En hjertesak - kapittel 37

Kapittel 37

Køen på flyplassen i Los Angeles sneglet seg fremover. Det tok sin tid for Dona Maria og Noi å få de nødvendige stemplene i passene. USA. Det forgjettede landet for så mange gjennom tidene. Utenfor ankomstterminalen var det suset av bil- og busstrafikken som dominerte. Men over dem var himmelen blå. Noen lette, hvite skyer gjorde himmelen enda blåere.

Håp, tro og kjærlighet. Var ikke det forventningene mange innvandrere var fylt av første gangen de satte føttene på amerikansk jord? Tanken fylte Dona Maria, og hun la armen om skulderen til Noi. To små kvinner stod med føttene festet i asfalten og lot virkeligheten rase forbi noen sekunder.

En gul drosje stoppet foran dem, og sjåføren åpnet døren. Dona Maria ga ham en adresse, og så gled de inn i strømmen som førte mot motorveien.

Å sjekke inn på hotellet gikk raskt. Derfra var det ganske kort til den adressen Su og Li hadde gitt til Noi. Etter å ha hvilt en times tid, bestemte de seg for å oppsøke denne adressen. Ingen svarte da Noi ringte. Verken Su eller Li var tilgjengelige for øyeblikket, sa en automatisk telefonsvarer.

Det viste seg at det var et stort hybelhus de hadde fått adressen til. Der fikk de vite at Su og Li nettopp hadde flyttet ut. I dag morges hadde en mann kommet og levert nøkkelen og sagt at noen ville komme og hente tingene til de to kvinnene om noen dager. Det var alt.

”Hva skulle jeg gjort om ikke du var med meg nå?” Noi så takknemlig på Dona Maria. ”Det er ennå noen dager til jeg har avtalen på klinikken, og jeg hadde følte meg ganske fortapt alene i denne store byen. Ikke er det like lett bestandig å skjønne hva de sier.”

”Vi prøver å undersøke om vi finner spor av dem på noen av de adressene du har fått. Du har adressen til det stedet de arbeidet, har du ikke?”

”Jo, det er en nattklubb. Red Lantern var det visst. Jeg har adressen her i vesken min. Den er oppe fra litt før midnatt til seks om morgenen.”

”I dag er det mandag,” sa Dona Maria henvendt til Noi. ”Det første vi gjør, er å ringe til klinikken og avtale tid. Sent i kveld besøker vi nattklubben og spør om de kjenner til Su og Li. De dagene vi har innimellom bruker vi til å reise rundt i California. Jeg leier en bil, og så gjør vi det vi har lyst til. Ikke sant?”

Noi nikket. ”Der er en telefonautomat,” sa hun. ”Kan du ringe for meg?”

Dona Maria la på femti cent, slo nummeret Noi hadde i notisboken sin. Hun ble satt over fra sentralbordet. ”Klokken tolv mandag om en uke? Ja vel. Det har jeg notert. Takk skal De ha.”

”Da har vi en hel uke fri.” Hun så oppmuntrende på Noi. ”Vi finner et leiebilfirma med en gang. I en bokhandel får vi tak i en guide over California. Dermed har vi det vi trenger. Hvis du bare venter litt, så tar jeg en rask telefon til Arge og forteller at vi er vel fremme.”

Etter å ha ordnet med forberedelsene til uken i California, foreslo Dona Maria at de dro tilbake til hotellet for å hvile. De satte seg inn i leiebilen, en liten Audi 80, og parkerte den i garasjeanlegget i underetasjen.

Å krølle seg sammen under rene, hvite laken kjentes trygt og godt, syntes Noi. Hun sovnet nesten øyeblikkelig. Dona Maria lå våken en stund. Arge hadde nå reist fra Pattaya og var på Sofitel. Der var han sammen med Wilson og Albriktsen. Det var mulig at det ikke var så lenge til Albriktsen skulle til Los Angeles for å hjerteopereres. Det siste hun tenkte før øyelokkene gled igjen, var at hun gledet seg til å holde ham om halsen og se ham inn i øynene.

Begge to våknet brått av en kraftig lyd utenfor det åpne vinduet. Det var mørkt. De selvlysende viserne på nattbordklokken viste at det snart var midnatt. Det gikk fort å kle på seg. I resepsjonen bestilte de en drosje. Fem minutter senere var de på vei. I gaten hvor Red Lantern lå, var trafikken stor, både av mennesker og biler. Drosjesjåføren fikk betalingen sin, og de ble sluppet inn i nattklubben. Dona Maria spurte med en gang om de kunne få veksle noen ord med den daglige lederen. En lettkledd kvinne viste dem til et bord innved veggen til høyre for den lille scenen midt i rommet og ba dem vente.

Belysningen i nattklubben var dempet, men på den lille scenen pulserte skiftevis et rødlig og et blålig lys. Rundt bordene var det ikke mer enn halvfullt. Ennå. En kvinne i trangsittende svart kjole stilte seg mellom dem og scenen.

”Dere ønsket hjelp med noe?”

”Ja, det gjelder to venninner av Noi ved siden av meg her. Vi har bare fornavnene. Su og Li. De er fra Thailand og skal ha arbeidet her en ukes tid. Du vet ikke hvor de kan være?”

Kvinnen i svart kjole slapp blikket til Dona Maria. ”Det stemmer det. Men i går var det noen som kom innom mens jeg ikke var til stede. Vedkommende sa at de to hadde funnet seg annet arbeid. Jeg tok det bare til etterretning. Det er jo slik som ofte skjer i denne bransjen. Irriterende at mange er så ustabile, men vi er vant med det. Er det ellers noe jeg kan hjelpe til med?” Dona Maria ristet på hodet. ”Hvis ikke, får dere ha en hyggelig natt,” sa hun og gikk.

Dona Maria kjøpte to alkoholfrie drinker. Da hun kom tilbake fra baren, ble lyset dempet og sceneshowet begynte. Musikken var dempet og innsmigrende, men de hadde ikke holdt på lenge på scenen før Dona Maria vendte seg mot Noi. ”Definitivt ikke mitt førstevalg,” sa hun hviskende. ”En må nesten ha briller for å se om de i det hele tatt har klær på seg. Og ennå er det tidlig på natten. Jeg hører nok ikke til målgruppen for dette showet.” Hun kastet et blikket mot bordet ved siden av. Der satt det en fem unge menn med øynene på stilker. ”Jeg tror du kan være glad for at du ikke arbeider på et slikt sted.”

”Jeg vil gjerne gå,” sa Noi. ”Vi kom hit for å treffe Su og Li, gjorde vi ikke?” Dona Maria nikket. De tømte glassene sine og fikk ordnet med en drosje.

Rett utenfor nattklubben skjedde det. En stor, svart van med mørke vinduer kom i stor fart ut fra en sidegate og kjørte rett inn i drosjen. En knasende lyd hørtes da vindusrutene i drosjen knuste. Så ble alt svart.