Kapittel 12
Noen uker hadde
gått. Det var fremdeles sommer. Preben Albriktsen hadde gode dager. Jo, etter
forholdene hadde han det bra. Han var innom banken av og til, men det var mer
for å slå i hjel noen timer.
Hjerteoperasjonen
var blitt utsatt. Først hadde Peter Esdaile ringt til Dorthe og sagt at den
private klinikken hadde fått tekniske problemer på operasjonsstuen. For noen
dager siden hadde han selv snakket med Esdaile og fått vite at noe var kommet i
veien. Det var ikke lett å finne en passende donor. Operasjonen måtte trolig
utsettes på ubestemt tid. Esdaile foreslo at han skulle finne på noe annet
fremfor å gå hjemme og vente. En kunne bli syk av slik venting. Kanskje det
kunne være fornuftig å reise bort for å få noe annet å tenke på, foreslo han.
Dorthe foreslo
at han kanskje skulle ta opp golfen igjen. Det var en aktivitet som krevde
forholdsvis lite av fysikken dersom man ikke tok i for hardt. Reiseselskapene
hadde golfturer til mange land. Av en
eller annen grunn hadde hun foreslått Thailand, og siden han ikke hadde noen
spesielle ønsker om reisemål, var det blitt til at Dorthe hadde kjøpt en
fireukers golfpakke til Hua Hin. Grunnen var at de hadde anbefalt stedet på
reisebyrået.
Det var i
grunnen det samme for ham hvor han reiste, men det skulle bli godt å komme bort
en tid. Man trengte jo ikke spille golf hele tiden selv om man tilbrakte dagene
på golfbanen.
Flyet gikk
allerede i morgen tidlig, fredag 26. juli. Pakking av kofferten var ingen stor
sak. Golfkøller ville han leie eller kjøpe. Hotellet han skulle bo på, het
Sofitel eller noe lignende. Han var ikke sikker. Det skulle iallfall være et
bra hotell.
Å skilles fra
de yngste barna, Erik og Marianne, var det tyngste. Alle fire satt ved
spisestuebordet om kvelden og utvekslet selvfølgeligheter for å skjule alvoret.
Albriktsen visste at muligheten var stor for at han aldri så barna igjen. Før
hun la seg, ga Marianne ham en stor klem. Da hun løsnet armene rundt halsen
hans, kjente han noe vått renne nedover kinnet. Beskjemmet snudde han seg.
Raskt dro han skjorteermet over øynene.
Da han
grytidlig dagen etter stod på Gardermoen sammen med Dorthe, angret han på at
han skulle reise. Hva var vel egentlig bedre enn Norge om sommeren dersom været
var rimelig bra? Når han kom tilbake, var det høst. Det kunne også være en fin
tid, trøstet han seg med. Fire uker var ikke lenge så sant det var noe å
beskjeftige seg med i Thailand. ”Ta vare på deg selv,” hvisket Dorthe i øret
hans da hun ga ham avskjedsklemmen. Det siste han så av henne var at hun vinket
til ham da han passerte gjennom sikkerhetskontrollen.
Flyturen til
Bangkok var lang. Innimellom måltidene måtte han rett som det var reise seg opp
for å bevege seg litt. Da flyet passerte over India hadde solen stått opp. Ut
av vinduet på venstre side kunne han se Himalaya som en hvit tanngard mot
himmelen. Så liten fjellkjede så ut. Han innbilte seg at han så Mount Everest,
men var ikke sikker.
Utpå
ettermiddagen stoppet bussen utenfor Hotel Sofitel Central Hua Hin.. Han fikk
umiddelbart et godt inntrykk av stedet. Gresset var grønt, og i hagen var det
laget skulpturer av busker og trær, elefanter, flamingoer og andre skapninger.
Jo, her trodde han at han kunne trives.
En tjener bar
kofferten opp til rommet som lå i andre etasje. Det var et stort oppholdsrom,
et rommelig soverom med grand lit, et flislagt bad med dusj og massasjebadekar
og atskilt WC. Han planla å spise en bedre middag på hotellet og så kanskje ta
en tur ut i byen for å bli kjent. Men først ville han hvile litt.
Da han våknet,
var det allerede kveld. Han kunne like godt gå en runde i byen, finne et sted å
spise der fremfor på hotellet. Han måtte vel ha sett litt forvirret ut da han
stod på gaten uten for Sofitel, for det kom en engelskmann etter ham og spurt
høflig om han kunne hjelpe med noe.
Albriktsen fortale hva han hadde tenkt å gjøre den kvelden. Det var jo
ikke stort å fortelle, og engelskmannen foreslo at de gikk ut sammen for å
spise. Selv var han kommet kvelden før.
Peter Wilson
var litt kjent i byen for han hadde vært der for noen år siden. De krysset
hovedgaten og fant frem til nattmarkedet. Folk drev frem og tilbake mellom
salgsbodene i en tilsynelatende endeløs strøm. Peter Wilson fant frem til et
sted på et gatehjørne. ”Her er det god mat,” sa han. ”I hvert fall spiste jeg
god mat her for noen år siden.”
Albriktsen var
i enig at maten smakte. De bestilte en halvflaske øl og ble sittende en stund
og prate. Ingen av dem var særlig interessert i å spille golf, men det var et
godt alternativ til å ligge på stranda eller bli med på organiserte utflukter.
På veien
tilbake til Sofitel passerte de Wat Hua Hin før de kom inn i et område med
barer og høy musikk. Albriktsen var søvnig etter reisen. Likevel ble han med
Wilson inn i en bar, mer fordi han ikke var sikker på å finne veien tilbake til
hotellet enn fordi han hadde lyst til å sitte ned. To unge kvinner som
tydeligvis arbeidet der, kom bort og spurte hva de ønsket. Wilson bestilte en
halv pils. Albriktsen nøyde seg med en Cola. Lokalet var litt mer enn
halvfullt. Det spesielle var at det var så få par der. Ved døren satt det to
engelske par. Ellers var det bare menn der. Mange satt alene, men flere satt
ved siden av thaikvinner. Det slo Albriktsen at det var uforholdsmessig mange
ansatte i forhold til gjestene, og han ymtet frempå om det for Wilson.
”De venter på
kunder,” sa han. ”Ikke som du og jeg som bare stikker innom for å kjøpe noe å
drikke.”
”Jaså?”
Albriktsen så seg rundt. Litt grundigere denne gangen. Han fanget blikket til
noen av kvinnene. Det var han som måtte se bort først. Det var noe spesielt med
atmosfæren. Han prøvde å se på kvinnene uten å møte blikket deres. Når det kom
nye menn inn i baren, var de litt mer hyggelige enn hva en kunne forvente. Det
var klart det kunne ha noe med kulturen å gjøre, men det var litt påfallende.
Han så på Wilson som lot til å være mer opptatt av innholdet i glasset enn av
det som foregikk rundt bordene. Så de ikke litt triste ut jentene? Bakom
smilene var det noe sørgmodig. Ikke hos alle, og ikke hele tiden. Men når de
stod for seg selv og kunne slappe av kom det et slør av vemod over øynene på
flere av jentene. Det var ikke til å ta feil av.
Ute på gaten
spurte han Wilson: ”La du også merke til det? På tross av musikken, dansingen,
livet der inne, virket ikke kvinnene som arbeidet blide. Det var en slags
tristhet over flere av dem.”
”Det er ikke
alle som er født med sølvskje i munnen og penger på bok,” sa Wilson lavt. ”Dere
i Norge har levd så mange år på oljepengene at dere har glemt hvordan livet
virkelig er. Livet er hardt, rått og brutalt. Vi som bor i kulturnasjonen
Storbritannia vet noe om det. Hvordan tror du det britiske imperiet ble bygget
opp? Hvor kom rikdommen vår fra, den som nå er forbeholdt et lite mindretall?
Man kommer ikke langt med å være den snilleste gutten i klassen, skal jeg si
deg. Stor rikdom skapes ikke. Den ranes, stjeles eller erverves på måter som
ikke er verdt å nevne.”
Han trakk
pusten. ”Det århundrelange fiendskapet mellom Irland og Storbritannia. Hvor
kommer det fra? En av grunnene er at da potethøsten slo feil på 1850-tallet,
fortsatte den engelske overklassen som eide jorda med å eksportere mat fra Irland.
De ville tjene mest mulig penger, og
prisene var bedre andre steder enn i Irland. Resultatet ble at halvannen
million mennesker sultet i hjel. De sådde en bitterhet som de høster frukten av
i vår tid. Det er mulig dere nordmenn ikke vet det, men verden er ingen
rosenhage.”
Wilson
fortsatte. ”Det økonomiske krakket i Japan for noen år siden hadde
ringvirkninger i Thailand. Noen av resultatene har du sett. Jeg har vært her så
mye at jeg vet de fleste kvinnene som lever av prostitusjon kommer fra landsbygda
fordi de er tvunget til det. Av en eller annen grunn. De har kanskje barn og
foreldre som de må forsørge. Mange blir tvunget til å prostituere seg av
foreldre. Av ektemenn. Flere av dem er voldtatt. Misbrukt. Ødelagt. Jeg har
hørt om skjebner som er så ille at jeg blir uvel og kvalm bare jeg tenker på
dem. Så kommer vi, turistene fra det rike Vesten, med pengene våre, og fråtser
i billig sex. Vi briter vet hvordan verden fungerer. Vi ler av skandinaviske
reiseselskaper som rynker på nesen av den synlige sexindustrien i Phuket,
Pattaya eller hvor det nå er.”
Han slo
Albriktsen på skulderen. ”I morgen tar vi en runde på golfbanen. Etter vi har
spist, skal jeg ta deg med på noen av barene her i Hua Hin. Da kan du få
førstehånds kunnskap om den virkeligheten mange av kvinnene lever i. Vel, det
er på tide å ta kvelden.”
Albriktsen
prøvde å merke seg veien tilbake til Sofitel. Det var ikke mer enn fem minutter
å gå. De skiltes i heisen. ”Da sees vi ved frokosten i morgen,” sa Wilson før
heisdøren gled igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar