En hjertesak - kapittel 34

Kapittel 34

Fuglesang hørtes fra trekronene der oppe. Noen få solstråler fant veien ned gjennom løvtaket og skapte kontraster mellom lys og mørke i skogbunnen. Over alt rundt Arge stod jungelen tett, men han måtte bare videre. Videre. Komme ut av villniset. Raske hugg med den store kniven åpnet en sti foran ham, men så fort han så seg tilbake stod den grønne veggen like urørt bak ham.

Våt av svette reiste han seg i sengen. Det var morgen. Lakenet klebet seg rundt kroppen. Ikke en gang i dusjen forsvant tanken at han hadde gått seg vill. Han var ingen drømmetyder, men hadde likevel en anelse om at akkurat denne drømmen ville si ham noe. Men hva?

Telefonen ringte. Herbjørn Bø. Han gjettet det før han hørte stemmen. Arge fortalte hva han hadde gjort til nå, og Bø ga ham en rask briefing om hva han burde foreta seg de nærmeste dagene. Arge fortalte ikke om drømmen selv om den satt som spikret i bakhodet. Da telefonsamtalen var slutt, gikk han ut. Ned til Thanon Hat Pattaya.

Hat Pattaya måtte en gang, for hundre, to hundre år siden, ha vært som en juvel sett fra sjøen. Men hadde de som den gangen bodde der, sett det? Arge tvilte. Stranden lå der som før, men alt annet var forandret. Sivilisasjonen hadde okkupert Pattaya og befestet brohodene, voldtatt omgivelsene, og det hele så ikke ut til å ha noen ende. Mot sin vilje var han igjen betrakteren, den som så det hele utenfra. Nei, nå må du slutte å være så negativ, sa han til seg selv. Stedet er vakkert. Menneskene smiler. Du har en jobb å gjøre.

Men siden det var mørkets gjerninger han skulle utforske, så han ingen grunn til å forhaste seg. En shorts, en lett kortermet bomullskjorte og sandaler var arbeidsantrekket da han ruslet langsmed Thanon Hat Pattaya. I lommen hadde han en liten diktafon. Det var mer diskret enn å stoppe opp og notere i notisblokken. Han merket seg de stedene det kunne være aktuelt å besøke om kveldene. Leste inn navnene på diktafonen. Deretter tråklet han gjennom bakgatene og gjorde det samme. Tilbake på Golden Beach Hotel fant han frem et kart over byen, spilte av opptakene fra diktafonen, merket av stedene han hadde talt inn og laget en slags rute. Ferdig med dette arbeidet bestemte han seg for å ta en tur til Ko Lan, en av øyene rett utenfor Pattaya. Han så ikke noe poeng i å slite seg ut i varmen. Dessuten var også kveldene tidspunktet for arbeidet han hadde planlagt.

Fem dager senere så han seg selv i speilet. Ansiktet var blitt mer markert, trodde han. Ikke rart at inntrykkene fra det nattlige Pattaya hadde satt spor. Han hadde svømt i livets elv disse nettene og var kommet opp igjen. Men han kjente seg absolutt ikke ren som etter et forfriskende bad.

Resultatet av dykket i dette infernoet av sex, narkotika, vellyst og lidelse var noen sider med navn i notisblokken og et hode som var i ferd med å sprenges. Han visste at det ingen grenser var for menneskers atferd, men det var noe helt annet å se det utspille seg på virkelighetens scene Dette var intet sted for sarte sjeler. I sene nattetimer hadde han fått tilbud om det meste som fantes av narkotiske stoffer. Mens han satt alene, hadde kvinner kommet bort til ham og befølt de mest intime stedene på kroppen hans. På nattklubber hadde han overvært show som fikk ham til å innbille seg at han for alltid kunne ha mistet lysten på normal seksuell aktivitet.

Herbjørn Bø hadde bedt ham å presentere seg som norsk lege, som kirurg, hvis han kom i kontakt med utlendinger. Han var ikke sikker da han møtte dem, to kinesere, en mann og en kvinne, men Herbjørn mente det måtte være dem da han ga en nærmere beskrivelse. Det måtte være Li Cheng og Wei Ling han hadde truffet. Samtalen hadde ført ham og kineserne inn på transplantasjonskirurgi, og det var tydelig at spesielt mannen visste hva han snakket om. Herbjørn Bø hadde bedt ham bli noen dager til i Pattaya, noe han motvillig hadde sagt ja til.

Tidlig en morgen ringte telefonen. Det var resepsjonen på Sofitel. ”Er det Dona Maria Lopez?” Hun svarte bekreftende. ”En kvinne ønsker å treffe Dem,” sa stemmen.

At det var Noi som ventet på henne, var ingen overraskelse. De fant seg noen stoler litt tilbaketrukket fra resepsjonsskranken. ”Jeg reiser,” var det første Noi sa. Hun var blek, men virket bestemt. ”Jeg ringte til Su. Hun var fornøyd, sa hun. De kunne tjene mange penger. Om ett eller to år kunne de kanskje komme hjem. Men Su trodde ikke jeg ville tåle presset. Hun vet at jeg er uerfaren, og det var et hardt liv, mente hun. Veldig hardt. Når hun hadde kunder, var det ikke nok å gjøre det vanlige. Mange hadde veldig spesielle ønsker. Mer ville hun ikke si.”

”Du er sikker på at du vil dette?” Dona Maria så forskende på henne.

”Ja, jeg har bestemt meg. Jeg har allerede tatt kontakt med kvinnen som har hjulpet Su og Li. Hvilke valg har jeg ellers?”

”Så du reiser for å selge en nyre?”

”Ja,” nesten hvisket Noi.

”Har du bestemt når du skal reise?”

”Nei, men det blir ikke lenge til.”

”Da blir jeg med deg,” slo Dona Maria fast. Dette kunne være en støtte for etterforskningen som Arge drev, tenkte hun for seg selv. Jeg forteller ham når vi reiser. Men at jeg vil stoppe Noi før hun legger seg inn på sykehuset, holder jeg for meg selv. Jeg har mer penger enn jeg har bruk for. Dersom litt av de pengene kan gi Noi et bedre liv, vil jeg være fornøyd.

Høyt sa hun: ”Fortell meg når du har tenkt å reise, så bestiller jeg billett på det samme flyet. Det kan bestandig være greit å ha noen en kjenner når en blir utskrevet fra sykehuset etter en operasjon, selv om den er liten.”