En hjertesak - kapittel 17

Kapittel 17

Chinatown i slutten av juli var varm og fuktig.  Li Cheng og Wei Ling hadde brukt de siste ukene godt. Wei Ling så seg rundt i den romslige leiligheten. Hun tenkte på hvordan de hadde bodd i Wuhan. Jo, hun skulle nok mestre dette livet. På en måte var det mer fellesskap her i Chinatown enn hjemme i Wuhan. Da folk hørte at de var fra Kina, var det som alle dører åpnet seg. Kanskje fordi her i Bangkok hadde kineserne vært nødt til å holde sammen for å bygge opp en tilværelse.

De hadde spist på samme restauranten noen dager etter hverandre og hadde så vidt nevnt at de var på utkikk etter en leilighet. Eieren av restauranten hadde hørt dette og var kommet bort til dem ved bordet. Etter å ha fått vite hvilke behov de hadde, hadde han sagt at han skulle undersøke. Hvis de kom igjen i morgen, skulle de få beskjed om han hadde funnet noe. Sannsynligvis var det mange som hadde noe å leie ut når det var kinesere som spurte, mente han.

Dagen etter kunne de velge og vrake i tilbud.  Li Cheng og Wei Ling bestemte seg for en leilighet i andre etasje i en av sidegatene til Thanon Yaowarat. Fordelen med denne leiligheten var at den hadde en skjult utgang gjennom et skap i det største soverommet. Dessuten var det ferdig opplegg for tilknytning til Internett. Wei Ling satte spesielt pris på det store flislagte baderommet. Bare det å ligge i varmt vann i et badekar var en luksus, syntes hun.

Mens hun hadde vært beskjeftiget med å kjøpe inventar og kjøkkenutstyr til leiligheten, hadde  Li Cheng gjenopprettet de fleste kontaktene han hadde hatt da han arbeidet for kinesiske myndigheter. Det var det samme for dem hvem de samarbeidet med, bare de kunne få de organene de hadde behov for til avtalte tider.

Neste trinn var å få tilgang til databaser over folk som hadde avgitt blodprøve. Dette var ikke lett. En del leger sa ja uten å nøle, men de fleste var lite villige til å samarbeide. Nå startet et møysommelig arbeid med å få innpass  på laboratorier som analyserte blodprøver. Noen steder holdt det å presentere seg som forsker, men på de fleste laboratoriene var Li Cheng avhengig av å få folk innenfor til å kopiere opplysningene mot et honorar.

Så var det å få tak i folk som kunne skaffe ”varene”. Listen med kontaktpersoner fra den gangen Kina hadde interesser i Det gylne triangel kom til nytte nå. Det viste seg at de fleste av nettverkene var intakte. Bare han nevnte ordet penger, møtte han velvilje. Når Li Cheng antydet størrelsen på beløpet han var villig til å betale, var det ikke måte på godvilje.

Li Cheng likte å organisere, å få ting satt i system. Siden han opererte i ”ferskvaremarkedet”, var det viktig å sørge for kort avstand fra donor til mottaker. Dette kunne enten gjøres ved å bruke donorer som var bosatt i landet hvor mottaker befant seg, eller ved å sørge for at donoren kom til mottakeren. Det motsatte kunne også være aktuelt, men et slikt system ville ta lengre tid å bygge opp, i hvert fall hvis mottakeren for eksempel skulle komme til Thailand for å gjennomføre transplantasjonsoperasjonen. Det krevde at det eksisterte et miljø for slike operasjoner. De som hadde råd til å kjøpe seg slike operasjoner i fattige land, dro helst til Vesten. Men om noen år kunne dette være en realistisk mulighet.

I Thailand var penger en døråpner. Hadde du nok av baht, kunne du få til det meste. Prostitusjonsmarkedet var stort, og deler av det var velorganisert. I forbindelse med at de så etter leilighet, hadde Li Cheng og Wei Ling nevnt at de disponerte et par bankkontoer i Sveits. Noen dager etterpå hadde de fått tilbud om flere måter å øke avkastningen av pengene på. En av dem var prostitusjon. Dette hadde de slått fra seg, men de hadde notert seg noen navn på personer som formidlet thaikvinner til utlandet under dekke av å drive små reisebyråer.

En snau uke senere tok de derfor kontakt med Monodee Tunakam. Hun viste seg å være en hyggelig, eldre dame. Verken Wei Ling eller Li Cheng kunne forestille seg at hun var en av de ledende i Bangkok når det gjaldt internasjonal prostitusjon.

”Så dere kommer fra folkerepublikken?” Monodee Tunakam så på dem over brillekanten. ”Ja, jeg har hatt kontakt med mange kinesiske kvinner i årenes løp. Det er dyktige mennesker som vet hva de vil. Hva kan jeg hjelpe dere med?” Hun så på dem begge.

”Vi representerer en sammenslutning av amerikanske transplantasjonskirurger,” svarte Li Cheng. ”I USA har de for tiden et stort problem med at det er for liten tilgang på donorer som er villige til å gi for eksempel en nyre til de som har behov for det. Det vi ønsker er å komme i kontakt med folk, gjerne kvinner, som er villige til, mot meget god betaling, å gi en nyre. Alt skjer på førsteklasses klinikker. Som formidler disse kvinnene til oss, vil du få en pen liten provisjon for hver donor.”

Monodee Tunakam lente seg frem i stolen og begynte å ordne noen papirer som lå utover skrivebordet. ”Jeg kjenner ikke dere og vet ikke om jeg kan stole på dere. Dersom jeg kunne få en liste over en del av de klinikkene dere har kontakt med, ville jeg kjenne meg meget beroliget. Har dere en slik liste?”

Li Cheng tok vesken han hadde med opp på fanget og rotet litt. Han trakk frem noen ark han hadde skrevet ut på PC-en samme dag og la dem på skrivebordet. Monodee Tunakam tok dem opp og så nøye på det som stod der. Så nikket hun.

”Jeg setter pris på at dere kommer hit til meg. Jeg har drevet i denne bransjen lenge, svært lenge. Det jeg vil si, er at jeg egentlig har drevet på alt for lenge. Dere tror kan hende at jeg driver med dette for å tjene penger? Jo, det er nok en del av sannheten. Jeg har tjent godt, det skal jeg ikke legge skjul på, men pengene har aldri vært drivkraften, for jeg vet litt om hva de kvinnene som kommer til meg, må overvinne før de kommer inn denne døren. En gang kom jeg selv til Bangkok uten annet å selge enn min egen ungdom, så jeg vet noe om dette. Jeg har kjent det på min egen kropp. Derfor både gleder og smerter det å hjelpe kvinnene som kommer hit. Ettersom årene har gått, er det smerten som mer og mer har tatt over. Når jeg ikke får sove, ligger jeg og pines om nettene. Kanskje dere kan lette denne pinen. La meg høre litt mer om dette transplantasjonsopplegget.”

”Vi skal være ærlige,” svarte Wei Ling. ”Akkurat som deg arbeider vi i lovens grenseland. I noen land, som for eksempel India, er det tillatt for et menneske å selge en nyre. I de fleste andre land er det forbudt å tjene penger på å selge en nyre, et hjerte, en lunge eller hva det må være. Som deg ser vi at mange mennesker kunne hatt det mye bedre om de hadde fått lov til å bruke den kapitalen de har i sin egen kropp. En mann trenger penger for å gi barna sine en bedre fremtid. Han selger en nyre på det svarte markedet og får hundre tusen dollar for det. Dermed hjelper han sine egne barn og i tillegg også den personen som får nyren. Han eller hun hadde kanskje måttet vente i flere år. Kanskje vedkommende ville dø i ventetiden. Vi gir folk muligheten til å velge. Hvis du samarbeider med oss, kan vi sammen hjelpe mange kvinner bort fra prostitusjon og fornedrelse.”

”Og dere er sikre på at dette kommer til å fungere?” Monodee Tunakam så tvilende ut. ”Kan det være mulig at myndighetene i Europa og USA ikke finner ut om dette svarte markedet når så mange sykehus og leger, når så mange mennesker er innblandet i dette?”

Li Cheng tok ordet: ”Vi har faktisk undret oss over at alt har gått smertefritt i forhold til offentlige myndigheter, men vi har flere års erfaring med dette og det ser ut til at dette området er viet liten interesse fra det offentlige. Kanskje det er fordi det er en meget viktig sak for mange mennesker. Egentlig gjør vi ikke annet enn å få det kapitalistiske systemet til å fungere på enda et område. Når alle er fornøyd, trenger egentlig ikke myndighetene gripe inn, gjør de vel?”

Monodee Tunakam smilte. ”Det er faktisk ikke umulig at dere har greid å overtale meg. Jeg skal iallfall nevne denne muligheten når kvinner tar kontakt med meg. Dessuten kjenner jeg flere andre som driver som meg, både her i Bangkok og i andre byer i Thailand. Hvis dere ikke har noe imot det, kan jeg nevne denne muligheten for dem også?”

Wei Ling og Li Cheng nikket. Etter å ha avtalt nærmere hvordan de skulle gjøre dette, sa de farvel til Monodee Tunakam.

Da de stod ute på gaten igjen, var de meget fornøyde. ”Nå er vi i gang.” Wei Ling blusset. ”Nå kan ingen ting stoppe oss.”

Li Cheng la armen over skulderen hennes. ”Ingen kan stoppe oss hvis vi er fornuftige. Men blir vi for ivrige nå i starten, kan det gå galt. Vi skal nok tjene penger på dette, men vi må passe oss for å være for grådige. Vi må nøye oss med en liten provisjon. Det vi skal tjene på, er antallet. Den første forutsetningen for at dette ikke sprekker, er at alle er fornøyd med den betalingen de får. Det er mange som tar store sjanser, og de er nødt til å få betalt for jobben de gjør. Og de må ha godt betalt. Den som tar den største sjansen slik vi kommer til å drive er donoren. Hun tror kanskje hun bare skal gi en nyre, men skal vi få virksomheten til å lønne seg, er hun nødt til å miste livet. Vi må kunne bruke andre organer enn bare én nyre. Da er det rimelig at de etterlatte, hvis det skulle være noen, får de hundre tusen dollarene som en nyre selges for. På den måten vil familien lettere akseptere at donoren dør i en ulykke eller på annen måte. Vi disponerer de andre organene: Hjerte, lever, lunger og andre organer som vi kan nyttiggjøre oss. Salget av disse organene skal dekke betaling til de som dreper ofrene, til legene, til de som skaffer opplysninger fra laboratoriene og til de som formidler kvinnene. Som Monodee Tunakam.”

”Monodee Tunakam. Hva var det egentlig med henne” Wei Ling undret seg. ”Kan hende er det alderen som har arbeidet. Hun som har tjent penger på prostitusjon et langt liv. Jeg synes hun virket bløt, faktisk. Kan vi stole på henne, tror du?”

”Vanskelig å si.” Li Cheng så ned. ”Jeg tror nesten alle vil føle at det er galt å la mennesker i stikken. Påføre dem og familien lidelser. Det var annerledes i Kina. Der var det partiet som bestemte, og det var egentlig ikke mitt personlige ansvar når jeg var med på henrettelsene og alt det andre. Men jeg er sikker på at Monodee Tunakam ikke vil svikte når hun tror at alt er til det beste. Da er det verre med oss som vet alt. Vil vi greie dette presset? Kanskje går det greit i år, men hva om fem år. Da kan mye ha snudd for oss også, akkurat som for Monodee Tunakam. Er du så sikker på deg selv at du vet hvordan du er om noen år. Smiler og ler du da, eller har sorgen vi påfører andre, festet seg rundt munnen din også?”

”Nå mener jeg det er du som begynner å bli bløt. Vi kan ikke ha slike tanker nå. Nå er vi nødt til å satse. Da kan vi ikke tenke moral. Hva er det dette dreier seg om? Penger. Penger. Penger. Noe annet er det ikke plass til. Moralen får andre ta seg av. Moral er et luksusproblem som verken vi eller de prostituerte vi kommer til å bruke, har råd til å ta alvorlig. Vi glemmer dette og gjør noe vi liker. Har du noen forslag?”

”Akkurat nå liker jeg ingen ting. Men jeg er sulten og er vel nødt til å ha litt mat. Er det greit at vi går og spiser?”

”Da gjør vi det!” Wei Ling stakk armen sin inn i hans. Hun forstod at nå var det hun som måtte være den sterke.