En hjertesak - kapittel 16

Kapittel 16

Noi hadde brukt deler av dagen til å snakke med Su og Li. Hun hadde forstått så mye at begge to drømte om en annen tilværelse. Om å komme seg bort. Bort fra dette arbeidet. Kanskje til andre land. Hun hadde fått vite navnet på en kvinne som kanskje kunne hjelpe med å skaffe arbeid i utlandet.

I dag var første dagen hennes i baren hvor hun skulle prøve å få kontakt med menn. Resultatet av prøvene hos legen hadde vært negativt, og hun hadde fått klarsignal til å arbeide. Men hun gruet seg. Hun gruet seg virkelig. Hadde hun klær som passet å ha på seg? Hun hadde ikke stort å velge mellom. Så valget ble lett. Faktisk var det bare en kortermet overdel og en lys bukse som så bra ut.

De andre kvinnene holdt også på å skifte. Noi så på dem. Noen kledde seg utfordrende, mens andre var mer forsiktige med å vise seg frem. Det var særlig de som var i tyveårsalderen som kledde seg dristig. Hun trengte ikke skamme seg over hvordan hun var kledd, fant hun ut.

Ute begynte det så vidt å mørkne. Nede i baren var det ingen gjester ennå. Su tok med seg Noi, og de gikk ut på gaten en tur. Der var det stort sett bare de kvinnene som arbeidet i barene som var å se. Noen satt og pratet. Andre tok seg små turer ut på gaten. Su hilste på flere av dem.

”Vi finner oss litt mat,” foreslo Su. ”Det er noen rett her borte som har god kylling, og de er billige.” Etterpå gikk de tilbake for å spise.

Da de var ferdige med maten, gikk de utenfor. Varmen var behagelig. I grunnen var det fint å sitte slik uten å ha noe spesielt å gjøre. Noi glemte nesten hvorfor hun satt her. Plutselig hadde Su fått kontakt med to menn. Hun reiste seg opp og trakk dem bort til bordet hvor Noi satt. Noi kjente at hun rødmet, men håpet ingen så det.

Mannen som satte seg ved siden av henne, var høyere enn hun var vant til, og han var lyshåret. Det gjorde det ikke bedre. Da han sa hva han het, greide hun nesten ikke å si sitt eget navn. Heldigvis virket mannen hyggelig. Su hadde sagt at det var det ikke alle som var. Han fortalte hvor han kom fra, og var slett ikke slik hun hadde forestilt seg dem, mennene som kom innom barene. Han ville gjerne ha en øl, men bare en halv, sa han. Hva ville hun ha, spurte han. ”En Cola er greit,” svart hun. Hun gikk bort til baren og hentet en halv Singha og en Cola.

Hun kjente at hun slappet bedre av nå. Kanskje var det ikke slik hun hadde trodd. Han kom fra et land langt nord. Ikke så langt fra England som den andre mannen kom fra. Han som pratet med Su. Uten at hun hadde tenkt på det, var hun i ferd med å fortelle om seg selv, om barna, om foreldrene, om drømmene sine – å sørge for at barna, gutten på syv og jenta på ti år, skulle få et bedre liv enn henne. Det var godt å snakke om det til noen som lyttet. Hun lente seg tilbake og klemte hånden hans. Det var så godt å ha noen å snakke til at hun klemte til av ren glede. De andre kvinnene hadde nok med sine egne ting. De hadde ikke overskudd til å lytte til hennes problemer. Hun fortalte om foreldrene som tjente mindre og mindre på jorden de dyrket. At det var vanskelig å få annet enn sesongarbeid i Nong Yai, og at mange yngre mennesker måtte dra til byene for å tjene såpass at de greide seg.

Da Noi begynte å snakke om mulighetene for å dra til utlandet, om utsiktene til å tjene store penger la hun merke til at mannen rynket pannen. Hun så spørrende på ham. ”Det er mulig det er snakk om store penger,” svarte han, ”men du tjener ikke store penger for ingen ting i utlandet. Du kan være heldig, men du kan også være veldig uheldig. Europa, USA og Japan er ingen barnehage. Du liker ikke det du gjør her i Hua Hin nå. Hvordan vil du da like å være alene i utlandet, ikke ha muligheten til å reise hjem når du har lyst. Kanskje du aldri vil komme hjem igjen. Kjenner du noen som arbeider i utlandet?

Noi måtte innrømme at det gjorde hun ikke. ”Men jeg vet om noen som kjenner noen, men hun har ikke hørt fra dem ennå.”

”Der ser du. Det kan være verdt å tenke seg om. Du bør vite hva du går til før du reiser. Hvis du vil, kan vi treffes i morgen? Og har du lyst kan du bli med oss på en båttur. Jeg har satt pris på å være sammen med deg. Hvis du vil, kan jeg komme ned hit i morgen ved 12-tiden?”

Noi rødmet igjen, denne gangen av gleden som steg opp i henne. ”Jo takk. Det ville være veldig hyggelig.”

”Da sees vi. Jeg kommer innom sånn midt på dagen. God natt.” Han trykket henne i hånden. ”Så du forresten hvor det ble av venninnen din og den andre mannen?” Han så seg rundt i lokalet.

”Nei,” svarte Noi, ”men vent et øyeblikk så skal jeg spørre.” Hun gikk bort til bardisken og vekslet noen ord med de som stod der og serverte og spilte musikk. ”De gikk ut for en halvtimes tid siden,” svarte hun. Så skiltes de med et nytt håndtrykk. Klokken var over midnatt.

Etter å ha hjulpet til med å rydde, gikk Noi opp for å legge seg. Hun ble vekket av Su utpå morgensiden. ”Det var det,” sa Su. ”Da ble det ingenting på deg i natt?”

”Nei,” svarte Noi og smilte litt. Hun var egentlig fornøyd med den første kvelden på jobb. Hun hadde ikke tjent noen penger, men likevel.

”Da har du iallfall lært noe. Det går ikke an å sitte og prate hele kvelden dersom du vil overleve i denne jobben. Fortsetter du slik hver kveld, kan du like gjerne reise hjem.”