En hjertesak - kapittel 14

Kapitel 14

Mobiltelefonen ringte. Per Arge trodde han hadde slått den av for kvelden. Det var litt ubeleilig. Han og Dona Maria hadde nettopp gått til sengs. Han kastet et blikk på displayet for å se om han skulle legge på. Herbjørn Bø. Hva fikk ham til å ringe midt på natten?

”Hallo! Arge her. Vet du ikke hvilken tid det er på døgnet?”

”Du får unnskylde så mye, men jeg var nødt til å snakke med deg. Du husker jeg nevnte den saken om nepaleren som ble anholdt på Rikshospitalet i forbindelse med at han fikk fjernet en nyre?”

”Jo, jeg husker det godt. Det er jo derfor jeg er her i New Mexico.”

”Vi gjorde ikke noe mer ut av den saken. Du vet, bevisets stilling og slikt noe. Men vi har hatt sykehuset under oppsikt etter den affæren for å se om det skjedde noe unormalt. Nå viser det seg at mange pasienter som har ventet på organtransplantasjoner er blitt sendt hjem. De var så godt som klare til å opereres da de fikk beskjed om at operasjonene måtte utsettes på ubestemt tid. Vi sendte en mann opp til Rikshospitalet med ransakingstillatelse, og han gikk gjennom datamaskinene på den aktuelle avdelingen. På en av maskinene fant han en e-post fra Kina, folkerepublikken. E-posten lå i papirkurven, og noen hadde sikkert glemt å fjerne den. Den var skrevet på engelsk, og det stod kort sagt at de hadde fått problemer med vareleveransene på grunn av dataproblemer. De organtransplantasjonene som ble berørt av dette, måtte derfor utsettes på ubestemt tid.”

”Og hva vil du at jeg skal gjøre med det?” Arge gjespet.

”Det er opp til deg. Vi på avdelingen har kontaktet kineserne, og de var positive til at vi gjorde undersøkelser hos dem forutsatt at vi ikke blandet inn Interpol. Det er der du kommer inn. Jeg har snakket med sjefen og fått klarering fra ham. Vi kan bruke en del midler som er avsatt til spesielle saker  som krever bistand utenfra. Jeg har allerede bestilt to flybilletter til Beijing i morgen utpå dagen.”

”To flybilletter? Mener du…?”

”Ja, er ikke det greit? Eller vil du heller reise alene. Billettene kan hentes på flyplassen i morgen. Det er bytte av fly i Tokyo før dere flyr i transitt til Beijing. Hva sier du?”

”Litt sent å bestemme noe nå. Send meg en e-post med litt mer info, og jeg svarer deg i morgen tidlig. Greit?”

”Greit!” svarte Herbjørn Bø. ”Du får ha en fortsatt god natt.”

”God natt.” Arge slo av telefonen og strakte seg i sengen.

”Hva var det?” spurte Dona Maria søvnig.

”Forandringer,” svarte Arge. ”Forandringer. Vi må endre på reiseopplegget vårt. Mulig vi må ta turen jorda rundt. Vi snakker om det i morgen.” Han slukket nattbordlampen og la armen rundt henne. Han hørte hun slappet av og begynte å puste roligere. Selv ble han liggende våken en stund og tenke.

Ved frokosten ble de enige om å reise til Beijing. Arge hadde vært tidlig oppe og lest e-posten fra Herbjørn Bø. Jo, det var absolutt verdt å snakke med de personene han hadde fått navn og adresse til i Beijing. Herbjørn skulle avtale tid og sted slik at Arge ikke trengte å tenke på det.

De pakket raskt det lille de hadde med seg og tok en drosje til flyplassen. Arge hentet flybillettene. De sjekket inn en time før avgang og rakk å få seg en matbit før de måtte gå om bord.

På flyet til Tokyo fortalte Arge hva Herbjørn Bø hadde skrevet i e-posten. Dona Maria var sjokkert over at myndighetene i Kina hadde hatt en slik praksis, men Arge sa at kineserne ikke var redde for å være åpne om denne saken. Det var tross alt forbrytere det dreide seg om, og sånn sett var det ikke snakk om noen lyssky virksomhet. De så ikke noen vesensforskjell i at forbrytere måtte betale tilbake til samfunnet i form av straffarbeid eller i at de måtte betale tilbake i form av at samfunnet disponerte de døde kroppene deres. Grunnen til at de hadde holdt en lav profil, var at de var redde for hvordan dette kunne bli slått opp i vestlige medier dersom virksomheten ble kjent. ”Ut fra det jeg kjenner til om fokuseringen på hvalfangst og selfangst, tror jeg så absolutt kineserne har rett,” sa han.

”Og nå er det altså noen som har stjålet hele dette opplegget?” Dona Maria så spørrende på Arge.

 ”Ja, det stemmer. Og nå vil de at jeg skal gjøre undersøkelser i saken, nettopp fordi de ikke ønsker å gjøre dette til noen stor sak.”

”Det skjønner jeg godt.” Dona Maria himlet med øynene. ”Er ikke dette en stor sak, så vet ikke jeg. Hadde tabloidpressen fått nyss om dette, tror jeg de hadde hatt noe å skrive om i måneder.”

”Det som kan gjøre det til en virkelig stor sak, er hvis organisert kriminalitet får hånd om de databasene som er forsvunnet ut av Kina. Herbjørn Bø mente det ville bli vanskelig å bruke data om mottakerne av organene uten at en hadde et system for å fremskaffe organene. Å bygge opp et nettverk fra grunnen av vil ta lang tid. Sannsynligvis vil det være umulig. Det som skjedde i Roswell,  kan være én måte å gjøre det på. Kanskje nettverket er i ferd med å bygges opp, men det kan også være en isolert hendelse. Det som er viktig i etterforskningen nå, vil være den kvantitative delen. Vi må få oversikt over transplantasjonsmarkedet i så mange land som mulig. Realistisk sett er vi trolig nødt til å begrense oss til Norge om ikke Interpol skal kobles inn. Når vi lander i Tokyo, blir jeg nødt til ha en lengre samtale med Herbjørn slik at han kan fremskaffe en liste over alle de som har vært i kontakt med norske sykehus med sikte på transplantasjoner.”

”Da blir det vel ikke annet igjen av denne turen jorda rundt enn flyplasser og hoteller for min del,” sukket Dona Maria.

”Nei, det kan se slik ut.” Arge så ut av vinduet. Han kunne skimte kysten av Japan. Litt etter kom beskjed fra kabinpersonalet om å slå opp seter og feste setebeltene.

Oppholdet i Tokyo ble kort, men Arge fikk snakket med Herbjørn Bø. Arge fremhevet at det var spesielt viktig å finne frem til de pasientene som stod i kø for operasjon eller som hadde gått ut av køen i det siste. Alle disse burde kontaktes av politiet for å finne ut om de hadde fått andre tilbud, og om det var et mønster i disse tilbudene. ”Vi snakkes igjen når jeg kommer til Beijing,” var det siste Arge fikk sagt før de måtte gå til gaten.

Flyet ankom Beijing litt forsinket. Uansett var det for sent å gjøre noe spesielt den dagen, så Dona Maria og Arge bestemte seg for å slappe av. Herbjørn Bø hadde avtalt møter neste dag, og Arge bestilte en drosje til klokken ni. Etter å vært en liten tur ute rundt hotellet, gikk de og la seg.

Men han fikk ikke sove. Kan hende var madrassen litt hardere enn han var vant til. Han så silhuetten av Dona Maria ved siden av seg mot lyset fra vinduet. Brystet hennes hevet seg med jevne mellomrom. Disse irriterende tankene. Hvorfor dukket de opp når han minst hadde behov for dem? Som nå. Han trengte å sove, men kom ikke lenger enn til å lukke øynene. I øyeblikk som dette forstod han at hjernen levde sitt eget liv. Når han lå slik og vippet mellom søvn og våken tilstand var det som hodet åpnet seg for alle inntrykk, alle opplevelser han hadde hatt hele livet. Alt strømmet inn i hodet, og det ble bare mer og mer plass der inne, og tankekombinasjonene ble uendelige i antall.

Han hadde arbeidet så lenge i politiet at han kjente litt til hva som drev mennesker til å handle. Trodde han. Intuitivt visste han at alle handlinger ble drevet frem av et ønske om å få et resultat som var bedre enn utgangspunktet. Så ble det ofte verre. Og ble det virkelig ille, ble politiet koblet inn. Likevel følte han at det var en positiv tro på noe bedre som fikk menneskene til å gjøre forandringer i livet, fra de helt enkle til de store forandringene. Gjennom historien hadde loven alltid vært på den sterkestes side. Riktignok elsket tabloidavisene å trekke frem når den lille mann fikk retten sin mot statsmaskineriet. Men det tilslørte bare den egentlige virkeligheten, at loven var der for å trygge eksistensen til staten. Som nå i Kina hvor staten tjente penger på forbryterne. Men var det egentlig annerledes i et lite land som Norge. Drev ikke legene og ”stjal” organer fra avdøde mennesker som ble obdusert uten å spørre de pårørende om tillatelse. Hva var egentlig forskjellen?

Selv hadde han sine samvittighetskvaler. For eksempel fra tiden i politiet når etterforskningsarbeidet gikk tregt. Hvor mye bevis trengte han før han ba om fengsling av mistenkte i kriminalsaker? En utsettelse av pågripelsen kunne føre til nye forbrytelser og tap av menneskeliv. Det tynget ham.

Noen ganger, slik som nå, var dragningen mot det enkle liv så sterk at han knapt evnet å stå imot. Han stod opp av sengen og gikk til vinduet. Enda det var mørkt ute, var det mange mennesker ute. Noen gikk, andre syklet, og andre igjen skjøv tunge tohjulskjerrer foran seg. Alle håpet de sikkert på at livet skulle bli bedre, om ikke i dag så kanskje i morgen. Han gikk ut på badet og fylte et glass fra vannflasken som stod der. Tilbake i sengen la han seg på magen og lukket øynene. Denne gangen sovnet han.