En hjertesak - kapittel 27

Kapittel 27

Hvis paradis var et sted med vakre mennesker, sol, varme, en sandstrand med utoverhengende palmer, fisk i alle regnbuens farger, var Ko Singtoh ikke langt unna paradis. Kanskje nettopp derfor hadde Albriktsen en følelse av uvirkelighet. Han satt ansikt til ansikt med Noi ved et bord på en uterestaurant. Blikket gikk forbi henne, utover havet.

”Jeg har bestemt meg,” hadde hun sagt. ”Jeg har bestemt meg for å snakke med Su og Li. De arbeider i Hua Hin. De går med menn for å hjelpe familiene hjemme. I Thailand er det bare små penger. I utlandet håper de på å tjene store penger. Det er en kvinne i Hua Hin som kan hjelpe dem. Kanskje hun kan hjelpe meg også?”

Hva skulle han si til det? ”Jaså. Har du tenkt å reise til utlandet?” hadde han sagt. ”Og du tror at Su og Li vet hva de gjør hvis de reiser?”

De satt på hver sin side av et lite rundt bord, men avstanden mellom dem kjentes uendelig, syntes Noi. Inne i seg følte hun at Su og Li tok en stor sjanse hvis de forlot Thailand, men kunne hun innrømme det? Kanskje for seg selv, men ikke for andre. Blikket hennes falt på baren bak Albriktsen hvor flasker i ulike farger og størrelser stod stilt opp i hyllene. Hun åpnet munnen og sa: ”De vet i hvert fall at det ikke er noe liv som venter dem i Thailand om de fortsetter med det de holder på med. Det er det samme med meg. Hvor mange baht har jeg tjent på å arbeide i bar den tiden jeg har vært her? Ingen. Jeg kan ikke komme tilbake til Nong Yai med ingen ting. Kan jeg vel?” Hun kjente en stor tomhet fylle seg innenfra. Den bare vokste og vokste til den fylte henne ut helt ut i huden.

”Nei,” sa Albriktsen. ”det kan du ikke.” Kan jeg hjelpe henne, tenkte han. Selvsagt kan jeg det, men vil ikke det være for dumt? Hva vil hun tro om meg? At jeg kjøper henne, men egentlig ikke er interessert i annet enn å lette min egen samvittighet? ”Jeg liker deg,” sa han. ”Jeg liker deg svært godt. Mer enn jeg kan si.”

Noi rødmet lett. ”Jeg liker deg, jeg og. Det vet du. Kanskje vi skal snakke om noe annet? Den hjerteoperasjonen som du venter på. Er det noe nytt?”

Han rystet på hodet. ”Ikke ennå. Men det er mulig jeg hører noe om ikke så lenge. Da reiser jeg.”

Hun prøvde å smile. ”Kanskje jeg kommer til Amerika før deg?”

”Hvis jeg ikke velger bort å få et nytt hjerte. Jeg har tenkt på det. Lenge. Hvordan vil jeg klare å ha hjertet til et annet menneske i kroppen min? Jeg vet jo at alle tanker og følelser kommer fra hjernen. Iallfall tror jeg at jeg vet det. Men hvordan kan jeg være sikker? Kanskje det blir helt uutholdelig å kjenne hjertet til en annen banke i brystet mitt?”

”Du tenker for mye. Hvorfor gjør du det? Du lever. Er ikke det nok? Om du får et nytt hjerte, vil du leve lenger. Du bør være fornøyd med det. Tenker du over hvem som eier det hjertet du har i brystet nå? Det er ditt fordi du har det inne i kroppen. Får du et nytt hjerte, er det også ditt. Det er det du må tenke. Dessuten liker jeg deg best når du er slik du er nå. Levende.”

Igjen gled blikket hans utover havet. For noen minutter siden var det sølvfarget. Nå begynte speilet der ute å bli gyllent.

”Skal vi?” Ansiktet hans hadde fått en friskere farge. Han reiste seg og tok henne i hånden.

”Vil du?” spurte hun. Han sa ikke noe. Lot henne bare gå foran seg mot vannkanten. Hun beveget seg som en gaselle. Så omsluttet vannet dem, og de svømte utover mot solnedgangen.