En hjertesak - kapittel 7

Kapittel 7

Albriktsen  stod igjen ute på gaten og så opp mot huset. Jo, han hadde gjort det godt i livet så langt. Ingen tvil om det. Selv om vennene hans aldri sa det direkte, signaliserte de på alle måter at han burde være tilfreds med å være kommet dit han var. Men var han egentlig det? Gledet det ham å se sitt eget navn i gullbokstaver på portstolpen mot gaten rett over der hvor postkassen var innfelt?

Han kjente etter og følte ingen ting. Bare en tomhet. Han mintes eventyret om risen som ikke hadde noe hjerte på seg. Han husket til og med hvor hjertet til risen var gjemt: ”Langt, langt borte i et vann ligger en øy. På den øya står en kirke, i den kirken er en brønn, i den brønnen svømmer en and, i den anden er et egg, og i det egget er hjertet mitt.” Hvor var hans hjerte nå, det han skulle få om noen dager? Banket det i et levende menneske fremdeles, et menneske som hadde tanker og følelser som ham selv?

Det plaget ham at han skulle ha tanker om dette. Et hjerte var tross alt ikke annet enn en klump kjøtt, en muskel som trakk seg sammen omtrent en gang i sekundet. Han trakk frakken tettere om seg og gikk nedover mot sentrum. Faktisk trengte han å snakke med noen. Noen andre enn Dorthe, leger og andre personer som ville ham vel. På Theatercafeen visste han at noen av kameratene fra ungdommen pleide å vanke. Noen hadde, som han selv, hatt mange gode år, mens andre hadde havnet i livets bakevje, for å si det sånn, og hadde behov for mer enn å fukte ganen for å holde seg flytende. Det passet ham bra akkurat nå å slå i hjel noen timer i selskap med en eller flere halvlitere øl og gjerne sammen med noen som hadde tid til det samme som ham.

Han kunne tatt en drosje, men bestemte seg for å gå. Tid hadde han nok av, og sola varmet ikke mer enn at det var behagelig å være ute. En svak solgangsbris dro gjennom trekronene i Slottsparken, og han angret litt på at han hadde bestemt seg for å ta halvliteren inne nesten før døren hadde lukket seg bak ham. Men da var det for sent, for borte ved ett av hjørnebordene var det allerede en som vinket til ham.

Petter Olsen! Det var umulig å ta feil. De to hadde hengt sammen i studietiden. Det vil si når det dreiet seg om utenomfaglige aktiviteter.

”Hei! Hyggelig å se deg!” Petter Olsen trakk ut en stol.

”Hei! Takk, det samme!”

Albriktsen satte seg ned og kastet et blikk etter kelneren som stod fraværende borte i baren. Theatercafeen var bare halvfull, og det var ikke mye å gjøre med serveringen. De fleste gjestene så ut som de satt og drøyet halvliteren. Ikke rart med de prisene ølelskere måtte ut med for å få et glass skummende drikke på bordet.

”Hvor lenge siden er det vi så hverandre nå? Det må minst være ti år, er det ikke? Hva har du gjort siden sist?”

”Jeg? Nei, jeg har ikke gjort stort siden vi så hverandre forrige gang. Og det må da minst være femten år siden.. Det skulle ikke forundre meg om det var akkurat her ved dette bordet vi skiltes sist.” Han klappet seg på magen. ”Det er atskillige halvlitere som har havnet her, og det synes også! Innimellom halvliterne hender det jo at jeg arbeider, men de jobbene jeg har hatt, har aldri vært noen hovedsak. Mer er det ikke å si om den saken. Du får fortelle, du. Du har jo oppnådd noe i livet i motsetning til meg.”

Albriktsen strøk seg ettertenksomt gjennom håret. ”Mange sier det, men de siste årene har jeg stadig tenkt på om det egentlig er sant. Hvor er de blitt av alle årene som er mellom nå og studietiden da du og jeg vanket sammen?”

”Ikke vet jeg,” svarte Petter Olsen. ”Etter at du traff Elisabeth, var det ikke mye tid til gamle venner. Kanskje hun ikke likte meg og de andre vennene dine. Ikke vet jeg. Iallfall ble du borte. Siden så jeg deg bare igjen i avisspaltene. Jeg husker vi snakket om deg. Han blir nok noe stort, sa vi mellom halvliterne. Men hva visste vel vi annet enn at du ettersom årene gikk breiet deg over flere og flere spalter. Ikke rart vi trodde du var en suksess, og det var du vel, var du ikke?”

”Hva vil du jeg skal svare? Det enkleste hadde vel vært å svare ja. Men først skal jeg ha en øl.”

Albriktsen vinket på kelneren som omsider begynte å flytte føttene i retning bordet deres.

”At ølet er dyrt her på Theatercafeen, får være, men at det skal være så vanskelig å få det servert, er verre.”

Petter Olsen så dypt ned i ølglasset. Det var ikke langt til bunnen, og han tenkte at den magre lommeboken ikke tålte særlig flere halvlitere i dag. Kelneren kom med glasset til Albriktsen, satte det lett på bordet. Petter Olsen slikket seg om munnen uten å legge merke til det da han så duggdråpene som begynte å gli ned på utsiden av glasset.

”En halvliter til,” forlangte Albriktsen. Litt etter kom kelneren på nytt. De to mennene så hverandre inn i øynene. ”Skål for det som var,” sa Albriktsen. ”En skål for Elisabeth,” svarte Petter Olsen. ”Synd jeg ikke møtte henne. Hun var sikkert en fantastisk dame.”

Albriktsen tok en slurk av glasset og satte det ned igjen. ”Ja,” sa han, ”hun var det.” Han kjente at stemmen begynte å svikte og at tårene ikke var langt unna. ”Og jeg tok alt som en selvfølge. Vi fikk barn, to jenter og en gutt. Arbeidet i banken krevde sitt, og en dag stod vi der, alene. Vi fire. På kirkegården, i begravelsen, først da forstod jeg at det var slutt. Hun hadde stått ved siden av meg, eller bak meg, uten at jeg faktisk hadde merket det. Da kom jeg på at det kanskje var lenge siden jeg hadde sagt at jeg var glad i henne, og nå var det for sent. Alt var for sent. Da kisten ble senket ned i graven forstod jeg at jeg var kommet for sent til livet. Alt hadde gått så fort. Lange arbeidsdager, sene møter. Barna hadde lidd under dette, og Elisabeth hadde lidd uten å si fra. Det var tungt.”

Petter Olsen kremtet og skjøv ølglasset fra seg. ”Hva har du planer om å gjøre nå? For du har vel ikke tenkt å bli stamgjest her? Det kan jeg iallfall si deg at det er ikke noe liv å trakte etter, selv om ølet er godt.”

”En av de nærmeste dagene skal jeg til California. Det er dette hjertet mitt som ikke er helt godt, og legen min er kommet til at en hjerteoperasjon er nødvendig dersom jeg skal ha sjanse til å leve mer enn noen få år til. Alt ser ut til å være på plass og i orden. Det eneste er at jeg ikke kjenner meg helt klar. Hadde det ikke vært for barna, tror jeg at jeg hadde slått hele hjertetransplantasjonen fra meg. Av en eller annen grunn misliker jeg å gå rundt med hjertet til et annet menneske i kroppen, hvis du skjønner hva jeg mener.”

”Jo, jeg skjønner. Det har noe med følelser å gjøre, har det ikke? Men hva er alternativet? Valget er ditt. Du kan sitte her dag etter dag. På formiddagen er det bestandig et ledig bord. Enten er jeg her eller du treffer noen andre du kjenner. Så er det bare å gjøre det samme som oss. Vi kommer inn, ser oss om, finner noen kjente, bestiller en øl eller to, kanskje tre, og så sitter vi her og småprater. Alt dette uten at vi egentlig tenker på hva vi holder på med. For hver halvliter rykker døden et steg nærmere. De som henger på veggene her, vet hva som venter oss. Du, derimot, har sjansen til å velge! Du vet at døden venter på deg rundt neste hushjørne. Kanskje allerede om en uke! Du kjenner at du lever fordi du vet du snart skal dø.”

”Du er inne på noe der.” Albriktsen trakk på det. ”Og dere som sitter her dag etter dag, er på et vis døde. Dere har hoppet ned i flasken og satt på korken. Vel, det er jo også et slags liv. Kanskje ikke så ille når alt kommer til alt. Du har iallfall gitt meg noe å tenke på.”

Han reiste seg. ”Om vi ikke sees, får du ha det bra. Når jeg kommer tilbake fra Los Angeles, hvis jeg kommer tilbake, skal jeg stikke en tur innom Theatercafeen. Ha det bra så lenge!”