2. HISTORIEN OM LUDVIG LARVE

HISTORIEN OM LUDVIG LARVE

Fru Fantasia smilte lurt da hun la drømmekappen over sengen til M.

-          Vil du høre den utrolige historien om Ludvig Larve helt fra han krøp ut av egget på brenneslebladet i hagen til Gundersen?

-          Ja, svarte M. – Er historien lang?

-          Ikke så veldig. Larver må gjøre det de skal gjøre på veldig kort tid.

-          Brennesle? Hva er det? spurte M.

-          Er det brænnhuttu dere sier her i Steinkjer? svarte fru Fantasia.

-          Åja, sa M.

Så fortsatte feen med fortellingen.

-          Da Ludvig Larve kom ut av egget, så han at han ikke var alene på brenneslebladet. Det var helt sikkert minst 4 andre små svarte kryp dere. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre og tittet bort på de andre. Hva var det de holdt på med?

-          Han krøp nærmere for å se hva de gjorde. Det var det rareste. De lagde hull i bladene. Når de første hadde gnagd et lite hull, gikk hodet frem og tilbake og hullet ble større og større. Ludvig forsøkte å gjøre det samme. Det var ikke lett å gnage et hull, men plutselig fikk han hodet gjennom og tittet ut på den andre siden. Da han skulle trekke hodet ut, satt han fast. Bom fast. Han ble fryktelig redd og forsøkte å skrike. Men larver kan ikke skrike, så det kom ikke en lyd. Hva skulle han gjøre nå? Ta det rolig nå, Ludvig, ta det rolig nå. Helt rolig. Tre ganger sa han det til seg selv. Ta det helt rolig. Det hjalp.

-          Kan ikke larver snakke? spurte M. – Hvorfor ikke det?

-          Nå spør du mer enn jeg kan svare, sa fru Fantasia og fortsatte.

-          Der hang Ludvig Larve med hodet ut gjennom hullet i bladet og visst absolutt ikke hvordan han skulle komme seg opp på den andre siden. Det var da han så hva de andre larvene holdt på med. Fra undersiden var det lett å se. Hodene gikk frem og tilbake i kanten av hullene de hadde laget. Munnen beveget seg og laget hullet større og større. De spiste. Ludvig bøyde hodet opp og forsøkte det samme. Min santen så gikk det. Dessuten smakte det godt. Faktisk så godt at han ikke greide å stoppe.

-          Brennesle! Går det an å spise brennesle? måtte M spørre.

-          Har ikke mamma og pappa laget suppe av brennesle?

-          Nei.

-          Det må du huske på å be dem gjøre til våren når brenneslen kommer med nye lysegrønne skudd. Jeg vet jo at det er mye brennesle rett til venstre for det store gjerdet som pappa og bestefar har satt opp. Der hvor det går an å grave metemark. Du vet hvor jeg mener?

-          Mm. M nikket.

-          Husk på det til våren om mamma og pappa glemmer det. De voksne er veldig flinke til å glemme, vet du.

-          Ludvig Larve spiste og spiste sammen med de andre larvene. Plutselig var det ikke mere igjen av bladet. Sammen med de andre krøp han ned stilken og over på et annet blad. Det var da han så at de ikke var alene. Det var mange andre larver der.

-          De ser ikke ut som oss, spurte Ludvig.

-          Nei, de kommer fra en annen familie. Jeg kjenner dem ikke og har heller ikke lyst til å bli kjent med dem akkurat i dag. Nå gjelder det å spise.

-          Slik gikk dagene. Ludvig ble større og større. Tykkere og tykkere. Brennesleskogen maktet nesten ikke å vokse og holde følge med all larvespisingen.

-          En vakker dag kjente Ludvig seg mett. Virkelig mett. Helt utrolig mett. Selv om brennesle var det beste han visste, klarte han ikke å få ned en eneste munnfull. Søvnig var han også. Helt uforklarlig søvnig og trett. Han begynte å krype nedover.

-          Dessverre gikk han feil. Han gikk mot enden av bladet. Derfor måtte han krype tilbake og ta veien ned stengelen.

-          Nå ble han bare mer og mer søvnig. Det var bare så vidt han fikk til å bevege seg fremover. Siden han aldri hadde opplevd noe lignende før, visst han ikke hva han skulle gjøre. Han visste nesten ikke sin arme råd. Hvor var de andre larvene? Hva gjorde de? Han kunne ikke se noen av dem.

-          Det var da han møtte Merete Marihøne. Hun hang på et gresstrå rett over hodet hans.

-          Hva gjør du? spurte Ludvig Larve. – Hvorfor henger du der og dingler?

-          Jeg bare hviler litt, svart hun. Jeg skal bare hilse på den bladlusfamilien som bor i rosenbuskene der borte. Du ser dem sikkert.

-          Nei, svarte Ludvig. – Jeg er så trett, så forferdelig trett. Jeg tror jeg må legge meg ned for å sove.

-          Pass på! Pass på! Pass på! Du må ikke legge deg ned her. Det er farlig. Men jeg vet om et hotell like her rundt den busken. Hotell Sneglehuset. Der kan du ta inn. Jeg kjenner han som eier hotellet. Han heter Egil Eikehjort. Selv om han ser stor og skummel ut, så er han ganske grei. På denne tiden har han nesten bestandig ledige rom.

-          Og der var Egil Eikehjort. Huff, han så farlig ut. Merete Marihøne spurte høflig om han hadde et ledig rom til Ludvig Larve som var så trett at han nesten ikke kunne gå.

-          Jo, det skal vi ordne svarte Egil. – Bare bli med meg, sa han og sprang av gårde.

-          Ludvig bare så at han forsvant. Heldigvis stoppet Egil og kom tilbake. – Kryp opp på ryggen min, sa han. – Så skal jeg finne et rom til deg.

-          Ludvig Larve trodde nesten ikke sine egne øyne da de kom til hotellet. Så fint det var.

-          Han hadde aldri sett et hotell som dette. Jeg må nok ta av skoene før jeg går inn, sa han til seg selv.

-          Jeg skal hjelpe deg. Egil Eikehjort så at det ikke var så lett å ta av seg alle skoene. Det var 11 par sko Ludvig hadde, og alle skoene hadde lisser. Skitne var de også, for Ludvig hadde aldri hatt tid til å pusse dem. Han hadde jo spist hele tiden når han var våken.

-          Da setter vi skoene her utenfor døren. Jeg skal sørge for å pusse dem slik at de er blanke og fine når du er uthvilt og skal reise videre. Har du forresten tenkt på hvor lenge du skal bo her?

-          Nei, svarte Ludvig Larve som sant var. Han var så trett da han hadde fått av alle skoene at han nesten ikke kunne snakke. Egil Eikehjort ga ham nøkkelen og sa god natt. Ludvig smekket igjen døren, krøp opp i sengen og sovnet.

-          Det gikk en dag. Det gikk to dager. Det gikk en uke, to uker. Det gikk tre uker. Hver dag hadde Egil Eikehjort banket på døren for å høre om Ludvig ville ha mat. Ingen svarte. Egil rådførte seg med Merete Marihøne og de andre gjestene på hotellet. Ingen hadde noen gang hørt om en gjest som låste seg inn på den måten.

-          Vi er nødt til å gjøre noe, sa Merete Marihøne til slutt da det var gått mer enn tre uker. – Han kan jo være død! Hvis vi alle sammen roper, må han våkne om han sover.

-          De stilte seg opp utenfor døren og ropte: Ludvig Larve! Ludvig Larve! Ludvig Larve!

-          Ikke noe svar. Egil Eikehjort dundret på døren. Ikke noe svar.

-          Vi må bryte oss inn, ble de enige om til slutt. De fant en stokk, holdt dem mellom seg, tok fart og sprengte opp døren.

-          Ingen Ludvig Larve. Derimot var det en annen der som ingen hadde sett før. En vakker sommerfugl! En dagpåfugløye!

-          Hvem er dere? spurte sommerfuglen. – Hvem er jeg?

Ingen kunne svare.

-          Hvor er jeg?

-          Du er på hotell Sneglehuset og har bodd her i mer enn tre uker. Der er skoene dine. 11 par. De er pusset og klare til å ta på.

Sommerfuglen så ned på føttene sine. 3 par sko var nok.

-          Hva med betalingen? spurte Egil Eikehjort.

Sommerfuglen rystet på hodet.

-          Betalingen?

Så gikk den ut, slo ut vingene og fløy opp mot den blå himmelen og sola.

-          Snipp snapp snute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?