588. Historien om Sara Saus
- Vet du hva det er å kokkelure, spurte fru Fantasia og flyttet på tøyet som lå på stolen før hun satte seg.
- Nei, det har jeg ingen anelse om, svarte M.
- Det er hva Sara Saus holder på med hele tiden, men la oss høre på hva Sara selv har å fortelle. Jeg fant henne i en liten bolle på kjøkkenet. Noen hadde nok glemt henne, tror jeg.
- Ja, er det ikke likt seg, sa Sara Saus. – Når middagen serveres, blir jeg tatt godt vare på og gjerne servert i et sausenebb, men når all maten som er til overs er pent ryddet bort for å brukes til restemat senere, er det ingen som bryr seg om meg.
- Men dere skal vite at jeg kan ta igjen. Når det er fine middager og bordet er dekket med hvit damaskduk, vet jeg hva jeg skal gjøre. Ofte slår jeg meg sammen med Teitill Tyttebær om han får lov til å være med på middagen.
- Damaskduk? Hva er det for noe rart?
- Det er en ensfarget duk med mønster i. I gamle dager ble den laget i Damaskus, hovedstaden i Syria. Selv liker jeg best de hvite damaskdukene. Det fine med de dukene er at de egentlig ikke har noen bakside. Mønsteret kommer like fint frem både på forsiden og baksiden.
- Åja, svarte M. – Da tror jeg at jeg har sett slike duker noen ganger.
- Både Teitill og jeg er enige om at det er ingen andre duker som er så fine å sette flekker på.
- Det vet jeg, sa M. - Når det er hvite duker på bordet, er jeg veldig nøye med ikke å søle, men plutselig går det galt likevel. Jeg sier til meg selv, skal ikke søle, skal ikke søle, og så plutselig søler jeg. Enda jeg ikke vil det.
- Du aner ikke hvor mye moro Teitill og jeg har det når vi er i finere middager. Særlig Teitill er en ordentlig skøyer. Han flytter seg rundt på tallerkenen og passer på å komme i veien for Knill Kniv. Selv om Knill er aldri så forsiktig, glipper han plutselig og Teitill sender en lang rød stråle utover bordet. Hvis han vil, kan han sprute virkelig langt. Jeg tror rekorden hans er over tre meter.
- En gang var vi i bryllup. Der satt bruden i den fineste hvite kjolen du kan tenke seg. Brudgommen satt ved siden av, og tror du ikke at han klarte å klemme Teitill slik at det ble en stor rød flekk på brudekjolen. Da ble han så befippet at han veltet sausenebbet, og der lå jeg og koste meg utover damaskduken. Som regel setter jeg bare småflekker rundt omkring, men denne gangen gjorde jeg det helt store. Det bryllupet glemmer jeg aldri. Den samme kvelden passet jeg på å lage sauseflekker både på hvite skjortebryst og slips. Noen fikk jeg til og med til å dyppe slipset i sausen på tallerkenen. Det var en fest og en fryd for meg.
- Det der var ikke pent gjort, sa M og rynket på pannen.
- Jeg gjorde egentlig ingen ting, jeg lå jo bare rolig på tallerkenen eller i sausenebbet.
- Når jeg er i finere middager, får jeg ofte franske navn, sa Sara Saus. Kan hende smaker jeg bedre da? Helt vanlig hvit saus kalles for bechamelsaus, for eksempel. Jeg liker best brunsaus, for den setter tydeligere flekker på damaskduken. Som Teitill og jeg sier – brunt og rødt er gødt.
Gutt, gødt, gute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar