En hjertesak - kapittel 24

Kapittel 24

Gleden over å være på Ko Singtoh, å svømme, å snorkle og å varme seg i solen etterpå overveldet Noi. Albriktsen så hvordan hun lyste innenfra. Da han foreslo at de kanskje kunne være på øya noen dager, smilte hun og nikket. De ble enige om å bo i en liten bungalow nede ved stranden. Dona Maria og Arge tok båten tilbake til Hua Hin.

Ingen av dem hadde tatt med seg klær utover det de hadde på seg. Det lille de trengte kunne de kjøpe. Etter å gjort unna den nødvendige handlerunden med tanke på undertøy og noen lette skjorter, var begge to varme og svette. Spesielt Albriktsen kjente seg plaget av ettermiddagsheten. ”Jeg må visst ta en dusj og hvile litt,” sa han da de var tilbake i bungalowen. Han gikk ut på badet og kledde sakte av seg. Så skrudde han på dusjen. Først kaldt vann for å kjøle seg ned. Så litt varmere. Han lukket øynene og lot dusjstrålen treffe ansiktet. Det gjorde godt. Så merket han at noen stod ved siden av ham. ”Er det deg?” spurte han. Før han rakk å si noe, begynte hun å såpe ham inn. ”Får jeg lov?” sa hun. ”Mmmm,” mumlet han og slappet av. Øynene holdt han fortsatt lukket. Det var lenge siden han hadde kjent hender som ville ham vel på denne måten.

”Er det godt for deg,” sa hun lavt etter en stund. Han nikket og gned vannet ut av øynene. Hun rødmet litt da han så på henne. Også hun var naken. Brystene hennes var små. Brystvortene var store og nesten svarte. Han berørte dem med fingrene. Kjente at de var harde. Så lot han fingeren gli nedover magen hennes. ”Jeg ser du har fått barn,” sa han og pekte på de små arrene etter hudsprekker nederst på magen. ”Skal jeg såpe deg inn?”

”Hvis du vil,” sa hun lavt.

Etterpå lå de på sengen og lot seg lufttørke.

”Hvis du vil, tror jeg ikke jeg kan,” sa han og så mot taket. Der oppe klatret en edderkopp oppover i en usynlig tråd. ”Det er hjertet. Jeg tåler ikke kraftige anstrengelser. Legen min sa det. Men det er godt bare å ligge slik ved siden av deg. Å ta på deg. Slik.” Han la seg over på siden og lot øynene hvile på kroppen hennes.

Hun tok hånden hans og presset den mot magen. ”Det gjør ikke noe. Du kan fortelle om deg selv i stedet. Det er fint å kjenne deg her.” Hun la hånden oppå hans. ”Men jeg vil kjenne deg mer.”

”Du er sikker på det?” Hun klemte hånden hans. ”Ja vel? Du vet jeg har vært gift? Elisabeth døde for fire år siden. Jeg møtte henne første gangen den sommeren jeg ble atten år. Når jeg tenker på det, er det som det var i går.” Han måtte blunke litt. Tårene fuktet øyekrokene og begynte å renne sakte nedover kinnene.

Noi så på ham fra siden. ”Du var svært glad i henne?”

”Ja,” svarte han med tynn stemme. ”Jeg vet det høres banalt ut, men for meg var hun den store, store kjærligheten. Jeg hadde hørt om den. Lest om den. Men jeg trodde ikke noe på den. Tenkte det var noe som hendte på film. I romaner. Men at jeg skulle oppleve noe slikt? Men det var som jeg gikk med et tent lys inne i meg. Det bare brant og brant og ville aldri gå ut.” Han så på Noi. ”Hva med deg? Har du hatt følelsen av å gå med en levende flamme inne i deg?”

”Kanskje?” Hun lot fingeren gli over ansiktet hans, fra hårfestet, over nesen og ned til haken. ”Jeg er ikke sikker.”

Albriktsen så tankefullt på Noi, som han ikke helt skjønte hva hun sa. Så fortsatte han, mer i sine egne tanker. ”Det var sommer og varmt. Vi svermet omkring hverandre. Visste vel ikke helt hva vi følte. Hva vi gjorde. Vi var som sommerfugler en solskinnsdag. Tiden forsvant på en måte. Den ble slukt av øyeblikket. Det er umulig å si det med ord, for jeg vet ikke hva som skjedde.”

”Jeg tror jeg vet hvordan du følte det,” sa Noi stille.

”Lyset inne i meg fortsatte å brenne. Det gikk noen år. Vi giftet oss. Fikk barn. Så begynte arbeidet å kreve sitt. Jeg ble direktør i en bank. Arbeidet spiste meg opp innenfra. Lyset var der fremdeles, men jeg så det ikke tydelig lenger. Det var så mye som skygget. Allerede før Elisabeth døde, kjente jeg dette hjertegnaget. Da hun døde, oppsøkte jeg legen vår og fikk vite at hjertet ikke var som det skulle. Jeg måtte ta det med ro. Kanskje kunne jeg leve noen år til. Det eneste som kunne gi meg noen år ekstra, var å få et nytt hjerte. Men jeg nølte. Hvorfor nølte jeg? Jeg tror det hadde noe med følelser å gjøre. Da jeg møtte Elisabeth, hvilket annet sted enn i hjertet var det jeg følte at jeg hadde møtt en tvillingsjel? Jeg kunne ikke bare skifte ut dette hjertet. Da jeg ble sykere, var det Dorthe, datteren vår, som måtte gjøre det jeg ikke greide. Det var hun som kontaktet Peter Esdaile om hjertetransplantasjonen. Ennå er jeg ikke sikker på at jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre.”

”Hvorfor er det så vanskelig å bestemme seg? Du vil vel gjerne leve, vil du ikke?”

”Du mener livet er verdt å leve?” Albriktsen så opp i taket. Edderkoppen hang fremdeles der opp og dinglet i den usynlige tråden.

”Du har jo barn som du er glad i. Bare det gjør det vel verdt å leve, gjør det ikke?”

”Det er derfor jeg er her. Fordi jeg er glad i barna. Dorthe. Erik. Marianne. Det er derfor jeg venter på å reise til California. Hadde det bare vært for meg, kunne det vært det samme. Døden er der et sted foran oss. Vi vet ikke når og hvor vi møter den. Likevel er døden det eneste som er helt sikkert i livet.”

Han så opp mot taket. Edderkoppen hang der fremdeles, men den var kommet litt nærmere. Sakte var den i ferd med å fire seg ned. Han spisset munnen og blåste oppover slik at edderkoppen begynte å bevege seg fra side til side. Så, med ett, krabbet den rykkvis oppover.

”Men ikke ennå. Marianne, Erik og Dorthe har bare meg. Jeg kan ikke forlate dem nå.”

Noi lot pekefingeren gli over silhuetten av ansiktet hans. Fra pannen. Over nesen. Fingeren nølte litt ved munnen før den stoppet ved haken. ”Barna trenger deg bestandig,” sa hun. ”De trenger trøst og omsorg så lenge de lever. De eneste som kan gi det uten å ville ha noe tilbake, er foreldrene. Derfor må vi være der når barna trenger det. Hele livet. Vet du det?”

”Jeg både vet og ikke vet. Hva er det vi sier i Norge? Det er jo så viktig å være selvstendig. Å greie seg selv. Vi er litt stolte når vi kan si at barna våre er så store at de klarer seg uten oss. Hva har de egentlig bruk for en far og en mor til? De vil leve sine egne liv uten innblanding fra foreldrene. Når barna har forlatt redet, trenger de ikke lenger en mor eller far.”

”Er det slik det er å leve i Norge? Er det sånn dere er?” Noi rystet på hodet. ”Hvis jeg skulle tenke slik! Jeg hadde foraktet meg selv! Enda mer enn om jeg arbeider i bar og går med menn. Alt gjør jeg for barna mine hjemme i Nong Yai. Om jeg ikke tjener penger her, reiser jeg til utlandet slik som Li. Det betyr ikke så mye hva som skjer med meg, bare barna mine får det bra. Kanskje dere ser ned på meg fordi jeg går med menn? Mange fra Europa og Amerika gjør det. De tenker ikke på at mange kvinner har foreldre og barn som de må hjelpe med penger. Jeg skammer meg ikke. Jeg kan gjøre nesten hva som helst bare jeg får penger. Jeg gjør det for barna. Det skjønner ikke dere! Dere kommer fra et rikt land. Dere har aldri manglet noe. Det eneste dere mangler er kjærlighet til barna dine!” Noi så på Albriktsen. Det gnistret av øynene hennes. ”Og så kommer dere hit til Thailand og kjøper den kjærligheten dere ikke får andre steder.”

”Kanskje du har rett,” sa han. ”Men jeg tror ikke jeg er slik. Jeg er glad i barna mine. Jeg bryr meg om dem. Jeg er ikke kommet hit for å kjøpe kjærlighet. Jeg skal vise deg. Det skal jeg.” Albriktsen bet tennene sammen. ”Bare vent, så skal du se. Om noen uker får jeg beskjed om at jeg kan reise til California og få et nytte hjerte. Da reiser jeg. Når jeg kommer tilbake, skal jeg bevise for deg at jeg bryr meg. At jeg bryr meg om andre mennesker.” Han reiste seg opp og gikk ut på gulvet.

”Da venter jeg.” Noi smilte. Hun reiste seg opp i sengen.

Litt senere stod de nede på stranden hvor solen nesten hadde sloknet i havet. Bak dem over åsryggene visket mørket ut minnet om dagen. Lydene i skogen lød mer dempet. Da de slo seg ned på en liten restaurant hvor stolene var byttet ut med lave puter, hadde roen og natten senket seg over Ko Singtoh.

En hjertesak - kapittel 23

Kapittel 23

Li Cheng kjente seg sliten. Veldig sliten. Disse par dagene i Los Angeles hadde tatt på. Særlig det som hadde hendt med Pen Srijunkhon hadde gjort inntrykk. Hun hadde fortalt om håpene og drømmene sine på flyet. Nå lå hun på et av byens likhus og ventet på å bli lagt i en anonym grav.

Det han hadde vært med på de neste dagene, hadde ikke festet seg på samme vis. Men han visste jo at det var omtrent en lignende bakgrunn som hadde ført også disse kvinnene til Los Angeles. Han visste det fordi han hadde lest papirene deres.

Fem donorer hadde kommet med fly til Bangkok omtrent på samme tid som ham selv. Han og Wei Ling hadde vært med på sykehuset enda en gang. Det var Stephen Esdaile og Alistair Lewis som hadde insistert.  Inne i seg følte Li Cheng skylden gnage. Hadde en politimann arrestert ham og hadde han blitt fremstilt i retten for medvirkning til drap, ville han tilstått med en gang.

Suawadee Vichaithanapat var kommet fra Chiang Mai til Los Angeles. Hun hadde en mor og en liten datter som ventet på henne hjemme. De kom til å vente forgjeves. Suawadee ville aldri komme tilbake. Kanskje ville moren være fornøyd med de pengene hun ville motta, men for den lille datteren ville aldri pengene Li Cheng hadde sendt i dag, kunne erstatte tapet av en mor.

Han hadde snakket med Wei Ling om tankene sine, men hun hadde bare blåst av ham. ”Jeg kan ikke skjønne hvorfor du bryr deg så mye om dette,” hadde hun sagt. ”Du som har vært med på langt verre ting den gangen du hadde ansvaret for akkurat det samme hjemme i Wuhan. Hva er det egentlig som går av deg? Vi tjener penger. Familien til ofrene får mer penger enn de kunne ha drømt om. Og du sliter med samvittigheten din, eller hva det er som plager deg? Nei, ta deg sammen!”

Hva skulle han si? Det ble til at han sa noen intetsigende ord og smilte fåret. Men inne i seg visste han at dette var annerledes enn i Kina. Der var det Partiet som hadde tatt ansvaret. I Kina hadde han bare gjort det han fikk ordre om. Nå var det han selv som bestemte. Hadde det ikke vært for ham og Li Cheng, ville Pen Srijunkhon og Suawadee Vichaithanapat fortsatt vært i live i Thailand. Wei Ling kunne ta lettere på dette. Det var ikke hun som hadde ansvaret.

”Slutt å tenke. Du tenker for mye,” hadde Wei Ling sagt. Hun skjøv ham bort til PC-en. ”Du har en jobb å gjøre. Gjør ikke du den jobben, er det andre som vil ta over. En gullgruve som blir forlatt, vil aldri bli liggende øde så lenge gullet ikke er gravd ut.”

Nå satt han her og hakket på tastaturet som en annen kontorfunksjonær. Ingen som så ham, kunne gjette at hvert tastetrykk bokstavelig talt var blodig alvor.

Suawadee. Et vakkert navn. Hun hadde et pent ansikt hadde han lagt merke til på sykehuset. Hun ble ikke en gang åtteogtyve år. Nei, han kunne ikke sitte og tenke slik. Arbeid var medisinen. Arbeid var det som skulle holde ham oppe, som skulle få ham til å holde ut.

”Går det bedre nå?” Wei Ling kom bort og strøk ham over håret. ”Jeg tror det,” svarte han. ”Jeg skal nok greie meg. Tror jeg.”

Så ringte telefonen. Det var Carlos Mendoza. ”Jeg håper jeg ikke forstyrrer,” spurte han. ”Hvis det passer, sender jeg en bil bort til hotellet om en halvtimes tid. Det er en del ting vi bør snakke om før dere reiser tilbake til Bangkok. Som du sikkert skjønner, kan vi ikke ta dette over telefon.”

”Det skulle gå greit,” svarte Li Cheng. ”Vi sees!” Han merket selv at det var ingen entusiasme i stemmen.

”Mens vi venter, kan vi like gjerne gå ut litt,” henvendte han seg til Wei Ling. ”Vi kunne ha litt godt av frisk luft akkurat nå. Det er ikke godt å si hvordan møtet blir. Jeg kjenner faktisk at jeg trenger å slappe av litt. Jeg har rett og slett behov for å se en flik av himmelen, hvis du skjønner hva jeg mener?”

Wei Ling nikket. Hun skjønte at det som hadde skjedd disse dagene i Los Angeles var på grensen av det Li Cheng kunne tåle.

Det stod noen liggestoler ved svømmebassenget. Der la de seg ned. Li Cheng fant hånden til Wei Ling. ”Når jeg ser opp nå, forundrer det meg at himmelen fremdeles er blå. Er ikke det rart?”

”Hva er det som er så rart? At du forundrer deg, eller at himmelen er blå?” Wei Ling så spørrende på ham.

”Kanskje begge deler. Hva er det egentlig vi holder på med?”

”Det er for sent å hoppe av nå,” sa Wei Ling. ”Vi har vært med på for mye. Dessuten, hvor skulle vi reise? Hva skulle vi gjøre?”

”Du har sikkert rett,” sukket Li Cheng. ”Er det ikke det du pleier å ha.? Rett?”

Wei Ling fortsatte. Hun snakket sakte og lavt, som til seg selv. ”Vi har gjort et valg. Du har også vært med på det. Dersom ikke vi fortsetter det vi har startet opp, vil andre fortsette. Den eneste måten vi kan stoppe dette på, er ved å melde oss selv til politiet. Vil du det, så er det opp til deg. Men du får ikke meg med på det. Dette kommer til å ordne seg, og du vil roe deg ned.” Wei Ling tok ham i hendene og så ham inn i øynene. ”Nå skal vi snakke med Carlos Mendoza. Han vil sikkert orientere oss om planene fremover. Du må bare roe ned og ikke ta det personlig at noen må gi avkall på livet for at andre skal få leve.”

Li Cheng nikket, men virket ikke særlig entusiastisk. ”Der kommer forresten Mendoza, tror jeg,” sa han. Han hevet stemmen litt og så opp mot veien. ”La oss gå.”

Carlos Mendoza så dem komme og ble sittende i bilen og vente. Li Cheng åpnet baksetedøren for Wei Ling. Selv satte han seg i forsetet. ”Vi har mye å snakke om,” sa Mendoza. Han kastet et blikk på Wei Ling i speilet. ”Vi har leiet en suite på et av hotellene i byen slik at vi kan være uforstyrret. Det er bare dere, de to legene som dere har truffet, og jeg som kommer til å være der. Vi vil ikke trekke inn flere. Det er best at dere er i kontakt med færrest mulig. Det er også det sikreste. Vi gjør vår del av jobben, og dere gjør deres del. Enkelt og greit.”

Det tok ikke mer enn fem minutter. Så var de der. Mendoza parkerte bilen i kjelleren på hotellet og viste dem bort til heisen. Han trykket på knappen til femte etasje. De gikk ut av heisen og rett over korridoren. Mendoza banket tre ganger på døren til rom 553 og ventet til døren åpnet seg. Han slapp Wei Ling og Li Cheng frem. Selv gikk han sist inn, kastet et blikk til begge sider i korridoren og lukket døren etter seg.

Stephen Esdaile og Alistair Lewis satt ved siden av hverandre i en skinnsofa. Begge to reiste seg og smilte. Alle håndhilste på hverandre, og Stephen Esdaile viste med en håndbevegelse at de skulle sette seg ved konferansebordet ved vinduet i den andre enden av rommet. Alistair Lewis tok frem en flaske hvitvin fra kjøleren. Spurte om de ville ha. Både Wei Ling og Li Cheng takket ja. Lewis skjenket i fem glass og plasserte dem rundt på bordplaten.

Det var Esdaile som ønsket dem velkommen. ”Vi tenkte at vi måtte benytte sjansen når dere var her til å drøfte vårt felles opplegg. Mesteparten kunne vi sikkert tatt opp over telefon eller via e-post, men det er noe helt annet å snakke sammen ansikt til ansikt slik som nå. Egentlig er jo dette bare en fortsettelse av samarbeidet vårt fra den gangen dere bodde i Kina og på sett og vis representerte kinesiske myndigheter. For oss er det ikke mye som blir annerledes med dette nye opplegget. Men vi har snakket sammen og synes det kan være fornuftig å gå gjennom alt sammen på nytt. Alistair Lewis vil ta for seg den medisinske siden. Etterpå vil Carlos Mendoza gå gjennom det han har greie på: Den mer lysskye delen av opplegget.”

Lewis kremtet og reiste seg. ”De medisinske aspektene henger delvis sammen med de økonomiske. Skal vi få virksomheten vår til å lønne seg, er vi nødt til å bruke de ressursene vi får tilgang til på best mulig måte. Når vi mottar en donor, er det en fordel at vi kan ta vevsprøver av vedkommende for å finne en passende mottaker. Dersom  donor og mottaker er for ulike, for å si det slik, kan vi få kraftige avstøtingsreaksjoner en tid etter transplantasjonen. Da må vi ty til sterkere medisiner enn nødvendig for å forhindre avstøting. Det er det ene. Det andre er at vi bør kunne benytte flest mulig organer fra donoren. Jeg tenker på nyrer, hjerte, lunger, lever, bukspyttkjertel og hornhinne. En nyre er nok til å få prosjektet vårt til å gå i balanse, men skal vi få noe overskudd av betydning å fordele må vi minst kunne gjøre oss nytte av begge nyrene og hjertet til donoren. Det er jo tross alt meget høy risiko forbundet med dette opplegget.”

Li Cheng nikket. ”Det stemmer. Risikoen for at vi blir sporet er stor. Det ville forundre meg om ikke Kina prøvde å stoppe det vi nå driver med. Hellet for oss kan være at kinesiske tjenestemenn er blant de mest korrupte i verden. Det burde ikke være vanskelig å stoppe eventuelle nærgående etterforskere med en pen slump penger. Kanskje vi til og med kan få dem over på vår side. Kina er i ferd med å åpne seg for utenlandsk initiativ. Jeg er sikker på at det er flere millioner kinesere, spesielt fra landsbygda, som uten å nøle ville slå til hvis de kunne tjene penger på å selge for eksempel en nyre. Og hvem vil ettersøke en kineser som forsvinner i utlandet? Så godt som ingen. Iallfall ikke hvis de får penger for å tie. Det er jeg sikker på. Men nå er jeg vel inne på området til Mendoza?”

Carlos Mendoza tømte hvitvinglasset i ett drag. Han valgte å bli sittende. ”Jeg er enig med dere at uansett om den jobben vi gjør går aldri så mye på skinner, så er det sikkerheten som kan få dette til å strande. Det er derfor vi er nødt til å ha gode rutiner som helst aldri bør slå feil. Den økonomiske siden med pengestrømmen skal vi nok greie å ordne. Å hvitvaske penger er krevende, men der har vi vanntette opplegg som har fungert bra i årevis. Internasjonal narkotikahandel og smugling av ulike varer hadde ikke eksistert om vi ikke hadde hatt opplegg for dette. Men jeg skal ikke gå i detalj om disse tingene. Det er yrkeshemmeligheter, for å si det kort.”

Mendoza fylte vinglasset på nytt. ”Problemet ligger først og fremst i samarbeidet vi må ha for å kvitte oss med donoren på legalt vis. For å få til dette kan våre folk arrangere en ulykke etter at donoren er død. Dere som er leger, er nødt til å fremskaffe en dødsattest når den døde donoren blir brakt til sykehuset. Det kunne jo hende at politiet dukket opp samtidig eller litt etter sykebilen, hvor vi har våre folk som sjåfør, lege og eventuelt sykepleier. De vil da helt sikkert etterlyse en dødsattest på et senere tidspunkt. Dette er jobben deres. Vi kan som sagt ordne det praktiske med å bli kvitt donorene som kan spores opp av slektninger. Men vi er avhengige av et nettverk av leger som er villige til å skrive ut falske dødsattester. Navnene på leger vi kan bruke, må dere gi oss. Dessuten er det viktig at legene er spredt over hele USA. Det innebærer at transplantasjonene ikke kan være sentralisert til for eksempel California. Også de må ha en geografisk spredning.”

Mendoza så på Li Cheng. ”Ellers merket jeg meg det du sa om at mange kinesere kanskje vil reise for å gjøre penger på å donere en nyre. Dette åpner muligheten for å basere en stor del av virksomheten vår på menneskesmugling. Vi vet alle hvilke tragedier som følger av illegal innvandring. Folk er blitt kvalt i containere. Skip med innvandrere forliser. Dette vet politiet om. Å smugle folk inn fra Kina vil gjøre det langt enklere for oss. Ingen vil gjøre store undersøkelser i forbindelse med et skipsforlis. I de fleste tilfeller vil det være nok at man finner noen vrakrester, kanskje noen lik som driver i land. Dessuten vil vi spare den utgiften det er å sende penger tilbake til de etterlatte. Selv om de ikke sier det offisielt i Kina, er de vel glad til om de blir kvitt noen tusen mennesker i året. Alt som kan bidra til å få ned arbeidsledigheten og befolkningsoverskuddet, vil jeg tro blir betraktet som et gode.”

Li Cheng rystet energisk på hodet. ”Nå tror jeg du går for fort frem. Kanskje om noen år vil Kina være aktuelt. Ikke nå. Nå må vi tenke på det vi skal gjøre i den nærmeste fremtiden. Da er det prostitusjonsmiljøene i Sydøstasia vi må konsentrere oss om. Det andre får komme i neste omgang. Når vi har innarbeidete rutiner. Så langt har vi delt arbeidet mellom oss slik: Wei Ling og jeg sørger for at kvinner blir sendt til USA og etter hvert Europa. Vi bestiller flybilletter og bestiller hotellrom den første natten, hvis det er behov for det. Mendozas folk ordner med å bringe kvinnene til sykehusene hvor transplantasjonene skal utføres. Mendoza får beskjed om dette fra oss. Deretter gjør legene jobben sin. Så tar Mendozas folk over og sørger for at kvinnene får en troverdig død før de bringes tilbake til sykehus hvor en lege utsteder en dødsattest. Dersom kvinnene skal begraves i hjemlandet, bør de kremeres så raskt som mulig. Før familien får vite om dødsfallet. Fordelingen av penger overlater vi til Mendoza siden hans folk er eksperter på dette. Hvor stor del av pengene de ulike leddene skal få, er noe vi kan diskutere senere selv om det hadde vært enklest å bli enige nå. Men jeg har et forslag: Når utgiftene er betalt, vil jeg foreslå at Mendoza får femti prosent, legene tretti prosent og Wei Ling og jeg tyve prosent. Det tror jeg kan være en rimelig fordelingsnøkkel.”

”Det høres ikke urimelig ut. Hva mener dere?” sa Mendoza henvendt til legene.

”I prinsippet virker forslaget greit. Men vi kommer til å få ett stort problem dersom vi går for dette.” Esdaile kremtet og hevet stemmen litt. ”Problemet er dokumentasjonen av utgiftene. Samarbeidet vårt kan komme til å strande på at vi blir uenige om hvor store utgifter det er forsvarlig å regne med. Dersom vi skal fordele et nettobeløp, blir vi nødt til å ha bilag på utgiftene. Uansett er det så store beløp vi kommer til å tjene på dette, at jeg tror det er fornuftig om vi ser litt stort på det. Vi fordeler et bruttobeløp. Vi baker utgiftene våre inn i bruttobeløpet. Når vi har gjort det, slipper vi flere diskusjoner. Om det blir slik at økonomien utvikler seg annerledes enn vi hadde tenkt, kan vi heller møtes og bli enige om en ny fordelingsnøkkel. Skal vi ta en runde på det med en gang?”

De andre nikket. Fem minutter etter var de enige. Alistair Lewis tok en telefon til room service og bestilte varm lunsj. Stemningen var meget god da de skiltes.

En hjertesak - kapittel 22

Kapittel 22

Det var morgen. Solen hadde stått opp og gått ned noen ganger. Noi lå i den store sengen og så opp i taket. Hun smilte for seg selv. Hun likte nordmannen. Og han likte henne. Men ikke sånn. Jo kanskje? Men de hadde ikke vært sammen sånn. Det var egentlig ikke viktig.

Dessuten var hun kommet nær Dona Maria. De hadde det til felles at livet hadde berørt dem med annet enn bare kjærtegn. Ordene fløt lett mellom dem. Nå gledet hun seg. De hadde avtalt at alle skulle ut på en av øyene utenfor Hua Hin. Noi hadde aldri vært ute i båt på havet før, og nå så hun frem til det som et barn.

Alt kom til å ordne seg. Det var hun sikker på. Snart var det tid for frokost. Hun gikk i dusjen og stod en stund og nøt det varme vannet. Hjemme i Nong Yai var dusjen bare en stor krukke hvor hun måtte øse halvlunkent vann over kroppen.

Da hun kom ned i spisesalen, satt allerede Preben Albriktsen, Per Arge og Dona Maria ved bordet. Noi hilste og satte seg. Albriktsen fylte tekoppen hennes. Noi spiste en tallerken med kokt ris og kylling. Hun foretrakk det fremfor kontinental frokost.

”Da møtes vi nede ved resepsjonen om ti minutters tid,” sa Albriktsen da de var ferdig med å spise. ”Vi har leid en båt som skal ta oss ut til Ko Singtoh om en halvtimes tid.” Han slo følge med Noi opp til rommet hennes i øverste etasje. ”Har du forresten en badedrakt,” spurte han. ”Nei,” svarte hun. ”Da kjøper du kanskje en på veien bort til fiskebåthavnen?” spurte han. Noi nikket.

”Har du det bra?” spurte han. De ble sittende ved bordet litt etter at de andre hadde gått. Hun nikket igjen. ”Er du helt sikker på det?” Han så inn i øynene hennes. Pupillene var svarte, blanke og store. Hun nølte litt. ”Nei.” Blikket hennes vendte seg innover. ”Nei,” gjentok hun. ”Egentlig har jeg det ikke bra. Du vet, fremtiden. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre, hvordan det kommer til å gå med barna. Hvor lenge jeg må arbeide her før jeg kan reise hjem for bestandig”

Albriktsen så på klokken. ”Jeg tenker de andre venter på oss.” De gikk inn på rommet hennes og Noi fant frem det hun skulle ha med seg. Deretter gikk de ned til Albriktsens rom, fant en liten ryggsekk og puttet alt nedi den. Like etter at de var kommet ned i første etasje, kom Arge og Dona Maria. Sammen gikk de ut og bortover mot fiskerhavnen. Noi fant en badedrakt i den første butikken de passerte.

Ute ved båthavnen ventet skipperen på dem, og snart var de langt ute på havet. Sjøen lå blank som silke så langt de kunne se. I det fjerne dukket Ko Singtoh opp. ”Vi skal snorkle først,” opplyste Arge. ”Det skal være noen steder som er bra der ute. Vi legger til rett utenfor øya. Kanskje vi flytter litt på oss, avhengig av forholdene. Vi får se. Etterpå slapper vi av på land og spiser litt. Hvis vi har lyst, kan det bli mer snorkling.”

Albriktsen la merke til at Noi fikk et engstelig uttrykk. ”Kan du ikke svømme?” spurte han. Hun nikket. ”Men jeg har aldri snorklet før. Jeg vet ikke om jeg vil like det.” Albriktsen lo. ”Jeg skal vise deg. Det er så lett som bare det. Kom, her har vi en dykkermaske. Du tar den på slik.” Han festet strikken bak i nakken. ”Snorkelen putter du inn i munnen. Slik. Så puster du med munnen. Når du skal dykke ned, hvis du vil prøve det, trekker du pusten, tetter igjen hullet i snorkelen med tungen. Så er det bare å svømme nedover. For ikke å få dugg i masken, spytter du i glasset, gnir spyttet utover og skyller. Dessuten kan jeg svømme ved siden av deg. Om du får problemer, kan du holde fast i meg.”

Noi tok ham i hånden. ”Da skal jeg prøve. Når du er nær, tror jeg at jeg greier det meste.”

Albriktsen klemte henne i hånden. ”Så du stoler så mye på meg? Hvis jeg var deg, ville jeg være forsiktig med å ha for mye tillit til mennesker jeg ikke kjente. Jeg kan ikke si om meg selv at jeg kjenner Preben Albriktsen på alle områder. Hvordan kan da en ukjent som deg ha tiltro til ham?”

”Du skjønner ikke helt. Det er nok at du er nær. Så blir jeg rolig. Jeg vet jeg ikke kjenner deg, men det er nok at du er her. Ikke sant?” Noi så på ham med et skjevt lite smil.

Båten sakket farten, og dreggen ble droppet. Arge og Dona Maria var i vannet før Noi hadde fått på seg dykkermasken. Men snart lå hun og Albriktsen i overflaten, de også. Det var uvant å ligge slik og se ned. Vannet var klart, og det var minst fem meter ned til bunnen. De svømte bortover mot noen korallsteiner som gikk nesten opp til overflaten. Plutselig var de omgitt av fisk i alle regnbuens farger. Noi så seg rundt. Hun passet på at hun var i nærheten av Albriktsen. I grunnen var det behagelig å flyte rundt i vektløs tilstand. Men det var fint å komme opp i båten. Vannet var ikke så varmt. Litt etter kom Arge og Dona Maria også opp fra vannet.

Båten kjørte inn til stranden. Hvit korallsand flere hundre meter i begge retninger. De fant skygge under noen palmer. Noi begynte å bli varm igjen. Hun strakte seg ut i sanden og nøt å ha fri, å kunne tenke bare på seg selv.

Det var Arge som brøt tausheten. Han hadde lurt på hva han skulle si. Det var for dumt om han skulle røpe direkte at han var etterforsker, så han begynte med å spørre Albriktsen hvilke planer han hadde fremover. Og Albriktsen fortalte. Om hjerteproblemene, om den forestående hjerteoperasjonen. Han nevnte navnet på Peter Esdaile, legen som hadde hjulpet om, og om operasjonen som var blitt utsatt uten at han egentlig visste hvorfor. Nå var det viktig at han tok det med ro. Kraftige anstrengelser i den formen han var i, kunne føre til hjertestans og død. Han kunne slå golf, men måtte ikke anstrenge seg for mye. Senest om to uker regnet han med å bli kontaktet på ny, og så gikk turen til California.

Arge lurte på hvor mye en slik operasjon kunne koste. ”Omtrent fem hundre tusen norske kroner,” mente Albriktsen, ”men jeg er ikke sikker. Så langt har jeg bare fått en prisantydning.”

Om han visste hvor organene kom fra på den klinikken hvor han skulle legges inn? ymtet Arge frempå. ”Nei, det er jeg ikke blitt informert om. Men det er sannsynligvis fra mennesker som er blitt erklært hjernedøde etter en ulykke eller noe lignende,” mente Albriktsen.

Mens mennene snakket, foreslo Dona Maria at hun og Noi skulle gå en tur langsmed stranden. Dona Maria fortalte om seg selv. Hvordan tilfeldigheter hadde ført henne sammen med Arge. ”Er det ikke ofte slik,” sa hun. ”Vi planlegger livene våre til minste detalj, og så plutselig skjer det noe som snur opp ned på alt. Vi oppdager at all planleggingen egentlig bare var noe vi gjorde for å få tiden til å gå. Blir vi for styrt av alle de planene vi spinner rundt fremtiden, glemmer vi rett og slett å leve.”

”Der er kanskje vi litt annerledes enn dere,” mente Noi. ”Vi tar tingene mer som de kommer. Det haster ikke så mye å komme gjennom livet. I grunnen er det ikke så viktig hva vi gjør, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke likegyldig hva vi gjør, men det er ikke så viktig. Ikke så viktig som det er for dere europeere.”

Noi sparket i sanden mens hun fortalte om seg selv. Hva som var arbeidet hennes i Hua Hin, men at hun ikke var kommet i gang. ”Jeg har hørt om mange som har reist over til Amerika og Europa og tjent gode penger. Akkurat nå er det noen som snakker om at det går an å reise til Amerika. Der kan vi selge en nyre og få så mye penger at vi kan greie oss bra resten av livet. Hva skal jeg med mer enn en nyre? Jeg har hørt om flere som har reist, men ennå er ingen kommet tilbake. Kanskje jeg også reiser. Hvorfor ikke? Jeg har ikke lyst til å gå med menn. Kanskje jeg aldri får denne sjansen om igjen?”

”Er du sikker på at det er fornuftig å gjøre det? spurte Dona Maria.

”Nei, det er jeg ikke.” Noi rystet på hodet. ”Men jeg har ikke råd til å vente. Jeg er snart trettifem år. Om noen år har blomsten min visnet. Jeg kan ikke lenger gå med menn. De vil ha yngre kvinner. Jeg skal undersøke mer, men jeg tror jeg kommer til å reise.”

”Jeg kan reise med deg,” sa Dona Maria. ”Det kan jeg. Hvis du vil? Det vil være mye tryggere for deg, vil det ikke?” Hun kom til å tenke på hvorfor Arge hadde kontaktet Preben Albriktsen. Kunne ikke Noi være innblandet i noe av det samme? Så vidt hun visste, var det på grensen av det lovlige å donere organer mot betaling i USA.

Noi nølte litt. ”Jeg skal tenke på det. Li har planer om å reise. Hun er en venninne av meg. Det vil si jeg kjenner henne ikke så veldig godt. Men jeg har hørt at hun har tenkt å komme bort fra Hua Hin. Vi snakker om det senere.” De to kvinnene fortsatte bortover stranden.

Imens hadde Arge fått mange nye opplysninger av Albriktsen. ”Dona Maria og jeg har faktisk planer om å reise over til akkurat California i år. Var det sånn at du ikke hadde reisefølge over?” Albriktsen nikket. ”Hvis du ikke har noe mot det, kan vi kanskje holde kontakten hvis det skulle klaffe slik at vi var der borte samtidig?”

”Det kunne vært hyggelig, det,” svarte Albriktsen. ”Du vet når en er bortreist slik, da kan det være ekstra hyggelig å snakke med noen på sitt eget språk. Jeg regner med at jeg i perioder kan føle meg litt bortkommet. Ikke er jeg på topp nå, og det kan jo bli verre når operasjonen nærmer seg. Så jeg sier takk til det.”

”Da skal vi prøve å få til det. Der ser jeg forresten at de kvinnelige ledsagerne våre er på vei tilbake. Du får unnskylde meg litt. Jeg må en tur på toalettet, og så må jeg ta en telefon.” Arge reiste seg. ”Vi sees.”

Arge lette litt før han fant en telefonautomat. Han fant frem telefonkortet, slo et 47-nummer og ventet. Så hørte han stemmen til Herbjørn Bø i den andre enden. ”Kan du ringe tilbake,” spurte han og oppga nummeret til telefonautomaten. ”Det kan bli en lang samtale.” Så la han på og ventet.

Litt etter ringte det.

”Er det noe nytt?” spurte Herbjørn Bø. ”Jeg har faktisk ventet på å høre fra deg.”

”Det skulle ikke forundre meg om det har begynt å flaske seg nå. Som du vet, har jeg fått kontakt med Preben Albriktsen. Han  har gitt meg et navn, Peter Esdaile. Lege. Trolig amerikaner. Fint om du kan gjøre noen undersøkelser om ham.”

”Det kan bli vanskelig,” mente Herbjørn Bø. ”Så lenge vi ikke har noen sak å presentere for amerikanerne, kommer vi ikke langt. Men vi kan selvsagt gjøre noen uformelle forespørsler. Jeg skal gjøre hva jeg kan. Er det noe mer?”

”Jeg tror ting her begynt å skje her i Thailand. Albriktsen er kommet i kontakt med en thaikvinne fra landsbygda. Hun har hørt rykter om at det skal være store penger å tjene på å selge en nyre i utlandet. Det skulle ikke forundre meg om det er de to kineserne våre, Li Cheng og Wei Ling, som har begynt å røre på seg. Du skulle ikke sitte på noen opplysninger om dem?”

”Nei, vi har ikke noe ennå. Men det er nå forbasket også. Der ber Kina oss stoppe den virksomheten som det bare er et tidsspørsmål før kommer i gang, og så binder de oss på hender og føtter. Det er svært lite vi kan gjøre så lenge vi ikke kan sette apparatet til Interpol i arbeid. Men jeg skal prøve.” Han sukket. ”Er det mer?”

”Ja, det er mye mer,” fortsatte Arge.