1001 godnatthistorier - 264. Historien om Gunnar GPS

264. Historien om Gunnar GPS

-          Nå er tiden kommet for å fortelle deg litt mer om Mona Mobil, sa fru Fantasia og satte seg på stolen ved siden av senga til M.

-          Hva skal det være, spurte M. - Er ikke Mona en helt vanlig smarttelefon?

-          Det stemmer nok, men etter at hun ble kjent med Gunnar GPS, fant de to ut at det var en god idé å slå seg sammen.

-          Hvorfor har han GPS til etternavn?

-          Det er fordi Global Position System er for tungrodd å si. På norsk blir det globalt posisjoneringssystem.

-          Åja, men hva er det for noe Gunnar driver med?

-          Det er neimen ikke lett å si, for det er plent umulig å se. Når han er skrudd på, driver han og snakker med satellitter hele tiden. Satellitter er sånne metalldingser som svever rundt jordkloden høyt oppe. Satellittene forteller Gunnar hvor han er.

-          Vet han ikke hvor han er? Det var rart. Jeg vet bestandig at jeg er her.

-          Det vet Gunnar også, men han vet ikke hvor her er. Derfor hjelper Mona Mobil til med et kart hun har. Spør mamma eller pappa om de ikke har Gunnar GPS på mobiltelefonen sin. Hvis du er på bytur en gang, kan de fortelle Gunnar at nå vil du hjem. Da kan du bare følge pilen helt til du er hjemme.

-          Går det virkelig an?

-          Gunnar GPS finner veien bestandig så lenge han har strøm nok.

-          Så smart!

-          Det sier Mona Mobil også.

-          Det er derfor jeg er en smarttelefon. Ut på tur, aldri sur, sier Mona.

-          Etter at hun ble bestevenner med Gunnar GPS, får hun være med på turer selv der hvor det ikke er mobildekning. Gunnar kan snakke med satellitter over alt og er ikke avhengig av kontakt med mobiltelefonnettet. Det eneste er at Gunnar er litt for glad i strøm. Skal han vise kartet hele tiden, varer ikke batteriet mange timene før skjermen blir svart.

-          Selv om Mona og Gunnar er bestevenner, hender det rett som det er at de blir sure på hverandre. Det er slik det er med bestevenner.

-          Du bruker for mye batteri, sier Mona Mobil. – Hva hvis jeg vil ringe til noen, og så har du brukt opp all strømmen? Da har vi verken telefon eller kart. Hvordan skal vi da komme hjem igjen?

-          Jeg er jo ikke helt dum heller, svarte Gunnar. – Jeg har sagt at det er viktig å ha med kart og kompass når vi er på langtur. Dessuten passer jeg på å slå av skjermbildet så snart ingen ser på meg.

-          Det skulle bare mangle, svarte Mona. – Jeg vet jo at du er innbilsk og elsker at noen ser på deg. Mannfolk, sier jeg. Da er det annerledes med meg. Bare jeg blir strøket på rett som det er, er det nok for meg. Bare det er pekefingeren som stryker; det er ham jeg liker best av alle fingrene. Bare pekefingeren eller Slikkepott som han også kalles, passer på å vaske seg etter at han har vært brukt.

-          Nå må du slutt med all pratingen, sa Gunnar. – Det er hva jeg ikke liker med deg og de andre smarttelefonene. Dere prater hele tiden når dere ikke er opptatt av å bli strøket på. Jeg derimot, fortsatte han.

Da var det at det ringte, og Mona var plutselig i en helt annen verden.

Ring, rang, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?