Kapittel 36
Koffertene var pakket. Li Cheng
hadde lukket dørene til alle rom i leiligheten og festet nærmest usynlige hår
mellom dørene og dørkarmene. For sikkerhets skyld hadde han fjernet og pakket
ned harddiskene til PC-ene i håndbagasjen. Så låste de seg ut.
De hadde vært effektive siden
telefonsamtalen med Mendoza for en uke siden. Wei Ling og Li Cheng hadde bygd
opp et opplegg hvor de som var med selv hadde sterke økonomiske interesser av å
opprettholde systemet. Det var som i multilevel marketing, MLM,
markedsføringsopplegget i varehandelen som hadde brakt mange stor rikdom. Den
eneste befatningen de trengte å ha med det hele, var å formidle navn og
nødvendige data til transplantasjonsklinikkene og til reisebyråene som ordnet
med flybilletter og hotellrom den første natten. Betalingen til reisebyråene
gikk automatisk fra flere bankkonti på
Cayman Island.
Flyet fra Don Muang var i rute.
Det var flybytte i Tokyo. Derfra var det en problemfri flytur til Los Angeles.
De eneste problemene rørte seg nå i hodet til Li Cheng. Arbeidet den siste uken
hadde gitt ham mange praktiske ting å tenke på, men nå, på flyet fra Tokyo,
meldte de plagsomme tankene seg med full styrke.
På et eller annet tidspunkt var
livet hans kommet ut av kurs. Han hadde fløyet gjennom livet med autopiloten
skrudd på, akkurat som denne Boeing 747-maskinen som nå var oppe i marsjhøyden
på 36000 fot.
Når han tenkte etter, måtte det
ha startet alt i barndommen. Foreldrene var middelsstore bønder som hadde miste
jorden de eide i årene etter revolusjonen i 1949. I løpet av oppveksten hadde
han forstått at de gjemte en bitterhet som de var nødt til å skjule. Den
revolusjonære entusiasmen kom i bølger mens Mao Zedong levde, og han var selv
blitt revet med. Utad skammet han seg over foreldrene sine. Først da han ble
eldre og bildet av formann Mao var blitt mer nyansert, hadde han forstått at
Kinas ungdom var blitt brukt i et maktspill av mennesker som var mer opptatt av
seg selv enn av folkets ve og vel.
Nå hadde han selv gått i den
samme fellen. I Wuhan hadde arbeidet hans vært låst i et sett av regler som
skulle tjene sosialismen og skape økonomisk fremgang for det kinesiske folket.
En kort tid etter at han og Wei Ling forlot Kina, hadde han kjent en umåtelig
frihet. Det var før virkeligheten igjen hadde festet et jerngrep rundt ham. Men
det var jo hans eget valg. Han hadde selv ansvaret for han hadde gjort. Eller
var det Wei Ling som hadde skjøvet på? Nei, hun hadde jo bare støttet ham da
han tvilte på om det var noen fremtid for dem i Kina.
Hun satt ved siden av ham og
halvsov. Alle bekymringer så ut til å være strøket bort fra ansiktet hennes.
Det var noe av det han satte pris på hos henne. Evnen til å la bekymringer
prelle av. Li Cheng bøyde seg over henne og kysset henne på pannen. Hun ynket
seg svakt, men åpnet ikke øynene.
Carlos Mendoza ventet på dem på
flyplassen og brakte dem smertefritt til hotellet. Bel Air. Det samme som sist.
Han var overmåte hyggelig. Men enda mer enn før fikk Li Cheng at inntrykk at
han lignet en slange.
Før de skiltes, hadde de avtalt
et møte neste morgen. ”Dere er vel trette etter reisen,” var det siste Mendoza
sa. Han smilte. ”Håper dere får en god natts søvn.”
”La du merke til det smilet,” var
det første Li Cheng sa da de kom opp på hotellrommet. ”Den mannen er garantert
ikke til å stole på.”
Wei Ling blåste av ham. ”Vent med
å trekke noen konklusjoner til i morgen etter møtet! Vi vet ikke hva det er de
vil snakke med oss om. Sannsynligvis er det bare noen tekniske detaljer. Reisen
har vært lang, og jeg er trett. Jeg foreslår rett og slett at vi legger oss.”
Etter frokost dagen etter ble de
hentet av en drosje. Møtet skulle være på det samme hotellet som sist, og de
tok heisen opp til femte etasje og fant frem til rom 553. De banket på og åpnet
døren. Carlos Mendoza, Stephen Esdaile og Alistair Lewis stod samlet rundt et
rundt bord. At de diskuterte noe, var tydelig. De to legene så litt opphisset
ut, men greide nesten å skjule sinnsbevegelsen bak et smil da de håndhilste på
kineserne.
Stephen Esdaile hentet et
trillebord med forfriskninger, spurte de andre hva de ville ha og skjenket i.
Etter å ha tatt en slurk av sitt
eget glass og satt det fra seg, begynte han. ”Dessverre oppdaget vi at vi måtte
ha et nytt møte med dere. Det har dukket opp en del forhold som vi ikke
forutså. Å drøfte disse tingene over telefon, anså vi som umulig. Carlos
Mendoza og Alistair Lewis har bedt meg legge frem en del momenter som har
kommet frem siden sist vi snakket sammen. For det første, bare for å ha sagt
det, er det ingen problemer fra vår side knyttet til den økonomiske avtalen vi
inngikk forrige gang. Heller ikke er det vanskeligheter med den medisinske
siden. Her fungerer alt slik det gjorde den gangen dere arbeidet for Kina. Som
dere sikkert har skjønt, dreier det seg om sikkerheten. Jeg regner faktisk med
at dere har tenkt litt på dette selv?” Esdaile så på Wei Ling og Li Cheng.
Wei Ling nikket. ”Det er helt
klart en ulempe at det er veldig mange mennesker som blir involvert når vi skal
rekruttere donorer på denne måten. At det blir snakk om dette, for eksempel i
Pattaya, er umulig å unngå. Nå er det positivt for oss. Vi har allerede køer av
kvinner som ønsker å reise. Men hvis det blir rykter om at det er mange som
ikke kommer tilbake uten at det gis noen grunn, har vi virkelig et problem.
Ellers trodde jeg vi var samstemte om at her måtte dere greie å produsere
troverdige historier slik at de pårørende ble roet ned. Dere må også sørge for
at disse historiene når frem til familien. Var vi ikke enige om det?”
Alistair Lewis reiste seg og
begynte å gå frem og tilbake. ”Jo, det stemmer nok det,” sa han. ”Men det er
antallet som er ankepunktet vårt. Før eller siden vil boblen sprekke, tror vi.
Selv om det vil ta år før noen krever å komme til bunns i en eller annen forsvinning, regner vi med at
det en eller annen gang vil bli stilt krav om etterforskning. Det kan vi ikke
ta sjansen på. Carlos Mendoza og hans folk kan nok sørge for at folk forsvinner
smertefritt, men vi har liten kontroll over hva familie og pårørende vil gjøre.
Vi kan roe dem ned med penger og fortelle hva som har hendt, men det er ikke
sikkert alle vil finne seg i det. Derfor har Mendoza et forslag som vi gjerne
vil at dere skal tenke på.”
Carlos Mendoza skjenket glasset
kvart fullt med whisky og fylte opp med soda. Han tok en dyp slurk og pustet ut
før han begynte.
”Jeg har kontaktet kolleger i
Kina,” sa han, ”og de var mer enn villige til å hjelpe. Mot et ikke ubetydelig
honorar, riktignok. Men de ville gjerne hjelpe. Vi har diskutert et helt
konkret opplegg som vil tette mange sikkerhetshull. Det er et faktum at
arbeidsløsheten i Kina er enorm. Og den kommer til å stige i årene fremover.
Mange kinesere er villig til å gjøre nesten hva som helst bare de øyner
muligheten til et bedre liv. I Europa vet vi at mange flyktninger og andre
betaler store penger for å bli smuglet over til et annet land hvor
fremtidsutsiktene er bedre. Båten de flykter i, er ofte i svært dårlig
tilstand. En liten storm og båten går ned med alle om bord. Planen vår er i
korthet denne. Vi fyller opp skip med folk som vil ha et bedre liv i Vesten.
Noen skip kommer frem. Andre synker, og de som er ombord drukner. Det vil si,
de drukner ikke. Det er bare noen som drukner for at det skal se ut som
skipsforlis. Resten blir tatt hånd om av oss. De blir internert i et kortere
tidsrom før de blir donorer. Ingen spør etter dem fordi alle tror at de gikk
ned med skipet. Som sagt. Noen drukner og blir funnet drivende i sjøen eller på
strender i nærheten. Vi sørger for at vrakgods fra båtene også blir funnet.”
Mendoza smilte et ondt smil.
”Opplegget er kort og godt ”vanntett”, om jeg skal si det selv.” Han lo en
liten latter som om han hadde sagt en morsomhet.
”Jeg tror nok du har glemt en
ting,” ymtet Wei Ling frempå. ”Kina er fremdeles på mange måter et lukket
samfunn, og myndighetene har informanter på alle nivåer. Også blant kriminelle.
Det ville forundre meg om de ikke allerede vet at du har kontakter i det
kriminelle miljøet, og da har vi et nytt problem.”
”Det er heller tvert om, er min
mening.” Mendoza smilte enda bredere. ”Hvorfor skulle Kina kvitte seg med
gullegget? Hvis staten og partier får vite om virksomheten vår, vil de brenne
av lyst etter å overta, og hvem har da noe problem? Da er iallfall alle mine
problemer løst, og pengene vil strømme inn i overskuelig fremtid. Uansett kan
dere jo tenke over forslaget vårt noen dager, ikke sant?”
”Jeg tror Mendoza nå har sagt hva
vi alle mener, slo Esdaile fast. ”Dette er absolutt et forslag som er verdt å
overveie. Vi vil ikke bestemme noe akkurat nå, men om noen dager kan muligens
en bestemmelse ha modnet også hos dere?”
Endelig åpnet Li Cheng munnen.
”Tankene til Mendoza høres besnærende ut, og det er mye riktig i det han sier.
Men som dere sikkert forstår. Vi kan ikke bestemme oss her og nå. Litt tid til
å tenke på hadde vi satt pris på. Så kan vi ha et nytt møte om en ukes tid,
kanskje. Skal vi bli enige om det?”
Li Cheng og Wei Ling begynte å
trekke seg tilbake mot utgangsdøren. De utvekslet de vanlig høflighetsfrasene
før døren til rom 503 gled igjen.
”Hva var det jeg sa!” hveste Li
Cheng i heisen. ”De har planer om å overta hele opplegget vårt og skyve oss ut.
Men så lett spill skal de ikke få. Hadde jeg ikke rett om denne Mendoza
kanskje?”
Før heisen var nede i første
etasje, måtte Wei Ling innrømme at hun nok hadde tatt feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar