780. Historien om Nattleik Nattfly
- Siden det er kveld, passer det godt å fortelle om Nattleik Nattfly, sa fru Fantasia og glattet på dyna før hun satte seg ved siden av M.
- Har jeg hørt om ham før, spurte M.
- Du har helt sikkert sett nattfly om du har vært ute om kvelden. Det er nemlig navnet på alle de sommerfuglene som er ute og flyr når det blir mørkt. Nattleik, derimot, er litt annerledes. Det er ikke for ingenting at han kaller seg blått ordensbånd.
- Det er ikke alle som er så heldige at de får se den fine blåfargen hans. Fetteren til Nattleik har et rødt ordensbånd som han viser frem av og til. Hvordan de to fikk disse ordensbåndene er det jeg skal fortelle i denne historien. Nå skal du høre.
- For lenge siden var det et land som het Slaraffenland. Det var en tysker som het Sebastian Brant som for første gang skrev om det landet i Det herrens år 1494, for over fem hundre år siden. Der levde folk et slaraffenliv. Hver gang de var sultne, åpent de bare munnen og så kom stekte duer flygende. Stekt gås gikk rundt i gatene med kniv og gaffel på ryggen slik at det bare var å forsyne seg.
- I Slaraffenland bodde en keiser som var opptatt av klær. Hvert år fikk han skreddere til å komme til keiserslottet og sy nye klær. Det neste året skulle klærne være mye finere enn klærne fra det forrige året. En danske som het Hans Christian Andersen tok seg en tur til Slaraffenland. Det vet jeg godt, for det var jeg som drysset stjernestøv over ham slik at han kunne reise dit, sa feen.
- Det var forresten det året at det kom to skreddere til keiserens hoff og sa at de kunne sy slike klær som bare kunne sees av de som var dyktige i arbeidet sitt. Alle de som ikke dugde i sitt embete, kunne ikke se klærne. Det syntes keiseren var en god ide.
- Skredderne fikk derfor de fineste stoffer, gull og edelstener og begynte å sy. Det var bare det at de gjemte bort rikdommene. De sydde i ukevis, men det var ingen som kunne se hva de sydde på, for de sydde i løse luften. Keiseren var flere ganger innom og prøvde klærne, men kunne ikke se noen ting. Kanskje det er fordi jeg ikke duger til å være keiser, tenkte han, men han gjorde ikke å si noe. Alle de som kom innom for å se på klærne, hadde aldri sett så fine klær før, sa de. Ingen torde si at de så absolutt ingen ting, for da dugde de ikke i sitt embete.
- Da klærne var ferdige, fikk de to skredderne hvert sitt keiserlige ordensbånd; det ene var blått og det andre var rødt.
- Da den store dagen kom og keiseren skulle promenere i hovedgaten sammen med hoffet sitt, kom det beundrende tilrop fra alle tilskuerne. Ingen så noen ting, men det ville de ikke si, for da dugde de ikke i sitt embete.
- Til slutt var det en liten gutt som pekte og sa «Men han har jo ikke noe på seg!»
- Da ble det latter i folkemengden. Alle pekte og lo.
- De to skredderne var imidlertid forsvunnet. Den dag i dag gjemmer de seg i skogen, men av og til viser de frem det blåe og røde ordensbåndet sitt. Selv er de ikke å se, men nattflyene blått og rødt ordensbånd flagrer omkring mellom trærne.
Skridd, skredd, skrute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar