En hjertesak - kapittel 30

Kapittel 30

Om morgenen hadde Noi bestemt seg. ”Jeg reiser tilbake til Hua Hin,” sa hun. ”Jeg må snakke med Li og Su. Det er fint å være sammen med deg, men det varer ikke mer enn en uke eller to, gjør det vel?”

”Nei, det gjør nok ikke det.” Albriktsen måtte gi henne rett. Det eneste som syntes å vare, var varmen. ”Da tar vi kanskje båten som går ved tolvtiden?” sa han. ”Hvis du har lyst, rekker vi å ta et bad først. Jeg kan hente dykkermaskene våre og badetøyet oppe i bungalowen, så kan du vente her på stranden så lenge.”

Litt etter gled de side om side over den hvite korallsanden. Vannet var noe uklart innerst inne. De passerte et lite belte med store svarte sjøpølser. Bare for moro skyld dykket Albriktsen ned, tok opp den største han fant og holdt den foran dykkermasken til Noi. Hun skvatt til og grep tak i ham. Han begynte å le slik at masken ble fylt av vann. Noi svømte raskt videre og saknet først farten da de var forbi området med sjøpølser. Han la merke til at hun nå passet på å holde seg nær ham mens de svømte over korallene og betraktet de fargerike fiskene som pilte frem og tilbake.

På båten spurte han om hun fremdeles ville bo på Sofitel. Noi nølte litt før hun sa ja. ”Men jeg må snakke med Li og Su. Det er det første jeg må gjøre.”

Da de skiltes på kaien, tok Albriktsen de få tingene hun hadde med seg. Deretter gikk Noi opp i byen. I baren hvor hun arbeidet, var det stille. Su var oppe i andre etasje. På ett av soverommene fikk hun vite. Der hadde hun rullet ut madrassen og lå og hvilte på rommet som hun delte med åtte andre.

”Er det deg?” gjespet Su. ”Vi begynte å tro du hadde reist din vei siden vi ikke hørte noe. At du kanskje hadde funnet en rik europeer og blitt med ham? Vi har hørt at du bor på Sofitel, ett av de beste hotellene i byen. Du vet, det er ikke mange av oss som har vært inne der.”

”Det er slutt. Det ble ikke noe av. Jeg er nødt til å tjene penger, eller så må jeg dra hjem. Jeg tenkte at du kanskje hadde hørt noe mer om mulighetene for å reise til Amerika.” Noi så spørrende på Su.

Su lot blikket vandre rundt. ”Egentlig har jeg fått streng beskjed om ikke å fortelle dette videre. Men hvis du lover?”

”Ja, jeg lover å holde tett. Helt sikkert. Hva er det dere har fått vite?”

Su trakk litt på det. ”Jeg tror forresten Li har fri i dag. Hva om vi går bort til henne? Så kan du få vite av oss begge hvilke planer vi har?” Hun reiste seg, rullet sammen madrassen og satte den inntil veggen. ”Kom, så går vi.”

Avstanden til baren hvor Li arbeidet var ikke stor. Hun lå også og slappet av. De tre ble enige om å gå ned til stranden fremfor å sitte inne. Der var det stort sett utlendinger siden det var hverdag. Slik sett kunne de snakke uforstyrret.

Li hadde vært hos legen, doktor Wisuth Boonkasem. Alle prøvene hadde vært negative. ”Jeg har også vært der,” sa Su. ”Men jeg får ikke resultatene før om noen dager. Uansett går det sikkert greit.”

”Og så,” spurte Noi. ”Hva har dere tenkt å gjøre etterpå? Hva har dere fått vite?”

”I utlandet er det mange muligheter,” fortsatte Li. ”Og vi kan tjene mye mer. Kanskje ti ganger så mye på å gjøre det samme som vi gjør her. Om kvelden kan vi gå med menn. Eller det er danseshow på nattklubber. Hvis vi vil, kan vi arbeide om dagen også. Det er mange tilbud. Hvis vi bare vil.”

”Hva slags tilbud er det du snakker om?” Noi ble usikker og så fra den ene til den andre.

”Å, du vet godt hva vi mener.” Su greide ikke å skjule at hun var lettere irritert. ”Folk som vil ta bilder. Film. Vi bare gjør det vi pleier å gjøre og så er det folk som fotograferer og filmer. Noen ganger gjør vi det med mange tilskuere som ser på. Det er massasje. All slags massasje. Kundene bestemmer hva de vil ha. Og vi tjener store penger. Vi er der noen år. Så reiser vi hjem. Vi har penger og kan starte opp for oss selv. Med et eller annet.”

”Men hva med å selge en nyre? Åtte hundre tusen baht? Vet dere noe om det?” Noi var utålmodig. ”Det er det jeg vil vite noe om.”

”Når vi reiser, har vi først planer om å undersøke om vi skal satse på å gå med menn. Og alt det andre. Kanskje vi prøver litt bare for å se. Dersom vi ikke liker det, kan vi selge en nyre. Vi har fått et telefonnummer vi kan ringe om vi er interessert i det.” Su så på Li. ”Ellers har vi lyst til å se hvordan det er ute i verden. Hvem vet? Det kan være vi synes det er så bra at vi ikke kommer tilbake på mange år. Vi vet noe om hvordan det er å være i Thailand uten penger, gjør vi ikke, Li?”

Li nikket og så på Noi. ”Vi kan snakke sammen når vi vet mer. Du kan få mobilnummeret mitt. Eller så kan jeg ringe til deg hvis jeg får nummeret ditt.”

”Da hører jeg fra dere før jeg bestemmer meg. Men jeg tror nok helst at jeg vil selge en nyre. Jeg er jo ikke vant med dette andre, slik som dere.”

Su dultet borti Noi. ”Det er vel ingen sak. Du har sikkert gjort det mange ganger med mannen din, har du ikke? Dette er mye enklere. Du bare kler av deg og legger deg ned. Hvis du ikke synes det er godt, kan du bare late som. Mennene skjønner det ikke likevel hvis du bare stønner og sier at det er godt. Menn er dumme sånn. De er så opptatt av å få det til selv at de ikke skjønner at du ikke er med. Noen ganger kan det være godt også. Bare vent, så skal du se.”

Noi likte seg ikke helt. ”Jeg tror jeg må gå,” sa hun. ”Det er noen som venter på meg på Sofitel. Jeg har noen ting jeg skal hente der. Jeg går rett opp fra stranden i stedet for gjennom hovedinngangen fra Thanon Damnoen Kasem. Takk skal dere ha. Vi sees senere.”

Noi vinket til de to venninnene og gikk inn i hagen rundt Sofitel. Hver gang hun kom inn der slo det henne hvor velstelt det var. Den grønne plenen. Buskene som var formet som elefanter, flamingoer i flukt og andre dyr. Hagen og stillheten der inne ga henne ro. Hun ble sliten av tanken på å treffe et valg. Heldigvis hadde hun enda en tid å gjøre det på. Hun ville snakke med Albriktsen. Høre hva han mente. Hun var så oppslukt av sine egne tanker at hun ikke la merke til at Wilson sammen med nordmannen var på vei ut gjennom hovedinngangen. Hun banket på rommet hans, men da ingen svarte, gikk hun inn på sitt eget rom. Hun kunne like godt legge seg ned for å hvile litt.

Preben Albriktsen hadde ventet på Noi i flere timer før han gikk ut med Wilson. Til sist hadde han gått ned i resepsjonen og funnet noen aviser. Han var litt urolig og fikk ikke med seg mye av innholdet. Et klapp på skulderen fikk ham til å skvette til.

”Å, er det deg,” sa han da Wilson slengte seg ned i stolen ved siden. Han la fra seg avisen. Egentlig mislikte han å se mannen, men han tok seg sammen og presterte et lite smil.

”Hyggelig å se deg igjen,” svarte Wilson og la armene bak nakken. ”Det er noen dager siden sist. Hvordan har du hatt det?”

”Ikke så rent galt. Vi har vært noen dager på Ko Singtoh. En fin øy. Ja, du har kanskje vært der selv?”

”Nei, jeg har faktisk aldri kommet så langt. Er vel mer et bymenneske enn deg. Når jeg er fri og frank, kan jeg tenke meg andre ting enn å se vakker natur på dagtid og gå tidlig til sengs.”

”Jeg har forstått det,” sa Albriktsen, litt knapp i stemmen.

”Du likte ikke at jeg forsvant den kvelden og lot deg bli igjen i baren med det kvinnemennesket? Vi er da ikke på speidertur, er vi vel? Vi er i Thailand, og da får vi ta for oss av det landet har å by på. God mat, eksotisk frukt og andre herligheter som vi knapt ser hjemme. Ta deg sammen, mann! Du er ikke i Norge nå. Du kan slappe av og nyte livet.”

”Jeg har jo forstått at det er det du holder på med.” Albriktsen la armene i kors.

”Vi kan iallfall ikke bli sittende her!” Wilson tok ham i armen og reiste seg. ”Bli med ut på byen. Jeg har en liten avtale med noen jeg traff forleden. Slå deg sammen med oss i stedet for å sitte på Sofitel og sture.”

Albriktsen reiste seg motvillig, og de gikk ut. En vaktmann fulgte dem med blikket da de passerte gjennom hovedinngangen. ”Jeg skjønner at du ser litt ned på meg, men hva er det som er galt med det jeg gjør? Se på alle gateselgerne her. Jeg kjøper et eller annet. De får penger til et måltid mat eller noe annet de trenger. En kvinne i en bar tilbyr meg en tjeneste. Jeg betaler henne. Hun er fornøyd. Jeg er fornøyd. Hva er galt med det? Hvorfor skal du være så forbannet moralsk?”

”Der setter du fingeren på noe.” Albriktsen livnet til. ”Det der har egentlig ikke bare noe med moral å gjøre. Det bare er oss. Oss nordmenn. Det er noe med den norske folkesjelen, hvis du skjønner hva jeg mener?”

”Nei. Men jeg har jo forstått at det er noe spesielt med deg.” Wilson dyttet ham spøkefullt i siden.

”Norge er et lite land. Byene er små. Når noen snakker om at Oslo er en storby, er det bare for å hevde seg i Europa. Vi sitter på et vis på hver vår tue og holder øye med naboen. Vi skal helst dele på godene. Det er ikke noe galt i det. Men når vi får tak i en godbit, gjemmer vi oss bort for å ha den for oss selv. Det er ikke helt akseptert å være rik i Norge. Du skal helst skjule rikdommen. Du skal skjule at du trives alt for godt, at du har det virkelig bra med deg selv og andre. Da hever du deg over de andre. Det sentrale i den norske folkesjelen er at hvis noe er godt, så er det syndig, galt eller det som verre er. Og så sitter vi der, i lønnkammeret vårt, med den fordømte samvittigheten og plages og plages. Derfor fortjener vi at sommeren er kald og at vinteren kommer tidlig. Mens hundretusener flykter til sol og varme i den kalde årstiden, er det noen som er standhaftige. De finner frem ski og annet vinterutstyr og sier at de elsker vinteren. Men de er i fåtall. De fleste murer seg inne bak TV-apparatet om vinteren. Ser på fotballkamper og skirenn bak hauger av potetgull og stabler av ølflasker mens de venter på at våren skal komme.”

”Jeg oppfatter hva du sier,” sa Wilson.

”Da er det kanskje klarere for deg, når jeg nå har fortalt deg litt om den norske folkesjelen, at dette ikke er noe jeg styrer selv?”

”Du trenger å slappe av. Du er ikke i Norge nå. Tror du jeg er et umenneske bare fordi jeg koster på meg noen gleder når jeg er på ferie? Jeg kan si deg at mye av det som foregår i denne byen, er av en slik art at du neppe kan forestille deg det. Hit kommer mer eller mindre impotente mannfolk, i sin såkalt beste alder, med en passende forsyning av Viagra i stresskofferten. De drar på kongresser, firmaturer eller såkalt gutteturer. Hva tror de at de driver med? Her foregår seksorgier rundt på de fine hotellene. Disse mennene fråtser i kvinner som er villige til å gjøre alt. Bare de får penger. Og etterpå skryter de av bedriftene sine.” Wilson trakk pusten. ” I forhold til dette er jeg en sjenert og forsiktig novise. Men jeg skal ikke nekte for at jeg har visse behov. Det er ikke annerledes enn å spise et godt måltid mat, er det vel?”

Albriktsen måtte smile for seg selv. ”Jo, det kan ha noe for seg, det der. Saken er bare den at jeg knapt nok har hjerte for det, en gang. Du vet, det er denne hjerteoperasjonen som jeg venter på. Jeg har ennå ikke fått beskjed om å reise.”

”Da kan du ha godt av å slappe av i hyggelige omgivelser.” Wilson trakk ham med inn et lite lokale. Midt mellom alle bordene var det et lite dansegulv. Et rødt, pulserende diskolys roterte i taket. Det var halvmørkt i rommet. Wilson viste ham til et bord med to stoler og gikk selv bort til bardisken og vekslet noen ord med en kvinne som stod der og skjenket i til gjestene.

Albriktsen så seg om. Det var en god del menn rundt bordene. På dansegulvet beveget flere par seg tett omslynget. Det slo ham at det var så godt som ingen av mennene som var sammen med kvinner av sin egen nasjonalitet. Alle mennene var godt voksne. Noen var på hans egen alder. Det var tydelig at på dette stedet hersket kjøpers marked.

Så var Wilson der. Han kom i følge med to kvinner. Den ene satte seg på fanget til Albriktsen, og før han rakk å si noe, begynte hun å stryke ham i nakken. ”Det er Pim,” sa Wilson. ”Hun vil gjerne bli kjent med deg.”

Albriktsen kjente at han stivnet til. Han anstrengte seg for å være hyggelig. Med en kvinne på fanget på dette stedet, visste han hva som ble ventet av ham. Han fikk noe å drikke. Etter en halvtimes tid klaget han over magesmerter, unnskyldte seg overfor Wilson, og sa at han måtte gå. Pim så forurettet etter ham som om hun ikke helt hadde forstått hva han sa. Men hun signaliserte at  hun intuitivt visste hvorfor han gikk.

En hjertesak - kapittel 29

Kapittel 29

Wei Ling og Li Cheng hadde slått seg ned ved et ledig bord på en uterestaurant på Thanon Hat Pattaya. Middagsheten var over, og solen var noen håndsbredder fra horisonten. De hadde funnet et bra sted å bo i Soi 7, en av de mange smågatene som førte ned til stranden. Leiligheten var ikke stor, men inneholdt det de trengte. I løpet av de dagene de hadde vært i Pattaya, hadde Li Cheng ordnet med å installere opplegg for ISDN. Det så ut til å fungere greit.

Imens hadde Wei Ling benyttet tiden til å få en del kontakter i barmiljøet rundt Hat Pattaya. Med noen få unntak passet hun på å presentere seg under et annet navn enn sitt eget. Mange hadde hørt om muligheten for å tjene penger i utlandet via Monodee Tunakam i Bangkok. Men de hun snakket med, ville gjerne ha mer nøyaktig informasjon.

En kvinne i førtiårsalderen nærmet seg bordet de satt ved. Hun var ikke av den pågående sorten. Hun smilte forsiktig til Wei Ling og hilste. Så presenterte hun seg for Li Cheng.

”Wongduen  Praditduang,” sa hun. ”Jeg driver dette stedet og eier et par barer lenger bort i gaten. Da jeg så dere sette dere her, tenkte jeg at vi kunne snakke litt mer sammen. Jeg har jo allerede snakket med henne.” Hun nikket mot Wei Ling. ”Du er kanskje mannen hennes?”

Li Cheng nikket.

”Jeg syntes det så slik ut. I denne bransjen opparbeider man seg en del menneskekunnskap gjennom årene. Får jeg lov til å sette meg ned?”

Han trakk ut en stol. ”Vær så god. Bare sitt ned. Hyggelig å treffe deg. Det har vært mye å ordne siden vi flyttet inn i ny leilighet. Mens jeg har vært opptatt, har Wei Ling gjort seg kjent her i Pattaya. Siden hun har snakket med deg også, vet du vel litt om hva vi driver med, for å si det slik?”

Jo, Wei Ling har nevnt det. Og det er derfor jeg gjerne vil snakke med dere. Dere vet det sikkert, men det er dårlige tider i Thailand akkurat nå. Jeg har køer av kvinner som ønsker å komme hit og arbeide for meg. Problemet er at det ikke er så mange turister i Pattaya som før. Japanerne har sviktet. Heller ikke fra Europa og Amerika er det så mange som kommer. Derfor må jeg si nei til alle de som spør om de kan arbeide hos meg. Det er vanskelig nok for de jeg allerede har i arbeid. Mange av kvinnene i barene mine har alt for lite å gjøre, og flere tenker på å reise hjem.”

Wongduen  Praditduang snudde seg og pekte innover i lokalet. ”Ta Oiy Pratoom for eksempel. Det er hun som står bak disken der borte. Hun kommer fra Khorat og har arbeidet her i flere år. En av de beste jeg har. Hyggelig mot kundene. Før, hvis hun ville, kunne hun gå ut med menn hver eneste kveld. Noen ganger var hun sammen med utlendinger flere uker mens de var på ferie her. Men nå? Kanskje det går en uke mellom hver gang. Slik er det med mange. Jeg kan gjerne fortelle dere litt mer om Oiy. Hvordan det hadde seg at hun havnet nettopp her i Pattaya?”

Li Cheng nikket motvillig. Enda en betroelse! Han mislikte alt dette personlige som spesielt kvinnene ville dytte på ham. Var det en slags unnskyldning for å tjene penger på turistenes seksuelle behov? Han begynte å få disse tåredryppende historiene langt opp i halsen og måtte anstrenge seg for å være høflig.

Wongduen  Praditduang fortsatte. ”Jeg kjenner henne godt, for vi kommer fra samme sted i Khorat. Hun er gift, men mannen hennes ble tatt for å selge narkotika. Han fikk femten år. De har tre barn sammen. Hva skulle hun gjøre i Khorat? Den økonomiske krisen i Thailand gjorde at mange mistet arbeidet, og lønningene sank. Hun kunne få 100 baht om dagen for å arbeide som gateselger, men det var ikke arbeid hver dag. Så kom hun til meg. Tenkte at jeg kanskje kunne hjelpe. Hun spurte om jeg visste om det var arbeid å få i Pattaya, og jeg sa hun kunne arbeide her hos meg. Hvis det ikke blir bedre her, må hun og mange andre snart reise hjem. Så hørte vi om dere. Oiy fikk et håp om at dere kunne hjelpe henne.”

Hun tok en liten pause, og Li Cheng avbrøt henne. Han så seg om. ”Før vi sier mer, tror jeg det er fornuftig om vi går inn. Det kan være folk som hører hva vi snakker om. Du har kanskje et sted hvor vi ikke blir forstyrret?”

Wongduen Praditduang nikket og gikk inn i restauranten. Hun åpnet døren til et lite kontor. Den fuktige varmen slo mot dem. Det hjalp litt da viften startet, men de hadde ikke sittet der lenge før svetten silte.

Li Cheng fortalte kort om tilbudet han formidlet. Han passet på å si at han bare var en mellommann, og at det var svært viktig at minst mulig av personlige opplysninger ble spredt videre. ”Dersom du vil være med og formidle kvinner til opplegget vårt, er det viktig at du ikke sier navnene våre videre. Jo mindre folk vet, jo bedre er det. Du får tusen dollar for hver kvinne som reiser. De kvinnene som du sender til oss, må ha legeattest på at de er friske. De må ikke være HIV-positive eller ha andre alvorlige sykdommer. Dessuten må vi ha blodtype på attesten. Når vi har fått navn og adresse fra deg, tar vi kontakt direkte.”

Wongduen Praditduang tørket svetten av pannen før hun åpnet munnen. ”Hvor mange nyretransplantasjoner kan det være snakk om? Jeg bare tenker på hvor mange dere har behov for. Jeg kjenner mange her i Pattaya som driver barer, massasjesalonger og restauranter. Vi har et stort uformelt kontaktnett andre steder i Thailand. Hvis vi har behov for hjelp, er det bare å ta en telefon.”

”Hvis vi kunne få femti navn, ville vi komme langt.”

Li Cheng så at hun smilte. Det var ikke vanskelig å se hva hun tenkte. En ny mulighet for å tjene penger. Selv kjente han en tyngde forplante seg fra hodet og ned i kroppen.

Da Wongduen  Praditduang reiste seg, var det med en ny letthet i kroppen. Det var den lettheten som utsikten til å tjene mye penger gir et menneske. Også det la Li Cheng merke til.

”Jeg trenger noen dager, sa hun. ”Ikke mer. Mange av kvinnene har alt legeattester. Da møtes vi om et par dager? Dere kan bare komme innom her. Jeg er nesten alltid til stede.” 

Li Cheng og Wei Ling reiste seg også. De sa farvel og fortsatte sakte nedover Thanon Hat Pattaya. Det begynte å li på ettermiddagen, og mange mennesker, flest turister, drev frem og tilbake. Li Cheng tok mobiltelefonen opp fra lommen. Det var en beskjed på mobilsvar. Den var fra Carlos Mendoza, og den var svært kort. Stemmen sa at Li Cheng måtte ringe så snart som mulig. Det var viktig.

Tilbake i leiligheten i Soy 7 tastet Li Cheng inn nummeret til Mendoza. Det ringte syv ganger før noen løftet av røret. ”Carlos Mendoza!” Stemmen i den andre enden var skarp og lettere irritert.

Li Cheng sa hvem han var og hva det gjaldt. At han ringte på grunn av mobilsvarbeskjeden. Nå var det med ett en fløyelsmyk stemme som fløt inn i øret.

”Vi har fått tilgang til ny informasjon,” sa Mendoza. ”Jeg kan ikke si noe mer i telefonen. Vi er nødt til å ha nye møter. Hvis dere hadde kunnet komme over til Los Angeles om ikke så lenge?”

Li Cheng innvendte at de hadde det travelt med å bygge opp et nett av kontakter i Pattaya. Men hvis det var så viktig, kunne de helt sikkert ta turen over om en ukes tid. ”Ellers kan jeg ikke skjønne at vi har mer å snakke om,” sa han. ”Den avtalen vi gjorde var vel så absolutt til fordel for dere, var den ikke?”

”Som sagt. Det gjelder ikke avtalen.” Stemmen til Mendoza var nå silkemyk. ”Jeg kan ikke si annet enn at det er viktig at dere kommer. Begge to. Gi meg beskjed når dere har ordnet med flybilletter.” Så la han på røret.

Li Cheng ble stående med telefonen i hånden. Hva kunne det være mannen ville? Et sted inne i ham begynte en lett uro å røre på seg. Noe sa ham at et eller annet var galt. Han tok en rask runde og kontrollerte at ingen hadde åpnet de bærbare PC-ene. Han bestemte seg for å lage en tilsvarende felle, et pålimt hår, øverst på ytterdøren. Men han ble ikke roligere av å ha tatt denne bestemmelsen. Snarere tvert imot.

Kapittel 28 - En hjertesak

Kapittel 28

De skulle vært ute og spist for noen timer siden. Endelig var de klare. Men så ringte Herbjørn Bø igjen. Arge holdt akkurat på å knyte skolissene. ”Håper jeg ikke forstyrrer,” sa han.

”Nei. Ikke i det hele tatt.” Arge greide ikke å skjule misnøyen.

”Jeg har nettopp fått melding om at Li Cheng og Wei Ling er blitt observert i Pattaya.”

”Ja vel. Og hva vil du at jeg skal gjøre med det?” Nå var Arge lettere irritert. ”Jeg kan jo ikke kontakte dem på noen måte.”

”Det er riktig. Men det er en ting du kan gjøre. Du er mann, og du er turist. Du kan ta en runde i barene i Pattaya og forhøre deg litt blant kvinnene som arbeider der. Vi tror at noen av dem har hørt om at de kan gjøre store penger dersom de reiser utenlands. Det ville være til stor hjelp for etterforskningen vår om du kunne hjelpe oss med en del navn. Du vet vi kan ikke sette frimerke på alle kvinnene som reiser fra Don Muang til utlandet.”

”Hva vil Dona Maria si til det, tror du?”

”La meg få snakke med henne før vi bryter samtalen. Jeg kan forklare henne hvor viktig dette er. Det dreier seg om å stenge av et område for organisert kriminalitet.”

Arge begynte å le. ”Du kan vel ikke være så naiv at du tror på det, Herbjørn? Skoleeksempelet er jo forbudstiden i USA som skapte gangsterveldet i mellomkrigstiden. Siden det har myndighetene i Norge og mange andre land gitt rene gavepakker til organisert kriminalitet i form av restriktive holdninger til alkohol og narkotika. Samfunnet har betalt med økt politiinnsats og har fått mer vinningskriminalitet tilbake, mens organisert kriminalitet håver inn milliardbeløp. I Norge prates det jo høyt om at alle som tjener penger på å smugle alkohol, stemmer på Kristelig folkeparti. Og nå snakker du om at man skal stenge dette med organtransplantasjoner for organisert kriminalitet?”

”Du kjenner meg vel så godt at du vet hva jeg mener? Men det er iallfall det ledelsen forteller oss. Det er det som er den offisielle holdningen utad. Uansett er det for store ting til at du og jeg kan gjøre noe med dem. Hvis du tror at du kan endre denne virkeligheten, er det du som er naiv.”

”Ja vel. Så er jeg naiv.” Det var et snev av oppgitthet i stemmen til Arge.

”Kanskje vi skulle komme til saken? Reiser du til Pattaya?”

”Ja, jeg skal gjøre det. Dersom du mener det er viktig. Men betingelsen er at du snakker med Dona Maria. Om jeg ikke tar feil, så har det Pattaya et noe anløpent rykte. Det er ikke akkurat stedet hvor en mann reiser alene hvis han ikke har helt bestemte hensikter.”

”Jeg regnet med at du ville si ja. Vi har laget et lite opplegg for deg. Jeg kan gjerne ta det for Dona Maria etterpå. Opplegget går ut på at du har planer om å flytte til Thailand for godt og etablere en liten virksomhet der nede. Vi har undersøkt litt og vet at ganske mange skandinaver har etablert seg i restaurant- og reiselivsbransjen der nede. I den forbindelse bør du jo gjøre en del undersøkelser, og det er det som er jobben din i Pattaya.”

”Det høres jo greit ut. Og så?”

”Om det passer sånn i sammenhengen, kan det jo tenkes at noen av bareierne du kommer i kontakt med har hørt at kvinnene som arbeider hos dem snakker om å reise til utlandet. Men husk at det er viktig at du er diskret. Dersom du hører om dette, trenger du bare merke deg navnet til baren. Så skal vi sørge for at thailandsk politi besøker de barene du har vært innom og får tak i navnene på de som arbeider der. Da har vi muligheter til å koble disse navnene mot passasjerlistene kinesisk politi får tilgang til.”

”Og det er det hele?”

”Ja. Mer komplisert er det ikke. Hvis det ikke er noe du lurer på, kan jeg kanskje få snakke med Dona Maria?” Herbjørn Bø tok en liten pause. ”Da får du ha lykke til. Ha det bra!”

”I like måte. Her skal du få Dona Maria.” Arge rakte henne telefonen og sank tilbake i sofaen. Hun sa ikke så mye, men det hørtes ikke som hun hadde noen innvendinger. Litt etter la hun på røret.

”Da er det greit,” sa hun. ”Mens du er borte, holder jeg kontakten med Noi. Herbjørn Bø mente det var viktig. Jeg sa at jeg hadde tilbudt meg å bli med henne over til USA hvis hun fant på å reise. Han mente jeg burde snakke mer med Noi om det. Hvis Albriktsen reiser, kan jo du slå følge med ham. Det har dere to snakket om, har dere ikke?”

”Jo, vi har nærmest avtalt det. Det var ingen i familien hans som kunne stille opp på så kort varsel. Jeg tror han satte pris på at jeg foreslo å bli med ham. Så du har ingen motforestillinger til at jeg reiser til Pattaya?”

”Skulle jeg ha det?”

”Nei, jeg vet ikke akkurat. Men jeg kan liksom ikke helt se meg selv vandre rundt i barene der. Jeg har jo lagt merke til det de få gangene jeg har kommet noen meter bort fra deg i området ved Wat Hua Hin på kveldstid. Alle blikkene og tilropene fra kvinnene som arbeider der, ga meg en sterk følelse av å være jaget vilt. Det var ikke spesielt behagelig.”

”Du følte deg ikke smigret en gang? Vi kvinner er jo ofte utsatt for slikt når vi går alene.”

”Hadde det bare vært meg de var ute etter, så kanskje. Men det var mer enn tydelig at det var innholdet i lommeboken min de ville ha. Det var rett og slett ubehagelig, skal jeg si deg.”

Dona Maria så på klokken. ”Da blir det ikke noen bytur på oss i kveld. Jeg tror de fleste restaurantene er i ferd med å stenge. Vi får heller spise her på Sofitel. Er du klar, så går vi ned i hotellrestauranten med en gang.”

”Bare vent et øyeblikk, så skal jeg knyte slipset.” Han fant frem et blått silkeslips i garderobeskapet og stilte seg foran speilet.