Kapittel 8
Wei Ling. De
hadde kjent hverandre i mer enn tyve år. Li Cheng følte han visste mer om henne
enn om seg selv, men at det ikke var sant, var han den første til å
innrømme. Wei Ling var en vakker kvinne. Likevel var hun ikke vakker på den
påtrengende måten, den som gjorde at menn sperret opp øynene når de så henne.
Han hadde knapt enset henne første gangen de møttes. Skjønnheten hennes kom
innenfra. Selv nå, etter så mange år, kunne han se på henne og kjenne det indre
lyset hun strålte ut. Hvor det kom fra og hva det skyldtes, visste han ikke.
Men det var der nesten bestandig.
Luften var tung
av eksos. Ettermiddagssolen var rødlig på farge. Han gikk gjennom gatene og la
nesten ikke merke til det, så vant var han med at det var slik det var. Det var
en befrielse å komme hjem og lukke støyen fra bilene og alle mopedene ute.
Maten var ferdig, og han satte seg ned på noen puter ved det lave bordet. Wei
Ling kom med risbollen. Så satte hun seg også. Hun så på ham. Fanget øynene
hans med blikket han kjente så godt. All hardheten som han måtte bygge opp for
å komme gjennom dagene på arbeidet, smeltet bort. Ritualet gjentok seg hver
dag. Hun så på ham, og øynene hennes masserte bort vonde tanker.
De spiste i
taushet. ”Har du hatt en god dag på arbeidet?” Wei Ling skjøv risbollen fra seg
og så spørrende på ham. Li Cheng la fra seg skjeen på det blankslitte, hakkete
trebordet. Vek unna med blikket. Skulle han si ja eller nei når han ikke mente
noen av delene? Han forble taus mens han stirret ned i bordplaten. ”Nei vel! Og
hva har du tenkt å gjøre med det?” Han følte blikket hennes brenne mot pannen
og ble tvunget til å se opp.
”De verdsetter
ikke arbeidet ditt i partiet,” slo hun fast. ”Hvorfor skal du finne deg i å
leve på denne måten, mens andre tar hånd om verdiene du er med på å skape? Jeg
vil ikke ha en mann som ikke gjør annet med livet sitt enn å komme hjem etter
en lang arbeidsdag og er fornøyd bare han får risbollen sin før det er tid til
å tenke på å legge seg. Hva slags mann er det som er fornøyd med et slikt liv?
Iallfall ikke den mannen jeg vil dele dagene med! Nå har tyve år gått. Jeg vil
ikke leve nye tyve år på samme måten. Det var ikke dette jeg så frem til da vi
giftet oss. Nå har vi sjansen! Det blåser en ny vind over Kina.”
Li Cheng så på
munnen til Wei Ling. Det var en bestemt munn. Haken var rettet litt utover og
signaliserte besluttsomhet. ”Jo,” sa han. ”Mye har forandret seg de siste
årene. Jeg skal fortelle deg hva jeg tenkte på slutten av arbeidsdagen i dag.
Like før jeg gikk hjem. Hvis du vil høre?”
Wei Ling nikket
og smilte. Fem minutter senere smilte hun enda bredere. ”Det var det jeg visste
at det bodde noe mer i deg enn en vanlig pliktoppfyllende kinesisk lege. Vi har
spart opp en del penger. Nok til flybilletter ut av Kina. Nok til å etablere
oss i et annet land hvor kostnadene ikke er for høye. Dersom du tar med deg
programvaren og databasene du har tilgang til, så skal jeg ordne resten.
Faktisk har jeg alt ordnet det meste. Jeg trenger bare bestille flybilletter,
så er alt i gang. I morgen om du vil!”
Om jeg vil? Hvis
jeg vil? Når jeg vil? Hvor jeg vil? Hva vil jeg? Tankene fløy gjennom hodet til
Li Cheng mens han stirret ned i den tomme risbollen. Hvor hadde Wei Ling disse
tankene fra? Han løftet hodet og så inn i Wei Lings svarte mandeløyne. ”Jeg
vil. Men jeg trenger noen dager. Skal vi reise ut av Kina, er det mye som må
planlegges. Ikke minst gjelder det all informasjonen som er lagret på data. Alt
dette må jeg kopiere og lagre på servere i utlandet. I tillegg må jeg lage
sikkerhetskopier som vi må få ut av Kina før vi reiser i tilfelle det blir
problemer med å få alt over på servere i utlandet. Dette kommer til å ta flere
uker. Dessuten må jeg spørre om det er mulig å få en ukes ferie. Det er sikkert
ikke vanskelig å ordne det. Alle vet at jeg har hatt mye å gjøre de siste
månedene. At jeg har behov for å hvile. Alt dette kommer til å ordne seg. Men
du har ikke sagt hva du tenker? Hvilke planer har du”
Wei Ling knep
øynene litt igjen. Åpnet dem raskt slik at pupillene trakk seg sammen. ”Jeg har
en kusine som var i Thailand i fjor. Hun besøkte noen hun kjente som flyttet
til Nakhon Ratchasima for flere år siden. Byen kalles også Khorat, og den
ligger nordøst i Thailand. Thailand ble hardt rammet av nedgangen i
verdensøkonomien for noen år siden, og arbeidsløsheten økte, særlig i nordøst.
I Thailand har det i mange år vært omfattende prostitusjon, og i forbindelse
med de økonomiske problemene eksploderte prostitusjonsvirksomheten. Mange
prøver også å reise til utlandet, Japan, USA og Europa i håp om at det er bedre
penger å tjene der.”
”Ja, og hva så?
Hva har prostitusjon i Thailand å gjøre med oss?” Li Cheng var skeptisk. Han
kunne ikke skjønne hvor Wei Ling ville. Selv hadde han aldri hatt høye tanker
om kvinner som tjente til livets opphold ved å selge kroppen sin. Men nå slo
tanken ned i ham som en bombe: Kvinner som selger kroppen sin! ”Du mener vel
ikke? Skal vi hjelpe disse kvinnene med å selge seg selv? Nei, det er for
grovt!”
”Og det sier
du? Du, som har vært med å organisere massehenrettelser i Kina for å bekjempe
kriminaliteten når den egentlige hensikten har vært å selge friske organer til
Vesten. Du mener du er den rette til å snakke om moral? Her er det egentlig
bare snakk om å være først. Dette markedet kommer andre til å komme inn i om
ikke vi gjør det. Dersom vi går inn med det nettverket du har vært med på å
lage, kan vi sette den moralske standarden slik vi vil. Ta det litt med ro nå
og hør på hva jeg har tenkt. Kusinen min i Khorat har fortalt hvordan
prostitusjonen i Thailand strever for å bli mer seriøs. Turister og andre har
med rette fryktet at aids ville ødelegge virksomheten eller iallfall ville
sette den langt tilbake økonomisk. For å bøte på dette blir nå flesteparten av
de som prostituerer seg kalt inn til regelmessige blodprøver for å finne ut om
de er HIV-positive. Alle disse prøvene blir registrert i sentrale arkiver som
et ledd i myndighetenes kamp mot aids. For utenforstående med penger er det
ikke noe problem å få innsyn i disse arkivene. Disse arkivene kan være en
gullgruve! For oss.”
”Ja, og så?” Li
Cheng var interessert nå.
”Denne kusinen
min har også vært i Buriram i Buriram-provinsen. Der var hun innom et hotell
med over 50 ”vertinner”, eller hva vi skal kalle dem. Alle sammen blir testet
for HIV to ganger i året. Noen av kvinnene er gift, andre har barn som de
forsørger, men en god del har ingen familie, eller de har ingen kontakt med
familien. Det er disse kvinnene, de som er alene, som vi kan bruke. Mange av
dem ville sikkert være fristet dersom de fikk gode tilbud om å tjene penger på
virksomheten sin i utlandet. De fleste ville minst kunne tidoble inntektene
sine, og hvem ville ikke la seg friste av det? Hvor mange mennesker er det ikke
som forsvinner og bare blir borte uten at det er noen som savner dem. Bare i
Bangkok skal det være tusener som blir drept i trafikkulykker og som ikke blir
identifisert fordi ingen etterlyser dem. Hvem vil finne på å lete etter en
prostituert kvinne som er alene i verden og som forsvinner på vei til utlandet?
Ingen, absolutt ingen! Dersom ikke vi utnytter denne sjansen, kommer andre til
å gjøre det. Her er det egentlig ikke snakk om moral. Det gjelder penger, og
hvem som skal tjene pengene. Ikke sant?”
”Og hvordan
disse pengene skal tjenes!” Li Cheng kjente at han ble ivrig. ”Dersom
internasjonal mafia tar over denne virksomheten, kommer det til å bli et råkjør
som kan komme helt ut av kontroll slik at markedet blir undergravet. Selv om
denne bransjen er helt amoralsk, kan vi drive den inn i et spor som iallfall
har et snev av moral. Vi bruker ikke kvinner som har pårørende som trenger dem.
Sånn sett så vil vi, paradoksalt nok, bidra til å skape bedre forhold for de
som blir igjen. I tillegg gir vi mennesker i Vesten og andre steder hvor de har
råd til å betale, et bedre og lengre liv. Hvem spør hvor en nyre eller et
hjerte kommer fra når man er lykkelig over å ha unngått en for tidlig død?”
Wei Ling nikket
og smilte. Endelig hadde hun fått ektemannen dit hun ville. Så mange år, så
mange forsakelser. Hun hadde etter hvert begynt å tro at hun aldri skulle komme
bort fra Wuhan, at hun var dømt til å leve og dø i denne byen hvor solen var
farget rødlig store deler av året. Nå kunne hun håpe. Det var blitt kveld. Ute
begynte gatelysene å bli slukket. Snart ventet en ny arbeidsdag på menneskene
over hele Kina. Wei Ling tenkte med et bittert drag rundt munnen at det eneste
som var blitt rødt i Kina etter revolusjonen i 1949 var sola. Før 1949 hadde
sola bare vært rød når den stod opp og når den gikk ned. Nå var den rød hele
dagen så godt som hele året. Hun begynte å rydde bort restene etter
kveldsmåltidet.
”Vi snakker mer
i morgen om hva vi skal gjøre, men jeg tror Thailand er landet vi bør reise
til. Vi trenger ikke slå oss ned der. Det som er viktig er å skaffe kontakter
slik at vi kan bygge opp et nettverk vi kan bruke senere. Kina er iallfall ikke
landet for oss. Her har de snakket om sosialisme i så mange år at så godt som
alle har glemt hva det er lederne egentlig mener. Folk flest ser hva slags liv
de lever. De har forventninger om fremtiden som ikke dreier seg om sosialisme i
det hele tatt. De fleste av de forventningene kommer ikke til å bli oppfylt i
Kina i vår levetid.”
Wei Ling tok
runden i huset for å slukke de få lyspærene som var spredt rundt. Det gikk
raskt. Så var det stummende mørkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar