En hjertesak - kapittel 15

Kapittel 15

Preben Albriktsen var fremdeles trett da det lysnet. Det pleide å ta noen dager å komme over tidsforskjellen. Fem timer kortere døgn var såpass at det kjentes godt. Men en avtale var en avtale. Han dusjet, barberte seg og gikk ned til frokost. Der satt allerede Peter Wilson. Albriktsen hilste og spurte om det var greit at han slo seg ned. Det var det. Han forsynte seg med toast og syltetøy ved buffeen. En av betjeningen spurte om han ville ha kaffe eller te. Han valgte te.

”En perfekt dag for golf,” ymtet Wilson frempå. ”Kanskje litt varmt, men ikke mer enn vi bør tåle. Blir varmen for plagsom, har vi alltids muligheten til å stikke innomhus og spise. Der er det air condition og behagelig å være. Når vi har fått nok av golf tar vi en tur i omegnen for å se oss om. Etterpå gjør vi det vi avtalte. Vi tar en runde på barene nede i byen. Hvis du ikke har noe mot det?”

Albriktsen gjespet. ”Greit det, men jeg tror jeg må ta det litt med ro de første dagene. Akkurat nå er jeg litt trett. Faktisk er jeg ikke helt sikker på hvilken tid det er på dagen. Det kunne like gjerne vært kvelden akkurat nå. Men en dag på golfbanen er sikkert greit. Fint å få noe annet å tenke på enn sykdom. Ja, jeg har kanskje ikke fortalt deg hvorfor jeg er her?” Han så spørrende på Wilson. Denne rystet på hodet.

”Kort sagt er det en hjerteoperasjon som måtte utsettes. Jeg tåler ikke de helt store anstrengelsene, men en runde på golfbanen skal jeg nok greie.”

Wilson så forståelsesfullt på ham. ”Bare avslutt frokosten du. Jeg går bort i resepsjonen og bestiller en drosje. Om en halv times tid kanskje? Så går jeg opp og skifter i mellomtiden?”

Albriktsen nikket mens han tygget. ”Da sees vi utenfor resepsjonen,” svarte Wilson.

Egentlig var det godt å ta det med ro ved frokosten. Han hadde allerede skiftet til golfantrekk, så det var ikke nødvendig å gå opp til rommet etterpå. Han så seg rundt i spisesalen. Den var omtrent halvfull. Hvor kom de fra, de som satt her, tenkte han. De fleste så ut til å være av vestlig opprinnelse. Det var ikke mange som var alene, men noen var det. Det var flest menn, la han merke til. De kvinnene som satt og spiste var enten sammen med mann eller familie eller sammen med en eller flere kvinner. Betjeningen var nesten like mange som det var gjester. Du trengte bare å reise deg opp fra bordet før det var noen som kom og fjernet skitne tallerkener og kopper. En luksustilværelse! Litt av baksiden hadde han sett i går i baren. Kvinnenes triste ansiktsuttrykk når de trodde seg usett, hadde festet seg. Hvilke håp hadde de for livet?

Han rystet tankene av seg da en drosje kjørte opp utenfor hotellet. Jo, det var drosjen Peter Wilson hadde bestilt. Der kom engelskmannen drassende med en golfbag som sjåføren plasserte bak i bagasjerommet. Fem minutter senere stod de utenfor Royal Hua Hin Golf Course.

”En av de bedre banene i Thailand,” ymtet Wilson frempå. ”Kongen var noen ganger innom og spilte her. Han bodde forresten av og til litt nord for Hua Hin i et sommerpalass kalt Phra Ratchawang Klai Kangwon eller palasset uten sorger. Når kongen var til stede, lå det ofte en del marineskip rett utenfor byen. Det var dessuten en militærleir like ved palasset. Så nå er du litt orientert,” sa han.

Albriktsen leide et sett køller. Så var de i gang. Varmen var for oppadgående, og det gikk ikke fort, verken med dem eller de andre som gikk rundt de atten hullene. Wilson hadde heldigvis husket på å ta med to vannflasker, og de kom godt med. Ingen av dem var spesielt opptatt av spillet. De brukte heller tiden til å bli kjent med hverandre mens de forflyttet seg.

Det gjorde godt å være opptatt av andre enn seg selv. Det hadde blitt altfor mye tanker om den forestående hjerteoperasjonen. Albriktsen var i grunnen gått dyktig lei av å være sentrert om sin egen lidelse. Derfor hørte han villig på hva Wilson hadde å fortelle om seg selv. Studiene på Oxford University, karrieren i City. Hvordan alt så ut til vokse inn i himmelen. Tre barn hadde han og June sammen. Alle tre hadde flyttet hjemmefra og var godt i gang med studier. Så slo lynet ned. Kanskje hadde han vært for opptatt av karrieren?  I hvert fall møtte June en dag opp på kontoret i City og sa at hun ville skilles. Det var en annen mann, sa hun. ”Det er noen år siden nå,” sa han bittert. ”Siden da har jeg reist alene eller sammen med venner når jeg har hatt noen feriedager. I vår alder må man ta til takke med de godene som dukker opp på veien. Ikke sant?”

Albriktsen svarte ikke. Da de hadde avsluttet det attende hullet, var begge to ganske utmattet. Wilson foreslo at de spiste middag i restauranten på stedet i stedet for å reise ned i byen igjen for å få i seg litt mat. Kokken var dyktig, hadde han hørt.  Før det ble mørkt kunne det være verdt å besøke en av severdighetene i Hua Hin. I overkant av byen, litt oppe i høyden var det et munkekloster og rett ved var det en stor liggende buddha. Dit kom ofte thailendere for å be. Det var stille og rolig der, og få turister besøkte stedet.

Wilson og Albriktsen tok en drosje opp til klosteret. Noe som forundret ham, sa han til Wilson, var hvor mye thailenderne la i dette med religion. Watene og andre religiøse bygninger så ut til å lyse av velstand, de fleste av dem, mens folk flest virket som de levde veldig nøkternt. Wilson ba drosjen vente ved klosteret mens de gikk bort til den liggende buddhaen. Det var bare noen hundre meter og ikke så mye oppover. Vel fremme ba Wilson ham om å ta av seg skoene før han gikk nær den hvilende buddhaen. ”Det var skikken,” sa han. ”Det var viktig å vise respekt for folks religiøse tro.”

Mens de satt der i stillheten og så utover byen, kom det et ungt par på moped. De gikk inn på venstre side av buddhaen. Der var det en tavle med lapper på, la Albriktsen merke til. De to la noen mynter i en krukke, fant frem en boks med pinner i. Kvinnen begynte å riste på boksen til det falt en pinne ut. Mannen gjorde det samme. De så på pinnene, og så gikk de frem til tavlen og trakk hver sin lapp som de leste. Deretter smilte de til hverandre, tok hverandre i hånden og tente noen røkelsespinner foran buddhafiguren før de satte seg på mopeden og kjørte sin vei.

”Hva var det de gjorde?” henvendte han seg til Wilson.

”Det er et slags horoskop,” svarte Wilson. ”De rister på boksen til det faller en pinne ut. Hver pinne har et nummer som tilsvarer et nummer på lappene som henger på tavlen. Der kan de lese en spådom om fremtiden. Bli med bort, så ser vi hva som står på lappene.”

”Men det står jo på thai,” utbrøt Albriktsen skuffet,

”Ja vel. Det er vel fordi det stort sett er thailendere som går opp hit. Nede i byen vet jeg at det er tilsvarende lapper på engelsk. Hvis du har lyst til å se hva som står. Men det er ikke mye annerledes enn det du finner i ukebladhoroskopene i Europa. Spådommene er bare litt mer omfattende.”

”Den som visste hva fremtiden bringer,” tenkte Albriktsen høyt. ”Den som visste det.”

”Det tror jeg du bør sette pris på at du ikke vet,” svarte Wilson. ”Vi kan gjerne planlegge for livet. Likevel tror jeg vi bør ta hver dag som den er og utnytte de mulighetene som kommer. Det er sikkert en tilfredsstillelse å gjøre det du har planlagt hver eneste dag, ikke ha et eneste avvik fra planene du har lagt, men hva slags liv er det? I London så jeg i flere dager en mann som hadde et svare strev med å krysse en åpen plass. Problemet var at det var heller på plassen, og at han på død og liv måtte unngå å tråkke på strekene. Sikkert en glede å komme velberget over, men mannen var spike spenna gal. Det er ikke mulig å ha orden på alt i livet og ha et bra liv. Tror jeg. Ikke i det lange løp iallfall. Men nå tenker jeg drosjesjåføren venter på oss. Vi kjører tilbake til hotellet, og så bestemmer vi på veien ned hva vi bruker kvelden til.”

I drosjen foreslo Wilson at de gjorde det som de halvveis hadde avtalt tidligere. ”Vi går innom en eller flere av barene. Du har kan hende lyst til å finne ut hva som er virkeligheten bak den virkeligheten turistene ser?”

Utenfor Sofitel betalte de drosjen. ”Vel, da gikk vi?” spurte Wilson. Albriktsen fulgte etter.