En hjertesak - kapittel 40

Kapittel 40

Mandag var ingen god dag. Arge hadde fremdeles ikke hørt noe fra Dona Maria. Det var grunn til dyp bekymring. Tidlig om morgenen hadde Herbjørn Bø ringt. FBI hadde hatt et gjennombrudd i etterforskningen. Det gjaldt drapene i Roswell som i sin tid hadde ført Arge inn i saken. Carlos Mendoza, en av lederne for organisert kriminalitet i Los Angeles-området, skulle være innblandet. Om Arge hadde hørt det navnet? Nei, han hadde ikke det. Før han la på, listet Arge opp en del forhold som han gjerne ville at Bø tok opp med FBI og amerikansk politi i løpet av dagen.

Mandag kveld satt han alene på et hotellrom i Los Angeles. Preben Albriktsen tilbrakte natten på sykehuset. Der var de blitt mottatt dagen i forveien av Stephen Esdaile. Avtalen var at Arge skulle komme på sykehuset tirsdag formiddag. Da ville operasjonen være overstått, og Albriktsen var sannsynligvis våken etter narkosen. Nå hadde han imidlertid bestemt seg for å ha en lengre telefonsamtale med Herbjørn Bø.

”Har det skjedd noe nytt?” var det første spørsmålet han stilte etter at de vanlige høflighetsfrasene var unnagjort.

”Ikke så rent lite, faktisk. Jeg har fått svar på de fleste spørsmålene du stilte i morges. Mendoza er et dårlig papir. Listen over merittene hans er lang som et vondt år. Han har flere års erfaring med menneskesmugling fra Mexico, ifølge FBI. Men bevisene mot ham var så tynne at FBI vurderte dem til ikke å holde i en rettssak. Videre tjener han store penger på nattklubber, prostitusjon og sexindustrien. Han skal ha hatt store inntekter på narkotikahandel tidligere, men har lagt den ballen død. Pengene fra narkotikahandelen har han trolig investert i andre virksomheter.”

”Hvis FBI har så mye på mannen, hvorfor har de ikke klart å legge tilstrekkelig med bevis på bordet til å få ham dømt?” undret Arge.

”Problemet, sa de, er at det har vært umulig å finne frem til fellende bevis. Ingen har villet stå frem i rettssalen og vitne mot ham. FBI har vurdert det slik at det er bedre å vente på sprekker i organisasjonen hans. En mislykket sak vil bare føre til at det blir vanskeligere å ta ham senere. Nå tror Mendoza at han nærmest er uangripelig. Derfor er det større sjanser for at han vil være uforsiktig og begå noen feiltrinn, mener FBI.”

”Hva med Roswell-saken? Her er det jo snakk om drap. Hvorfor er det ikke reist tiltale mot noen i den saken?” Arge var nesten indignert.

”Her er det igjen snakk om bevis. Som jeg sa, drev Mendoza med narkotika en tid tilbake. Det skal ha vært løse forbindelser mellom ham og noen kirurger ved en anerkjent klinikk i Los Angeles-området. Disse kirurgene ble avhørt på mistanke om å være påvirket av narkotika mens de opererte, men tiltale ble ikke reist. FBI sa ikke hvorfor, og jeg lot være å spørre. Det var kanskje dumt av meg. Men jeg tviler på om jeg ville fått noe svar.”

”Hva med Dona Maria og Noi? Har du noe der?”

”Politiet har gått gjennom alle politirapportene i tidsrommet de har oppholdt seg i California. De fant frem til Dona Maria Lopez og en annen ikke navngitt kvinne. Drosjen de kjørte i, kolliderte med en stor van. De to forulykkede ble kjørt bort i sykebil nesten før politiet kom til ulykkesstedet. Politiet har ikke klart å finne frem til hvor sykebilen skulle. Alt gikk jo så fort. Men de fikk et navn, og drosjesjåføren fortalte fra hvilket hotell han hentet kvinnene. På hotellet har de ikke hørt noe fra Dona Maria. Nå er de etterlyst som forsvunnet, og det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før de blir funnet. Dersom det ikke har skjedd noe kriminelt.”

”Hva gjør vi nå?” spurte Arge oppgitt.

”Vi kan egentlig ikke gjøre annet enn å vente. Du har sikkert godt av å sove noen timer. Hvis du får sove. Så kan jeg forsikre deg om at vi fortsetter  med videre undersøkelser. Er vi heldige, er saken løst i morgen tidlig. Vi kan iallfall håpe på det. Sov godt!”

Arge ville gjerne si noe mer, men et klikk fortalte ham at telefonsamtalen var slutt. Han la seg ned på sengen, men reiste seg like etterpå. Han var trett. Men søvnen var milevis unna. De forbannete tankene! Han ville sove, men hodet sa nei. Han kjente bildet fra før. Saker ble etterforsket. Stein ble lagt til stein i det som skulle bli en tiltalebeslutning. Så plutselig stoppet alt opp. De hadde snakket om det mange ganger i den tiden han arbeidet i politiet. Den lumre, ekle følelsen av at noen hadde snakket med noen. Saker ble henlagt. Sa man fra, risikerte man i beste fall å bli frosset ut.

Han gikk ut på badet, fant et par innsovningstabletter og skyllet dem ned med et glass vann. Så la han seg på sengen og ønsket søvnen, Hypnos, velkommen. Noen ganger misunte han de gamle grekere som hadde guder for det meste. Kunne han nå bare sendt en bønn til søvnens gud, Hypnos, og få oppfylt bønnen. Hypnos, den ektefødte sønnen til Nyx, nattens gud. Kanskje han  ubevisst fryktet søvnen fordi underbevisstheten bar på kunnskapen at Hypnos var tvillingbror til Thanatos, døden? Tankespinn! Bare tankespinn! Var det tablettene som virket? Snart gled han inn i en døs.

Albriktsen fikk heller ikke sove. Tanken på operasjonen uroet ham. Ikke selve operasjonen. Men tanken på at noe uforutsett kunne skje. Selv om han på et vis hadde vennet seg til å ha døden som sengekamerat i flere år, var det noe annet å vite at noen komplikasjoner på operasjonsbordet i morgen kunne føre ham over terskelen. Han visste at han ikke var uunnværlig. Hvem var det? Livet gikk bestandig videre. For sin egen del hadde han forsonet seg med at han en gang skulle dø. For sin egen del, selv om han helst så at livet varte, var det ikke viktig om det skjedde i morgen eller om tre år. Men han kunne hjelpe noen i den tiden han var her! Han kunne være en støtte for Dorthe, Erik og Marianne. Og Noi. Det lå ham tungt på hjertet. Ja, han måtte innrømme for seg selv at det å være en støtte for disse fire, det var en hjertesak for ham. Ikke for enhver pris. Men nesten. Han måtte innrømme det.

Klokken var flere timer over midnatt. Han ringte på nattsøster. Ba om noe beroligende. Hun kom tilbake med en sprøyte. Spurte om han ville ha et glass vann. Han husket ikke hva han svarte. Injeksjonen hadde alt begynt å virke.

Lyset på operasjonssalen blendet ham. Stephen Esdaile hilste på ham. ”Står til,” spurte han. ”Er du ved godt mot?” Albriktsen svarte bekreftende, men visste ikke helt om han mente det.

”Først skal du få noe beroligende.” Esdaile så ham inn i øynene. ”Når du etter et par minutter kjenner deg avslappet, får du full narkose. Deretter begynner inngrepet. Alt vi har behov for, er på plass. Om et par timer er operasjonen ferdig. Etter det varer det ikke lenge før du våkner. De første dagene er det viktig at du ikke utsetter deg for noe som kan opphisse deg. Men alt det kan vi snakke om senere. Er du klar?”

Albriktsen nikket. Han kjente et svakt stikk i armen da en sykesøster injiserte noe beroligende. Likegyldigheten kom fort sigende, og han merket nesten ikke at anestesilegen snakket til ham.

Natten hadde vært urolig for Arge. Da morgensolen stakk ham i øyet gjennom en sprekk i gardinet, kjentes det som han hadde ligget og vridd seg siden han la seg. Innsovningstablettene hadde bare gjort ham døsig. Han så på klokken. Ni. Avtalen var at han skulle besøke Albriktsen på klinikken ved tolvtiden. Rikelig tid til å gjøre noe annet enn bare å spise frokost. Fremdeles ikke noe nytt om Dona Maria. Selv om det var sent på kvelden i Norge, tok han sjansen på å forstyrre Herbjørn Bø. Det skulle han angre på. Han kunne ikke unngå å legge merke til at Herbjørn Bø skiftet stemmeleie da han hørte hvem han snakket med.

”Jeg har nettopp hatt kontakt med FBI,” sa han. Jeg lurte på om jeg skulle ringe deg før jeg tok kvelden, men slo det fra meg. Det hadde så allikevel ingen hensikt. De har lokalisert Dona Maria og Noi. Jeg vet ikke om jeg skal si dessverre. De to er på samme klinikk som Albriktsen. Når vi ikke har hørt noe fra dem, er det ikke vanskelig å gjette seg til grunnen. Vi vet jo hva som foregår på den klinikken.”

”Ja,” sa Arge. Han syntes han hørte ekkoet av sin egen stemme. ”Jeg skal bort dit ved tolvtiden. Da regnet legene med at Albriktsen var våken etter narkosen. Vi snakkes.”

De neste timene visste han ikke hvor ble av. Han ble sittende i en stol og se rett fremfor seg. Han hadde så vidt tenkt tanken. Nå først begynte han å forestille seg det. Det gikk ras etter ras inne i ham. Halvt i ørske bestilte han en drosje, sa adressen, betalte sjåføren og vaklet inn gjennom døren på klinikken. Med litt hjelp fant han frem til postoperativ avdeling og Albriktsen.

Han måtte ha sett blek og utilpass ut, for han rakk ikke å spørre hvordan det stod til før han selv måtte svare. Det slo ham bare at Albriktsen så mer opplagt ut enn han hadde ventet.

”Har det skjedd noe? Du ser ikke frisk ut?”

Før Arge rakk å tenke seg om, datt det ut av ham. At Dona Maria og Noi var sporet til klinikken de nå var på. Om mistankene han hadde. Før han hadde fått tenkt seg om, hadde han sagt alt. Først da han så Albriktsens reaksjon, forstod han at han hadde sagt for mye.

Albriktsen ble likblek. Reiste seg opp i sengen. Rev opp nattskjorten i brystet så knappene sprutet.

”Noi!” stønnet han. ”Noi! Hjertet! Hjertet” Han begynte å rive og slite i bandasjene som dekket brystet. ”Nei! Nei! Nei!”

Arge ringte på alarmknappen. Forsøkte deretter å stoppe ham. En sykepleier kom løpende inn. Sammen presset de Albriktsen ned og holdt armene hans.

Da hørte de lyder bak seg. Arge og sykepleieren snudde seg. To politimenn stod der. Den ene politimannen holdt døren åpen. To rullestoler ble trillet inn.

Den første rullestolen ble trillet bort til hodeenden av sengen.

”Noi?” hvisket han. ”Noi, Noi. Er et virkelig deg?” Hun nikket. Så på ham. La så hånden på pannen hans.

Arge gikk bort til Dona Maria. Ble stående og holde om hodet hennes mens tårene rant.