”Skapningens herre”

Et dokument med dette navnet  dumpet en dag ned i e-postkassen min. Hvor det kom fra, vet jeg ikke, men plutselig lå det altså der. Jeg søkte etter forfatteren på Internett, man fant ingen ting.

Ikke så veldig interessant lesning. Likevel legger jeg det ut. Om det er noen som kan hjelpe meg med å finne ut hvem denne Peter Windelbaum egentlig var, ville jeg sette pris på å bli kontaktet.

Her følger dokumentet Skapningens herre.

Skapningens herre

Har du sett en kornåker noen gang?

Jeg ser på deg at du ikke helt skjønte spørsmålet. Selvsagt har du sett en kornåker. Mange kornåkre. Du har sett dem om vinteren hvor bare stubben stikker opp gjennom snødekket. Om våren når grønne spirer på rekke og rad har det travelt med å komme nærmere lyset. Om sommeren med vind som stryker kjærtegnende gjennom de myke aksene, og om høsten når stråene er stive som halvgamle skjeggstubber.

Jeg mener virkelig sett? Du skjønner fremdeles ikke spørsmålet? Da må jeg få lov til å presentere meg selv. Professor Windelbaum. Peter Windelbaum. Professor i sosialantropologi. Forhenværende. Hva har en professor i sosialantropologi å gjøre i en kornåker? Eller mer presist: Hva har sosialantropologi med korn å gjøre?

Svaret er naturligvis ingen ting. Absolutt ingen ting! Likevel. En ting er sikkert. Jeg hadde ikke stilt det ovennevnte spørsmålet, hadde det ikke vært for det faktum at hele mitt yrkesaktive liv har vært viet menneskenes sosiale liv og alt som er knyttet til det. Derfor kom det som et sjokk for noen år siden at jeg hadde oversett noe vesentlig, og når jeg sier sjokk så tar jeg ikke for hardt i. Tvertimot! Det slo ned i meg som lyn fra en fullstendig skyfri himmel at jeg i alle disse årene hadde vært komplett blind. Alt dette kulturlandskapet, alle kornåkrene som jeg bare hadde gått forbi. Klart jeg hadde registrert alle de bugnende kornåkrene, men jeg hadde faktisk ikke sett det, sett det på den måten!

Menneskene var mitt interesseområde, flasket opp som jeg var på postulatet om at menneskene var drivkraften i historien. Så oppdaget jeg hva dette var: Ikke noe annet enn tull og tøys! Hva gir oss egentlig rett til å opphøye vår form for liv til det mest høytstående som noensinne har eksistert her på jordkloden? Absolutt ingenting! Fakta underbygger så visst ikke en slik påstand. Ene og alene er det en rett vi har tilranet oss fordi det tilsynelatende ser slik ut sett fra vårt ståsted.

Nettopp troen på denne guddommelige retten er årsaken til at vi som art har lyktes så formidabelt, og hva var da nærmere enn å se på oss selv som den ypperste av alle livsformer? Vi har til og med greid å lage religioner ut av dette, selv om vi der for ordens skyld har satt mennesket som nummer to på rangstigen, riktignok en så god nummer to at vi rett og slett har danket ut han som vi har plassert på trinnet over. Er det noe rart at vi kaller oss skapningens herre? Så gjør det ikke noe at han som er over de fleste av oss i vår kulturkrets, tituleres Herren. Vi kan koste på oss å ha ham svevende der oppe, Herren over skapningens herre.

Etter at jeg trakk meg tilbake fra min gjerning som sosialantropolog, har jeg syslet med ymse ting. Teoretiker har jeg bestandig vært, men etter at jeg flyttet ut av mitt kontor på Universitetet i Oslo, gikk det opp for meg at jeg hadde forsømt den praktiske delen av livet. For å rette på dette finleste jeg det lille som er av eiendommer til salgs i Bondebladet. Måneders tålmodig venting ga til slutt resultater. Et lite småbruk i Steigen var det som fanget min interesse. Riktignok er Steigen langt fra Oslo, men tenker man seg om, er det ikke så langt dit likevel. Flytoget til Gardermoen, så fly til Bodø og derfra hurtigbåt til Steigen. Er jeg heldig trenger ikke reisen ta mer enn drøyt tre timer, og hvor langt kommer man på tre timer i våre dager? Er du så uheldig at du har skaffet deg et landsted i millionklassen på den ”bløde kyststribe”, kan du en normal fredag i sommerhalvåret ikke vente å være fremme før jeg sitter i Steigen og nipper til et glass rødvin, passende drikke til den nytrukne torsken som jeg bløgget for en halvtimes tid siden.

Vel, det var en digresjon. Slikt må man tåle av en professor, må man ikke? Min oppfatning er den samme som den har vært en tid, at det er sidesprangene eller digresjonene i livet som er interessante. Jeg mener selvsagt ikke de erotiske, du min kjære leser må bare ikke tro det, selv om også mitt liv har hatt sine pikante sider, tro bare ikke at jeg har en annen oppfatning; mann er den man er. Det som gir livet mening, er nettopp avstikkerne. En ny digresjon: Jeg har personlig aldri satt pris på Norges statsbaner som konsekvent har langt ned alle sidespor. Der har man ikke forstått hva det er som krydrer reisen og livet.

Det jeg skulle fram til, var at jeg gjerne ville rette på noe av det som var blitt forsømt i livet mitt til nå, nemlig det praktiske. Da jeg kom til Steigen første gangen en dag på forsommeren for noen år siden og så all jordveien som lå brakk, begynte det å klø i nevene mine, ikke bare av arbeidslyst, men også av trang til å videreføre det som forfedrene hadde virket gjennom århundrene, for ikke å si årtusenene. Snøen lå metertykk oppe i fjellene, men nede ved sjøen var sommeren på vei. Det var vingebrus i luften og sjoing av ærfugl på sjøen.

En traktor med plog, harv og setteutstyr fikk jeg låne av en nabo. Da jorda var vendt og arbeidet, stod det tjue sekker settepoteter på kaia ved Helnessund. Det stod ikke på å få potetene i jorda.

Da høsten kom, hadde jeg poteter til fiskemiddagene utover høsten og vinteren, og enda mye å levere til naboer og butikker. Men det var ikke potetdyrkingen som først og fremst opptok meg, selv om jeg følte at jeg var kommet nærmere røttene, for å si det slik. Det var heller den gjensidige avhengigheten mellom menneskene og poteten. Kanskje det klareste eksemplet er Irland, hvor potetdyrkingen tok seg veldig opp i forrige århundre. Befolkningen økte på grunn av de store potetavlingene, og poteten erobret plassen som en av de viktigste matvarene. Så kom potettørråten, en uanselig sopp, og slo ut store deler av avlingene over flere år. Resultatet var hungersnød. Millioner av irlendere utvandret til Amerika, og den irske befolkningen har aldri tatt seg opp igjen til det nivået den hadde før potettørråten kom til landet.

Tørråte på poteter er ikke lenger noe stort problem. Mer eller mindre resistente arter er utviklet, og det er tilgang på sprøytemidler som virker forebyggende. En katastrofe som den i Irland i forrige århundre, vil vi neppe se igjen.

Mens potetene vokste den sommeren i Steigen, begynte jeg å tenke på det nesten symbiotiske forholdet mellom kulturvekstene og menneskene som hadde foredlet dem fram til det de er i dag. Spørsmålet jeg stilte meg, var om det er menneskene som bruker kulturvekstene til å sikre seg en bredere plass i samfunnet av arter, eller om det faktisk er omvendt? Egentlig et umulig spørsmål som ikke har noe svar, men spørsmålet lå i bakhodet mitt nesten hele sommeren.

Nettene i Steigen er fraværende store deler av sommeren, og mitt behov for søvn som ikke er særlig stort om vinteren, ble helt minimalt ettersom sola steg høyere på himmelen.. En uvant vitalitet kom over meg, og arbeidslysten og evnen som hadde skrantet noe de siste årene på universitetet, kom tilbake til meg i fullt monn. Jeg fikk koblet meg opp mot Internett og brukte store deler av de lyse nettene til å finn fram til stoff som gikk på genspleising. Her var det uhorvelig mengder med tilgjengelig stoff, det meste uinteressant slik som det er på nettet, med  noen godbiter innimellom.

Min interesse var knyttet til de proteinene i poteten som gjør at vi mennesker kan nyttiggjøre oss næringsinnholdet på en effektiv måte. Vi ser egentlig på dette som en selvfølge, det at vi kan utnytte næringen i maten, men går man skaperverket nøyere etter i sømmene, er det så absolutt ikke det. Bildet er meget komplekst, og det burde ikke være så vanskelig å bryte det dersom man innehar den nødvendige kunnskap.

En dag midt i juli hadde jeg denne kunnskapen og ville prøve om det virket. Det spesielle ved poteten er at den er en klon. Så sant potetene ikke er frøformerte, er alle knollene identiske med morpoteten. Å fjerne noen av genene som styrer oppbyggingen av proteinene var ikke vanskelig. Frøpotetene rakk ikke å vokse seg så store før det var slutt på vekstsesongen, men de var store nok til at det ville være mulig å sette dem til våren året etter. Det var da det ville vise seg om jeg hadde vært heldig med eksperimentene.

Vinteren i Steigen er lang. Likevel valgte jeg å tilbringe store deler av den der opp i nord, bare avbrutt av korte turer til Oslo for å få kontakter i bioteknologimiljøet. Arbeidet med potetene skulle bare være starten på et større arbeid med andre plantearter, men poteten var interessant å arbeide med på grunn av muligheten til å lage identiske kopier av utgangspunktet; en morpotet hadde muligheten i seg til å bli til tonnevis av poteter. På den måten kunne man relativt raskt få sikre indikasjoner på om forandringene i proteinstrukturen kunne ha som resultat at næringsopptaket hos pattedyr ble vesentlig endret.

I løpet av vinteren hadde jeg ervervet meg noen mindre saueflokker. Sauene var på billigsalg på grunn av alle gaupene som herjet i flokkene mens de var på beite om sommeren. De fleste bøndene var av den oppfatningen at det ikke var annet enn dyreplageri å sende sauer på beite i visse områder i Steigen. For å være sikker på å ha sauer igjen til høsten, lot jeg dem gå i en større innhegning. Fôr til sauene var det ikke vanskelig å få kjøpt. Nå skulle det bli spennende å teste ut hvordan de genmodifiserte potetene fungerte som sauefôr.

Gjennom kunstig oppformering og dyrking av settepoteter i et større veksthus gjennom vinteren, hadde jeg nok poteter til ti dekar. Selv om sommeren ikke ville bli av de beste, burde det bli avling stor nok til at jeg kunne få testet ut virkningen på et større antall sauer, og enda ha nok settepoteter til neste år.

Parallelt med potetene gjorde jeg visse eksperimenter på forskjellige hvetearter for å se om proteinsammensetningen i potetene kunne være overførbare til korn. At tid er et knapt gode, om det i det hele tatt skal kunne kalles et gode, var noe som ble tydeligere for meg for hvert år som gikk etter at jeg forlot professorstillingen på universitetet. Vintrene for meg er på sett og vis en rolig tid, mens jeg om somrene kjenner uroen fare gjennom kroppen; alt blir så mye mer intenst. Året oppleves omtrent en turners rotasjon i svingstangen. Tempoet akselereres om våren og er på sitt høyeste om sommeren. Om vinteren er det så vidt jeg har fart nok til å fullføre en ny rotasjon. For hver vinter som går virker det som om forholdet mellom farten om vinteren og sommeren blir større og større. En vinter vet jeg at det vil stanse helt opp. Der borte et sted i den hvite tomheten er det døden som venter. Jeg vet at for meg er det grunnen til at somrene blir så hektiske.

Ved hjelp av moderne formeringsteknikker forsøkte jeg å korte inn tiden for eksperimentene mine så mye som mulig. Da høsten nærmet seg, og det var tid for å høste potetene, hadde jeg allerede greid å få de samme egenskapene som potetene hadde, inn i en rekke forskjellige kornsorter. Spenningen var derfor stor dag jeg satte i gang med foringsforsøkene på sau. Jeg hadde bestemt at dersom det var mulig å se virkninger på sauene, skulle jeg foreta noen kontrollerte eksperimenter på meg selv, bare for å ha gjort noen tester på mennesker.

Etter et par uker var det mulig å se resultater sammenlignet med kontrollgruppen. Sauene som spiste de genspleisete potetene, viste tydelig vektnedgang. Det interessante var da jeg utvidet eksperimentet med å dele forsøksgruppen i tre. Selv om mengden potetfôr i den ene gruppen var bare tredjedelen av det den siste gruppen fikk, var det samme vekttap i alle tre gruppene. Kontrollgruppen som fikk en potetrasjon av vanlige poteter, viste ingen forandringer. Alle fire gruppene kunne spise det de ville av annet fôr. Det var bare potetene som var fast tilmålt.

Høsten nærmet seg. Av og til om morgenen var de høyeste fjelltoppene hvitpudret av snøbyger som blåste inn fra havet med nordvesten. Ennå skrev vi bare august. Jeg bestemte å fortsette fôringsforsøkene enda noen uker. På fine dager tok jeg turer opp i Skåla hvor det en gang må ha ligget en liten botnbre og gravet seg inn i fjellsiden. Skåla ser ut nøyaktig slik navnet tilsier; den vender mot Lofotveggen og ligger der og samler varmen fra kveldsola. Det er bratt opp, men utsikten er formidabel.

Der oppe pleide jeg rett som det var å sitte og filosofere. Hva var det egentlig jeg holdt på med? Hva slags planer hadde jeg, professor Peter Windelbaum, med disse sære eksperimentene? Var jeg gal? Jeg skjønte ikke selv helt hva som drev meg. Kanskje en merkelig splittelse i sinnet? Under meg var Steigen, dette fruktbare landet, med all den fisk man ville ha rett utenfor stuedøra. Dyrkingsjord egnet til poteter, og med litt forkultur også andre vekster. Her hadde ingen trengt å sulte slik som i innlandet. På den smale bremmen mellom fjell og hav hadde folk hatt gode tider i tusenvis av år. Så hadde ting forandret seg. Fremskritt kalte de det. Mange av bolighusene stod for fall, om de da ikke ble brukt som sommerhus eller overlatt til turister sørfra og fra Europa. En tragedie var det å la dette landskapet bli avfolket, å la ressursene ligge brakk.

Med min faglige bakgrunn følte jeg et opprør i mitt indre over all denne uforstanden blant de som hadde ansvar for styre og stell. Verden sultet, og likevel ble forholdene lagt til rette for at menneskeheten skulle forlate det gode liv og gi seg inn på veier som bare førte til forarming av kloden, utarming av mangfoldet i tilværelsen.

Selv om jeg sannsynligvis kunne telle mine gjenværende år på to hender, bestemte jeg meg for å gjøre noe som kunne snu utviklingen. Potetene var det første, manipuleringen med kornartene var det andre steget, men det viktigste steget var resultatet av mine kontakter i forskningmiljøet ved landbruksdivisjonen i Norsk Hydro. Der visste jeg at man drev forsøk for å få ned kunstgjødselforbruket i verden. Man var godt i gang med å finne fram til nitrogenfikserende bakterier som kunne brukes i det industrielle landbruket. Dersom det var mulig å få fram bakterier som var mer effektive enn de man brukte i erteproduksjon, kunne man spare enorme beløp.

Jeg var så heldig at jeg fikk bruke de mest interessante bakteriekulturene i mine eksperimenter. Siden jeg hadde tilegnet meg grundige kunnskaper i kjemi, og faktisk hadde funnet ut at det spesielle med proteinene i potetene mine var en forandring i nitrogenet i aminosyrene, var det denne forandringen jeg ville overføre til bakteriene. Ved å påvirke de nitrogenfikserende bakteriene på måter som jeg ikke vil avsløre her, lyktes det meg å tilføre bakteriene egenskaper som gjorde at de bandt nitrogen fra lufta opp til tre ganger så effektivt som det utgangsmaterialet som jeg hadde fått tilsendt. En sideeffekt var at nitrogenet fra bakteriene inngikk i aminosyrene i potetene på en svært spesiell måte.

Perspektivene var så interessante at jeg ikke nølte med å kontakte forskerne i landbruksdivisjonen. Selvsagt uten å nevne noe om sideeffekten. Der vakte resultatene mine stor interesse. Man satte umiddelbart i gang et prosjekt med oppformering av mine bakteriekulturer med sikte på å smitte både settepoteter og såkorn. Et småskalaprosjekt skulle gjennomføres på New Zealand til vinteren, etterfulgt av et storskalaprosjekt i Norge til sommeren.

Endelig så det ut til at det nitidige arbeidet mitt skulle bære frukter. Dersom det virkelig var mulig å effektivisere plantenes nitrogenopptak så mye, ville dette spranget fremover være vel så stort som den grønne revolusjonen på syttitallet. Dessuten ville det i minimal grad være kapitalkrevende, slik at det kunne komme de store folkegrupper til gode. Den totale landbruksproduksjonen ville komme til å stige, samtidig som næringsinnholdet i maten ville synke. Mine foreløpige tall når det gjaldt sauene, viste at den nyttbare energien i potetene sank til omtrent syttifem prosent i forhold til vanlige poteter. Hvis det samme var tilfelle for andre jordbruksvekster, ville det i teorien medføre at en større del av energien i maten ville forbli på landsbygda for å opprettholde produksjonsevnen til mennesker og dyr. Det ville, igjen i teorien og dersom matproduksjonen ikke lot seg øke nevneverdig, føre til at befolkningen i byene fikk en mindre del av maten som ble produsert. Dermed ville en nedgang i jordas befolkning initieres.

Slik satt jeg og filosoferte oppe i Skåla utover høsten. Himmelen var høy og blå. Jeg følte at jeg hadde rørt ved Guds finger. Når jeg så utover havet, kjente jeg kalde ilinger gå nedover ryggen. Jeg var i kontakt med selve skaperverket.

Resultatet når det gjaldt sauene, var entydig. Forsøksgruppen gikk ned i vekt, mens kontrollgruppen som spiste vanlig fôr, holdt vekten. Jeg ville selv teste dette på egen kropp, og la inn en forholdsvis like stor del genspleisete poteter i min daglige diett, slik som tilfellet var for forsøksgruppen.

Like etter at jeg begynte eksperimentet på meg selv, avsluttet jeg forsøket med sauene og begynte å gi dem normalfôr. Det var da jeg oppdaget at det måtte ha skjedd en alvorlig feil. Sauene fortsatte å miste vekt. Selv når de fikk en normal fôrrasjon og kunne spise etter appetitt, ble de bare magrere og magrere.

Omsider forstod jeg at jeg hadde satt i gang noe som jeg ikke ante konsekvensene av. Badevekten talte sitt tydelige språk. En velvillig nabo lånte meg en traktorgraver. Jeg grov et hull i kanten av jordet. I nattens mulm og mørke dumpet jeg sauene ned der etter hvert som de døde, og strødde lesket kalk over før jeg dekket til med jord. Da jeg jevnet til graven og leverte tilbake traktoren, var jeg så tappet for krefter at jeg knapt greide å gå tilbake.

Turene opp i Skåla ble det slutt på. De daglige sysler krevde etter hvert det jeg hadde av krefter.

Her jeg sitter og ser sola gå ned bak Lofotveggen vet jeg at morgendagen er en usikker gave. Jeg ligger i sengen og skriver, men er i ferd med å miste kraften i fingrene. Der ringer mobiltelefonen inne i stuen. Ringer og ringer. Jeg får prøve å

                                                                       *

En uke senere stod følgende å lese i Aftenposten:

                                                           NEKROLOGER

Forhenværende professor i sosialantropologi, Peter Windelbaum, døde bare 73 år gammel. En inspirert og kreativ vitenskapsmann har forlatt oss. Han døde på fredelig vis på sitt kjære småbruk i Steigen i Nordland. Vi skulle tilbringe en uke sammen med ham og fant ham død i sengen.

Peter Windelbaum hadde mange venner rundt om i verden som vil huske ham for hans mange innsiktsfulle kommentarer og innspill i forbindelse med kollegers forskning og publikasjoner.

Etter at han trakk seg tilbake fra aktivt arbeid på Universitetet i Oslo, tok hans skapende fantasi andre veier. I samarbeid med forskere i landbruksdivisjonen ved Norsk Hydro var han i ferd med å finne fram til epokegjørende nyvinninger i gjødsling av planteprodukter. Vi er selv blitt informert om denne delen av arbeidet hans og vet at Peter Windelbaums grunnforskning vil ha stor innflytelse på utviklingen i det neste årtusen.

Vi lyser fred over Peter Windelbaums minne.

                        Jon Kristofferson og Nigel Slaughter