En hjertesak - kapittel 19

Kapittel 19

Noi satt utenfor baren. Klokken nærmet seg fem om ettermiddagen. Det var fremdeles varmt. Hun og Su hadde fri. De så på folk som drev forbi på gaten. Noi tenkte på nordmannen hun hadde møtt. Engelskmannen hadde hun egentlig ikke likt. Hun hadde spurt Su hva hun syntes. Han var grei nok, var svaret. Nei, engelskmannen var ikke noe særlig. Grei nok. Der var hun enig med Su. Nordmannen var annerledes. Hun husket ikke navnet hans. Bare at det var vanskelig å si. Kom han innom i dag? Hun håpet det. Han var hyggelig å snakke med. Og han hadde brydd seg om henne. Ikke slik som engelskmannen om Su. Nei, han hadde virkelig brydd seg. Noi tenkte lyse og varme tanker. Hun kjente seg faktisk litt lykkelig. Tross alt.

Det var Su som så dem først. De gikk ved siden av hverandre. Engelskmannen snakket og pekte. ”Han har vært i Hua Hin tidligere,” sa Su. ”Wilson skulle vise den andre mannen rundt i byen. Det var det han sa i går da jeg var sammen med ham.” Noi så opp. Engelskmannen gestikulerte og viftet med armene. Den andre mannen hadde allerede fått øye på henne og vinket. Hun vinket tilbake. Engelskmannen ble stående for seg selv og se på et tempel på den andre siden av gaten mens nordmannen skyndte seg nedover mot henne. Han smilte.

”Du husker meg igjen?” spurte han. ”Det er noen dager siden jeg var her sist. Wilson og jeg har vært ute på noen av øyene to dager. Ellers hadde jeg kommet innom. Jeg fikk ikke sagt fra til deg. Vi hadde jo en avtale. Hvordan står det til med deg?”

”Bra,” nikket Noi, ”men jeg husker ikke helt hva du heter. Navnet var så vanskelig å si.”

”Preben,” svarte han. ”Preben Albriktsen. Du får si Preben. Det siste er etternavnet.” Wilson var nå kommet bort til bordet. Han hilste kort på Su. Han hadde et ærend, sa han. ”Vi får heller treffes i morgen,” henvendte han seg til Albriktsen. ”Kanskje vi kan ta et slag golf? Vi snakkes.” Så gikk han.

Su reiste seg og gikk inn i baren. ”Jeg kan kanskje sette meg her,” sa Albriktsen og pekte på den ledige stolen. ”Bare sett deg,” svarte Noi og rødmet lett.

”Hvis du har lyst, kan du bli med meg og spise middag på Sofitel. Det skal være litt underholdning senere på kvelden. Så følger jeg deg hjem når det er ferdig der borte. Jeg setter pris på å være sammen med deg, og det ville være hyggelig om du sa ja.”

Noi ble enda litt rødere før hun nølende svarte. ”Du vet hvorfor jeg arbeider i denne baren. Jeg skulle gjerne svart ja, men jeg er nødt til å tjene penger. Den tiden jeg har vært i Hua Hin har jeg bare brukt penger. Dersom det ikke går bedre for meg, må jeg reise hjem. Su har sagt at det er dumt av meg å bruke mye tid på utlendinger som ikke vil betale.”

”Så Su sier det. Og du sier det samme?” Noi nikket. ”Hvis det er problemet, så er problemet løst. Si hva du må ha. Du får pengene mot at jeg får lov til å være sammen med deg om dagen og kvelden. Natten kan du få for deg selv. Er det en avtale?”

Noi så usikkert fremfor seg. ”Jeg må ha ett tusen fem hundre baht,” sa hun nølende. Albriktsen tok frem lommeboken. ”Jeg skal være her tolv dager til. Kanskje lenger. Her er tyve tusen. Er det greit?” Han telte opp tyve sedler.

”Da trenger du ikke tenke mer på å gå med menn. Du er sammen med meg disse dagene. I kveld blir du med meg til Sofitel. Om du vil, kan jeg prøve å ordne med et rom til deg på hotellet. Avtale?”

Noi lo. ”Avtale!” svarte hun. ”Vet du hva? Jeg liker deg. Du er ikke som de andre mennene som jentene i baren snakker om.”

”Hva vet du om det?” svarte Albriktsen. ”Du kjenner meg ikke. Hvorfor skulle jeg være annerledes? Hva vet du? Kanskje jeg bare later som?”

”Jeg vil at du skal fortelle om deg selv,” svarte Noi. ”Slik at jeg kan få vite at jeg har rett.”

”Ja vel. Hva er det du vil vite?”

”Alt,” sa Noi. ”Du skal fortelle meg alt.”

”Hvordan skal jeg kunne fortelle deg alt? Om to uker har jeg trolig reist. To uker er for lite om du vil vite alt om meg. Dessuten kan vi ikke snakke om meg hele tiden. Jeg kan fortelle deg noe, men ikke alt.”

Noi la hånden på hjertet hans. ”Jeg kjenner det banker. Du skal fortelle meg det som er i hjertet ditt. Det er det som er alt. Ingen ting annet betyr noe. Gjør det vel?”

Albriktsen kjente en varme bre seg i kroppen. Var det det som var alt? Et øyeblikk kjente han tankene pile som rotter fra et synkende skip. På hvilke arenaer hadde han levd livet sitt? Det tok litt tid før han summet seg og svarte.

”Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tenker. Vet du, for meg er det alt det andre som har betydd noe. Kanskje bortsett fra en kort periode da jeg var ung. Men det er så lenge siden at jeg tror jeg har glemt det. Vil du holde hånden din der?” Han la hånden hennes tilbake over hjertet. Kanskje du har rett? Jeg kjenner en varme bre seg utover. Kanskje det er hjertet som betyr noe? Jo, jeg skal fortelle deg, Noi. Jeg skal fortelle. Alt.”

En time gikk. Skyene i vest fikk en dypere rødfarge. ”Nå vet du mer om meg.” Han tiet.

”Ja,” sa Noi.

”Men jeg vet ingen ting om deg?”

”Nei,” smilte Noi. ”Ingen ting. Ingen ting vet du.”

” Jeg vet ikke en gang hvorfor du heter Noi. Et rart navn, egentlig?”

”Nei, det er ikke rart i det hele tatt. Dessuten er det ikke det jeg heter. Det virkelige navnet mitt er Akana. Akana Kurakorn. Men da jeg ble født veide jeg bare to kilo, så mamma og pappa kalte meg Noi. Det betyr liten.”

”Fortell mer.”

”Jeg var det første barnet. Kjærlighetsbarnet. Siden gikk det ikke så bra. Jeg fikk tre søsken. En dag forsvant pappa. Han ble bare borte. Han kom aldri igjen. Jeg var ti år. Mamma måtte arbeide lange dager. Jeg sluttet på skolen for å passe søsknene mine. Etter fem år giftet mamma seg på nytt, men da var jeg for gammel for mer skole. Da jeg var femogtyve år, møtte jeg den store kjærligheten. Trodde jeg. Hjertet ble så stort inni meg at det nesten ikke var plass til det. Senere skjønte jeg at jeg bare ville bort hjemmefra, men da var det for sent. Vi hadde to barn. En dag kom han ikke hjem, mannen min. Senere hørte jeg at han bodde i Khorat. Men hva bryr det meg? Han var ingen god mann. Hjertet blødde ikke. Det bare lukket seg litt.”

”Det var ikke alt?” spurte Albriktsen.

”Nei,” svarte Noi. ”Det var ikke alt. Kjenner du at hjertet mitt banker?” Hun la hånden hans over brystet.

”Ja,” sa Albriktsen lavt. ”Jeg kjenner.”

”Nå skal jeg fortelle deg alt.”

Hun så ham inn i øynene. Albriktsen ble svimmel av dypet som åpnet seg i de svarte pupillene.

Hadde han sittet der en evighet og lyttet. Eller var det bare et øyeblikk? Noi lente seg tilbake. La armene bak nakken. Et lite, stort menneske fra en annen verden enn den han kjente. Noen hadde rørt pannen hans med tryllestav. Tiden hadde stått stille. Men det var blitt mørkt ute.

Som på et felles signal reiste de seg. Noi stakk armen sin under hans, og de gikk. I gatene var mange turister ute i samme ærend som dem. Det var tid for å spise en bedre middag, men man hadde det ikke travelt. Albriktsen la merke til at mange, spesielt kvinner, stirret utilslørt misbilligende på ham. Først skjønte han ikke hvorfor, men da de skiftevis så på ham og Noi, skjønte han hvorfor. Dem om det! Hvordan kunne de vite hvilke planer han hadde for kvelden? Men det var tydelig at kvinnene visste hva han hadde fore.

Likevel mislikte han blikkene. Han hadde heller ikke likt da Wilson forsvant med Su da de var sammen i baren kvelden i forveien. Kanskje han var naiv slik engelskmannen mente nordmenn var? Hva var det Wilson hadde sagt? Var det ikke noe om at i vår alder måtte man ta til takke med de godene som dukket opp på veien? Så hadde han smilt. Albriktsen likte ikke det smilet. Da Wilson dro med seg Su, skjønte han hvorfor.

Middagen på Sofitel var utsøkt, men etterpå kunne Albriktsen ikke huske hva han hadde spist. Han var mer opptatt av Noi som satt på den andre siden av bordet. Hotellet var så godt som fullt, men Noi hadde fått et ledig rom i øverste etasje.

Ved nabobordet til venstre satt en mørkhåret dame. Albriktsen kunne ikke la være å se på henne av og til. Hun hadde en gullgul kjole som stod til det mørke håret. Huden var gyllenbrun. Hun måtte være fra Syd-Europa. Mannen som satt rett bak ryggen til Albriktsen, snakket spansk med aksent. Albriktsen snudde seg for å se på mannen. Da han vendte seg tilbake, var han litt brå og veltet rødvinsflasken og kom til å søle på gulvet. Uten å tenke seg om sa han unnskyld på norsk. Overraskelsen var stor da mannen bak ham svarte på norsk. Dermed var samtalen i gang.

Det ble til at de slo bordene sammen og spiste desserten sammen. De presenterte seg for hverandre og før kvelden var omme hadde de avtalt at de skulle tilbringe den neste dagen sammen. Så gikk de hver til sitt.

Dona Maria hadde kledd fort av seg og lå og ventet på Arge som frotterte seg etter en rask dusj. ”Hva synes du om Noi,” spurte hun.

”Noi?” Arge så spørrende på henne ut gjennom døren. ”Jeg la egentlig ikke særlig merke til henne. Jeg var mer opptatt av Preben Albriktsen. Men hva tenker du på siden du spurte om Noi?”

”Jeg bare likte henne. Det var noe med henne. En slags utstråling kanskje. Jeg vet ikke.”

”Ja vel? Da har jeg noe å glede meg til i morgen. Men skal vi få noe ut av morgendagen, kan det kanskje være fornuftig å få noen timers søvn?

Arge slukket lyset, la seg ved siden av Dona Maria og lukket øynene.