En hjertesak - kapittel 21

Kapittel 21

Da Pen kom ned for å spise frokost ved nitiden, fikk hun en lukket konvolutt av servitøren som viste henne bort til bordet. Hun åpnet konvolutten. En svart Chevy Van med sotede vinduer venter på deg utenfor hotellet klokken 10 i dag, stod det. Pakk kofferten og sjekk ut av hotellet. Regningen blir betalt av meg senere. Brevet var undertegnet Carlos Mendoza.

Hun tok seg god tid med å spise. Kofferten hadde hun gjort klar tidlig på morgenen i tilfelle. Tilbake på rommet gjorde hun seg ferdig i badet og pakket ned toalettsakene. Hun leverte nøkkelen i resepsjonen og smilte til resepsjonsdamen før hun gikk ut døren.

Ute var det strålende sol. En lett bris rusket i palmekronene. Pen så seg rundt. Ingen svart bil å se. Hun var kanskje litt tidlig ute. Hun kunne like gjerne sette seg på benken der borte ved palmene. Solen varmet. Pen så opp i palmene. De minnet henne om Nang Rong. Åtte hundre tusen baht. Pengene kunne forandre hele livet hennes. Hun kjente seg lett i kroppen og enda lettere i sinnet.

Den kraftige motorduren brakte henne tilbake til virkeligheten. En stor svart bil stoppet ved siden av benken, og Carlos Mendoza kom ut. Han så alvorlig ut. ”Da kjører vi,” sa han. ”Håper du har hatt en god natt på hotellet. Vi skal hente noen andre på et hotell ikke så langt herfra.” Han åpnet bildøren for henne før han gikk rundt bilen og satte seg i førersetet.

De kjørte. Fem minutter etter stoppet Carlos Mendoza bilen foran hotell Bel Air. Litt overrasket så Pen at det var de to kineserne hun hadde møtt på flyet som stod og ventet. Kineserne var like forbauset.

Li Cheng og Wei Ling var mer enn forbauset. Li Cheng var lamslått. Inne i ham gikk det et ras av følelser og tanker. ”Du er ikke syk, vel,” spurte Wei Ling. ”Du er jo helt blek?”

”Det kan være noe jeg spiste til frokost,” stotret han frem. Jo, han kjente seg syk. Virkelig syk. Tankene kvernet rundt i hodet hans. Kan jeg greie dette, spurte han seg selv. Han satte seg i baksetet ved siden av Pen. Wei Ling tok plassen ved siden av Carlos Mendoza. Bilen kjørte.

Pen henvendte seg til Li Cheng. Spurte hva de skulle gjøre i Los Angeles. Han greide nesten ikke å svare. Så ble hun mer interessert i å følge med på det som for forbi utenfor bilvinduet. Li Cheng lirket frem en flaske fra innerlommen, åpnet korken og fuktet et stort lommetørkle. Raskt la han det over munnen og nesen til Pen. Hun prøvde å protestere, men så ble hun slapp i kroppen. ”Rull ned vinduene,” ropte Li Cheng. Lukten av kloroform spredte seg i bilen. Carlos Mendoza satte friskluftanlegget på full styrke og økte farten. Så kjørte han inn på en sidevei. På en liten avkjøring stod en sykebil. Mendoza låste opp bakdøren og trakk ut en båre. På den la de Pen. Han og Li Cheng løftet båren inn i sykebilen. Deretter satte alle tre seg inn. Den svarte Chevyen lot de stå.

Utenfor sykehuset stoppet Mendoza ved inngangen for øyeblikkelig innleggelse. To menn kom ut. De fikk raskt båren over på en tralle. Mendoza parkerte sykebilen like ved og ble med inn. De tre fulgte etter båren inn på en operasjonssal. Der ventet to leger. Mendoza presenterte dem for de to kineserne. Stephen Esdaile og Alistair Lewis håndhilste. Først på Wei Ling. Så på Li Cheng.

”Jeg vet ikke om Li Cheng vil være med på dette? Han er jo lege selv.” sa Mendoza henvendt til de amerikanske legene, ”men om han ønsker det, er det kanskje greit?” Han så spørrende på legene. Li Cheng rystet på hodet.

”Nei, vel. Men jeg kan kanskje fortelle hva som skal foregå videre?” Mendoza så på Wei Ling og Li Cheng. ”Donoren vil snart være klar. Vi har flere pasienter på andre operasjonssaler som venter. Vi kommer til å fjerne begge nyrene. To pasienter får en hver. Lungene kommer vi også til å nyttiggjøre oss. Vi har en kvinne som venter på nye lunger. En annen kvinne skal få overført et nytt hjerte. Etter at disse organene er operert ut, vil vi arrangere en ulykke. Den forulykkede vil bli sendt hit til sykehuset for en proforma konstatering av at døden har inntrådt. Hun vil bli begravd så fort som mulig. Familien i Thailand vil få beskjed senere om at det har skjedd en ulykke. Når de en ukes tid før har mottatt åtte hundre tusen baht, slik det var avtalt, vil de neppe gjøre videre undersøkelser. Om de gjør det, skal vi sørge for å roe familien ned. Der har dere opplegget vårt. Det vil selvsagt variere noe fra gang til gang. Vi tror at alle vil bli fornøyd. Bortsett fra donoren, selvsagt. Vel, hva synes dere?” Mendoza så på Li Cheng og Wei Ling. Det slo Li Cheng at han lignet en giftslange klar til hugg.

Li Cheng var blek. ”Det høres bra ut,” fikk han omsider frem. ”Men det er viktig at familien ikke begynner å uroe seg. Penger kan kanskje stoppe det meste, men dere er nødt til å ha handlingsplaner dersom det ikke er nok.”

Mendoza smilte. ”Dere kan være trygge på at dette skal vi greie. Det er jobben vår. Men nå er legene klare for inngrepene. Dere vil kanskje være til stede for å se på?”

Li Cheng så nølende på Wei Ling. Hun nikket svakt. Mendoza hentet et par stoler. Så begynte legene å arbeide. Li Cheng hadde gjort lignende operasjoner før, men det hadde vært på døde mennesker. Dette var annerledes. Han kjente inne i seg selv at han hadde ikke greid å føre kniven.

Lyden av kniven som skar gjennom levende kjøtt, var han vant med, men denne gangen var det annerledes. De to legene arbeidet raskt og effektivt. De organene de skulle fjerne, ble lagt på skåler og sendt ut. Til sist ble hjertet tatt ut. Så var det slutt. Li Cheng måtte gå ut på toalettet. Der ble han stående og brekke seg. Selv etter at det ikke var mer å få opp, ble han stående med krampaktige rykninger over toalettskålen. Han skyllet munnen grundig med vann før han satte seg ved siden av Wei Ling. Operasjonssalen ble ryddet. Noen portører trillet liket av Pen Srijunkhon ut. Hennes tid på jorden var forbi, tenkte Li Cheng med hodet mellom hendene.