Kapittel 32
Hun våknet i dobbeltsengen.
Strakte hånden til siden. Merket at hun var alene. Dagene lå foran henne som
blader i en uåpnet bok. Arge var i Pattaya. Mon tro hva han gjorde der? Det
fikk være hans egen sak. Hva skulle hun ta seg til? Dona Maria grep seg selv i
å stille dette spørsmålet. Et meningsløst spørsmål. I ubetenksomhet stilt av
meningsløse mennesker i en meningsløs tid. Nå hadde hun spurt det samme
spørsmålet selv. Hvorfor? Sannsynligvis en ryggmargsrefleks fra det hektiske
livet som aktive mennesker hadde som hovedmål å vise for de andre at de var en
del av.
De andre. Hvem var nå de?
Deltakere i livets dans rundt hvem vet hva? Dansen som først foregikk i større
og større ballsaler til sirklene ble mindre og mindre før veggene lukket seg om
deltakerne i Dødens rom. Hun grøsset.
Noi, hadde Herbjørn Bø sagt. Hun
burde kontakte Noi. Det var ingen tung plikt. Faktisk ingen plikt i det hele
tatt. Dona Maria hadde helt fra først møte med henne kjent en samstemthet. Som
når et strengeinstrument stemmes og neste streng vibrerer når man slår en tone
på den første.
Hun ringte til resepsjonen.
Spurte om å få nummeret til Nois rom, men fikk vite at hun hadde sjekket ut
dagen i forveien. Altså var hun trolig å finne i baren hvor hun arbeidet. Dona
Maria bestilte frokost på rommet. Da den var fortært, slengte hun vesken med
badetøy over skulderen og gikk ut. De to formklippede flamingoene i flukt fløy
like grasiøst over plenen som alltid.
Noi var der. Hun satt ved et bord
i baren og så ut i luften da Dona Maria kom inn. En mer alvorlig Noi enn den
hun gikk sammen med på stranden på Ko Singtoh.
”Har det skjedd noe?” Dona Maria
tok henne i hånden.
Noi så seg om. ”Blir du med en
tur ut? Det er bedre å snakke sammen når vi går.”
De gikk nordover. Fulgte veien
nærmest sjøen, til fiskerpiren, Tha Thiap Reua Pramong. Der ute lå en større
fiskebåt og losset dagens fangst. Det var tungt arbeid i varmen. De stod en
stund og så på. Fisken ble lagt i kasser sammen med is. Deretter gikk kassene
fra mann til mann opp til en ventende lastebil. Svetten silte av mennene. De
arbeidet rytmisk som de aldri ville stoppe.
Noi og Dona Maria gikk ytterst på
piren og satte seg. ”Jeg har snakket med Li og Su. De kommer snart til å reise
til California. Når de vet mer, har de lovet å ringe tilbake. Men jeg tror ikke
jeg vil fortsette som her. Hvis jeg kan få hundre tusen dollar for å selge en
nyre, vil jeg heller velge det. Jeg tror ikke jeg klarer at menn skal se på
meg, ta på meg, ligge med meg. Dag etter dag. Bli med i kveld til baren, så
skal du se hvordan det er. Tenk deg at det er du som sitter der og venter på
menn.” Noi så utover havet og ble stille.
Dona Maria avbrøt stillheten. ”Du
er sikker på at du har bestemt deg?” Noi nikket.
”Du vet jeg kan bli med deg? Hvis
du vil” Noi nikket igjen.
”Bli med meg i baren i kveld, så
kan du se hvorfor jeg vil reise.” Noi reiste seg og gikk innover piren. Mennene
losset fisk i det samme rytmiske tempoet. De hadde knapt tid til å se opp på de
to kvinnene som passerte forbi, enda de var menn som burde ha blikk for to
vakre kvinner som gikk alene forbi.
Tilbake på Sofitel så Dona Maria
seg om i rommet. Nøktern luksus slo det henne. Men uoppnåelig for Noi som hun
hadde skiltes fra utenfor baren. I stedet for å spise på hotellet bestemte hun
seg for å gå tidlig ned til baren. Noi hadde sagt at det var mulig å få noe å
spise tidlig på kvelden. Før klokken var seks hadde hun skiftet til en hvit
langbukse og en lysegul kortermet bluse. Hun passet på å kneppe igjen den
øverste knappen i halsen.
Baren var nesten tom da hun kom inn. Kvinnene som
arbeidet der, stirret på henne. Dona Maria forstod at det nok var uventet at en
kvinne kom alene til et slikt sted. De få mennene som satt der, løftet også på
hodet. Hun valgte et bord inne i en av krokene. På den måten hadde hun bedre
overblikk over det som foregikk i rommet, samtidig som hun selv satt
tilbaketrukket og var lite synlig for de andre gjestene. Hun bestilte mat og
noe å drikke. Noi var ikke å se.
Da klokken nærmet seg åtte, begynte det å bli mer trafikk
på gaten utenfor, og hun la merke til hvordan kvinnene i baren fulgte med
utenfor vinduene. Noen gikk ut og prøvde å fange oppmerksomheten til mennene
som gikk forbi. De kaster ut sine garn, tenkte Dona Maria for seg selv. Men hun
så at fangsten var mager. En mann i sekstiårene kom inn. Det var tydelig at han
hadde vært der før og kjente noen av kvinnene.
Plutselig satt Noi ved siden av
henne. ”Ser du den mannen der?” sa hun. ”Han pleier å komme her nesten hver
kveld. Han bestiller en øl, og så tror han at han kan gjøre hva han vil. Han
stryker oss over håret og nedover nakken. Får han sjansen, passer han på å
klemme på brystene til de han sitter ved siden av. Når han har gjort det, går
han videre til en annen bar. Det er til å få gåsehud av.”
Dona Maria så i samme retning som
Noi. Skuespillet var i gang. Mannen smilte og lo, og snart var han fremme med
hendene. Det hjalp ikke at kvinnen ved siden av ham forsiktig skjøv hendene
hans bort. Like etter var de der igjen. Sannsynligvis var ikke mannen helt
frisk, mente Dona Maria. Men det så ut til at han hadde stor glede av de
private syslene sine.
Senere på kvelden var det mer
håndfaste ting som foregikk. En ny slags livets dans utspilte seg for øynene
hennes. Menn kom inn, gjerne i følge med en av kvinnene. Mannen fikk et glass
øl. Kvinnen tok gjerne noe alkoholfritt å drikke. Så satt de der en stund.
Kvinnene vurderte situasjonen, så hun. Forsøkte seg frem med hendene for å
sjekke om mannen var villig til noe mer enn bare å tømme glasset og gå. Dersom
det var tilfelle, var de ute og danset litt på det knøttlille dansegulvet.
Musikken var tung og rytmisk. Så ble det gjerne mer utforskning med hendene før
parene plutselig reiste seg og forsvant. Hva de gjorde etterpå, var ikke
vanskelig å gjette seg til. Dona Maria kjente hun ble uvel. Dypt inne i henne
vokste en følelse av at disse kvinnenes lodd i livet var uverdig.
Så var Noi der igjen. Denne
kvelden hadde hun stått for serveringen i baren.
”Du forstår hvorfor jeg vil
reise?” sa hun.
Dona Maria reiste seg og strøk
henne over håret. ”Når du reiser, blir jeg med deg.” Så gikk hun rett forbi de
mannlige bargjestene og forsvant ut i tropenatten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar