet.
Heldigvis slapp
hun å stå på utstilling lenge, men hun la merke til at alle som satt der var
forholdsvis unge. Iallfall var ingen over førti år. Legen åpnet døren til
kontoret og slapp en av kvinnene inn, og det ble en ledig plass på en av
stolene. Damen ved siden av henne smilte og hilste. ”Jeg heter Li,” sa hun. ”Du
er kanskje ny her?” Noi nikket. ”Det var det jeg tenkte,” smilte Li. ”De ser ut
som deg, de fleste som kommer hit for første gang. Doktor Wisuth Boonkasem har
spesialisert seg på helsekontroll av oss som arbeider i barene i Hua Hin. Han
har andre pasienter også, men da bruker han et kontor et annet sted i byen. Her
er det bare oss som kommer. Hvis du vil, kan jeg fortelle deg litt om det som
venter deg i dette yrket?”
Noi nikket. Da
Li tre kvarter senere forsvant inn til doktor Boonkasem, visste hun at livet i
Hua Hin nok ville bli annerledes enn hun hadde tenkt seg, men hun hadde
iallfall fått en ny venninne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar