603. Historien om Gaute Gaupe og gulltannen
- Jeg trenger hjelp, sa Gaute Gaupe da jeg møtte ham i skogkanten nå nettopp, sa fru Fantasia og satte seg på kanten av stolen ved siden av senga til M.
- Ja, det er jo ikke sengetid ennå. Jeg blir gjerne med og hjelper, svarte M. – Hva er det han vil at vi skal gjøre?
- I vinter hadde Gaute alle tennene sine, men så var han så uheldig å brekke den ene hjørnetannen, den på høyre side. Gaute Gaupe forsøkte å gå til tannlegen, men det var ingen tannleger som ville sette inn ny tann. Når Gaute åpnet munnen, bare forsvant de. Det var da han bestemte seg for å gå til Gaupefjell på Nesodden ikke langt fra Oslo. Der hadde han hørt at det skulle være gjemt en gulltann ett eller annet sted. Det var Gullbrand Gaupe som hadde mistet tannen der for lenge, lenge siden.
- Selv hadde Gaute ruslet rundt på Nesodden og lett, men uten å ha hatt hellet med seg. Han hadde hørt at tannen skulle ligge et sted i Dødens skyggedal.
- Tør vi gå dit, da, spurte M. – Det hørtes skummelt ut. Tenk om Døden går rundt der! Hva skal vi gjøre om vi møter ham?
- Døden er aldri noe å være redd for. Vi trenger ikke bry oss om ham. Nå er det gulltannen det gjelder å finne.
Fru Fantasia fant frem tryllestaven og drysset en passe porsjon med stjernestøv over begge to. Dermed var de på Nesodden sammen med Gaute Gaupe.
- Der borte renner Bertil Bekk, sa M. – Han har vært i Dødens skyggedal lenge, det er jeg helt sikker på. Dessuten har jeg hørt at gullgravere pleier å vaske gull, og da må de jo bruke vann. Vi spør Bertil.
- Bertil var ikke den som sa nei til å hjelpe.
- Jeg flytter på ting hele tiden, sa han. Når det har regnet, hjelper jeg steinene med å bevege seg nedover. Det er slik vi bekker og elver arbeider. Og jeg husker godt da jeg møtt Gullbrand Gaupe første gangen. Han pleide å drikke vann her hos meg hver eneste morgen på samme plassen. En morgen var han uheldig å slo gulltannen borti en stein. Ja, det var forresten akkurat her. Steinen ligger her fremdeles. Hvor det ble av gulltannen, vet jeg ikke, men borte ble den, iallfall.
- Gull er veldig tungt, sa feen. – Det pleier ikke å flytte seg langt. Det skulle ikke fordundre meg om det lå akkurat her. Nå tror jeg tryllestaven kan være til nytte. Hvis tryllestaven merker at det er gull i nærheten, sender den ut en liten gyllen stråle. Bare vent, så skal vi se. Det er mørkt nok her i Dødens skyggedal til at vi kan finne det minste gullkorn.
Ikke før hadde feen trukket frem tryllestaven, før Gaute Gaupe ropte at han så gulltannen.
- Der, sa han. – Mellom de to steinene!
Febrilsk begynte han å grave til han fikk gulltannen opp av vannet. Fru Fantasia satte tannen på rett plass i munnen til Gaute som knapt nok hadde tid til å takke før han forsvant i skogen på Nesodden. Siden har ingen sett noe til verken Gaute Gaupe eller gulltannen. Men Gaupefjell ligger der det bestandig har ligget. I Dødens skyggedal lusker Døden rundt hver eneste kveld etter solnedgang, så ingen kan tvile på at historien er sann.
Gull, gall, gute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar