ETTERORD
Høsten 2002 kom en mann bort til
meg på gaten. Jeg kjente ham ikke. Han sa ikke hva han het, men han visste om
meg, sa han. Han ga meg noen hefter som inneholdt et bokmanuskript. Sa det var
viktig. Jeg kunne gjøre med dem hva jeg ville. Men helst så han at jeg
kontaktet et forlag for å få det gitt ut i bokform.
”Jeg stoler på deg,” fortsatte
han. ”På at du har dømmekraft til å gjøre det som er riktig. Navnene kan du
bruke som de står. Vi som er berørt, kommer likevel til å forsvinne.” Så gikk
han.
Jeg leste gjennom heftene. Syntes
det var en interessant historie. Det slo meg at dette kunne ha hendt. Faktisk
ville det forundre meg om ikke det som ble beskrevet i disse heftene, skjer
akkurat nå. I dag. Hver eneste dag. Så
mange mennesker som forsvinner sporløst! Hvor blir de av? Jeg undrer meg.
Mye er ikke forandret i forhold
til manuskriptet han ga meg. Jeg har tatt meg noen friheter for å få sammenheng
i handlingen, men saksinnholdet er uendret. Noe reisevirksomhet har vært påkrevd
for å sjekke detaljer i fremstillingen.
Jeg har fått innblikk i en
virkelighet og et menneskesyn som er skremmende. Gjennom arbeidet med
manuskriptet har jeg forstått at det er dette forfatteren vil dele med
potensielle lesere.
Andebu/Pattaya desember mars 2003
Atle Zeiner
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar