Kapittel 33
”Hva mener du Mendoza ville?” Li
Cheng gikk frem og tilbake på gulvet i leiligheten. Usikkerheten hadde gnagd
ham i flere dager nå. Hvis det ikke var noe med den økonomiske avtalen mellom
de tre partene, hva kunne det være da?
”Jeg har ingen anelse, egentlig.”
Wei Ling tok det mer avslappet enn ham. ”Men det kan jo være et eller annet
knyttet til risikoen med opplegget vårt. Hvis vi tenker oss om, blir det jo
etter hvert ganske mange personer innblandet, gjør det ikke? Tenk bare på alle
vi kommer i kontakt med her i Pattaya. Tror du ikke de snakker med andre? Det
ville være helt utrolig om ikke uvedkommende snart får vite at det er noe på
gang i prostitusjonsmiljøet. At noen da vil gjøre undersøkelser, det må vi
nesten regne med. Og hva hvis dette
kommer videre til politiet? Må vi ikke da regne med at det kan bli snakk om
etterforskning? Det kan være det Mendoza vil ta opp med oss. Da er det jo
innlysende at han ikke kan gjøre dette over telefon. Ikke sant? Min mening er
at vi kan roe oss ned i forhold til Mendoza.”
”Du mener det? Men hva med de som
var inne i leiligheten vår i Bangkok? Jeg vet ikke om du la merke til det. Da
vi møtte Mendoza i Los Angeles. Jeg nevnte muligheten for å bruke kinesiske
donorer. La du merke til hvordan han plutselig våknet og begynte å snakke om å
smugle mennesker ut av Kina? Jeg tror han så muligheten til et samarbeid med
korrupte kinesiske myndigheter.”
”Jeg kan ikke helt huske hva han
sa. Men det slo meg faktisk at menneskesmugling fra Kina kunne være en
mulighet. For oss. Så det var han som kom inn på det?” Li Cheng nikket. Wei
Ling strøk seg over munnen. ”Du mener at han kan ha noe med innbruddet å
gjøre?”
”Hvis vi tenker logisk, sa var
det neppe vanlige innbruddstyver som var på ferde. Hvorfor dro de ikke med seg
de bærbare PC-ene? Hvorfor ble ingen ting stjålet fra leiligheten? De må ha
blitt forstyrret, og så rakk de ikke å kamuflere det som et vanlig innbrudd.
Dersom de hadde rukket å ta med seg noe, ville vi ikke tenkt som vi gjør nå.
Ikke sant? Dessuten, ville vanlige tyver kastet bort tiden på å undersøke to
bærbare PC-er? Nei, jeg er sikker. Enten er det kinesiske myndigheter som har
funnet frem til oss, eller så er det Mendozas folk som har vært på besøk. Den
tredje muligheten er at noen i Chinatown kunne tenke seg å ta over opplegget
vårt.”
Wei Ling rystet på hodet. ”Nå
tror jeg fantasien din løper løpsk. Skal jeg si hva jeg tror? Jeg tror at du
har lyst til å trekke deg ut av dette fordi du ikke tåler at uskyldige
mennesker, slike som Pen, blir ofre for virksomheten vår. Det er der det
gnager. Samvittigheten din begynner å bli tynnslitt. Om du ikke er mann til å
møte Mendoza ansikt til ansikt, kan jeg stille opp. Husk at nå har vi vårt livs
sjanse. Snart begynner pengene å strømme inn. Da trenger vi ikke holde på så
lenge. I løpet av mindre enn ett år vil vi ha tjent en formue. Da kan vi bare
forsvinne og nyte fruktene av dette arbeidet resten av livet. Et eller annet
behagelig sted på denne jordkloden.”
”Det er mulig du har rett.” Li
Cheng sukket. ”Jeg tenker for mye. Det var lettere i Kina. Da fulgte jeg bare
ordre og stolte på Partiet. Fangene var jo dømt til døden og skulle henrettes
likevel. Men det ble for mye da Mendoza plukket opp Pen i bilen. Det gikk et
skred inne i meg. Hun hadde fortalt oss om planene sine. Hva hun skulle gjøre
med pengene hun tjente. Og så satt vi der i bilen til Mendoza, og hun visste
ikke hva som ventet henne.”
Wei Ling fanget blikket hans og
stirret ham rett inn i øynene. ”Er du nå sikker på at det var slik i Kina? At
de fangene som du tok deg av, hadde vært dømt til døden uansett. Kunne det ikke
være at det var behovet for utenlandsk valuta som var en direkte årsak til alle
dødsdommene? At du var den egentlige ansvarlige likevel? Har det aldri falt deg
inn?”
”Nei.” Li Cheng så spørrende ut.
”Hvorfor skulle jeg tenke slik? Jeg gjorde bare det arbeidet jeg ble satt til.”
”Det stemmer ikke,” sa hun. ”Det
stemmer ikke i det hele tatt. Var det ikke du som laget de dataprogrammene og
databasene som var en forutsetning for at opplegget kunne fungere? Du hadde et
direkte ansvar. Du kunne sagt nei til å fortsette med arbeidet når du visste
mer, men du gjorde det ikke. Stemmer ikke det?”
Motvillig måtte han si seg enig
med henne. Han ble sittende på stolen med hodet i hendene og se ned i gulvet.
”Nå skal du la meg ordne opp. Når
vi reiser over til Los Angeles om en ukes tid, rekker vi å ordne opp i
mesteparten av det praktiske her. Jeg skal snakke med Mendoza. Det går jo an å
si at du ikke er helt frisk. Han vil sikkert godta det, tror du ikke?”
Li Cheng nikket. Han sank enda
mer sammen på stolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar