Kapittel 22
Det var morgen. Solen hadde stått
opp og gått ned noen ganger. Noi lå i den store sengen og så opp i taket. Hun
smilte for seg selv. Hun likte nordmannen. Og han likte henne. Men ikke sånn.
Jo kanskje? Men de hadde ikke vært sammen sånn. Det var egentlig ikke viktig.
Dessuten var hun kommet nær Dona
Maria. De hadde det til felles at livet hadde berørt dem med annet enn bare
kjærtegn. Ordene fløt lett mellom dem. Nå gledet hun seg. De hadde avtalt at
alle skulle ut på en av øyene utenfor Hua Hin. Noi hadde aldri vært ute i båt
på havet før, og nå så hun frem til det som et barn.
Alt kom til å ordne seg. Det var
hun sikker på. Snart var det tid for frokost. Hun gikk i dusjen og stod en
stund og nøt det varme vannet. Hjemme i Nong Yai var dusjen bare en stor krukke
hvor hun måtte øse halvlunkent vann over kroppen.
Da hun kom ned i spisesalen, satt
allerede Preben Albriktsen, Per Arge og Dona Maria ved bordet. Noi hilste og
satte seg. Albriktsen fylte tekoppen hennes. Noi spiste en tallerken med kokt
ris og kylling. Hun foretrakk det fremfor kontinental frokost.
”Da møtes vi nede ved resepsjonen
om ti minutters tid,” sa Albriktsen da de var ferdig med å spise. ”Vi har leid
en båt som skal ta oss ut til Ko Singtoh om en halvtimes tid.” Han slo følge
med Noi opp til rommet hennes i øverste etasje. ”Har du forresten en
badedrakt,” spurte han. ”Nei,” svarte hun. ”Da kjøper du kanskje en på veien
bort til fiskebåthavnen?” spurte han. Noi nikket.
”Har du det bra?” spurte han. De
ble sittende ved bordet litt etter at de andre hadde gått. Hun nikket igjen. ”Er
du helt sikker på det?” Han så inn i øynene hennes. Pupillene var svarte,
blanke og store. Hun nølte litt. ”Nei.” Blikket hennes vendte seg innover.
”Nei,” gjentok hun. ”Egentlig har jeg det ikke bra. Du vet, fremtiden. Jeg
tenker på hva jeg skal gjøre, hvordan det kommer til å gå med barna. Hvor lenge
jeg må arbeide her før jeg kan reise hjem for bestandig”
Albriktsen så på klokken. ”Jeg
tenker de andre venter på oss.” De gikk inn på rommet hennes og Noi fant frem
det hun skulle ha med seg. Deretter gikk de ned til Albriktsens rom, fant en
liten ryggsekk og puttet alt nedi den. Like etter at de var kommet ned i første
etasje, kom Arge og Dona Maria. Sammen gikk de ut og bortover mot fiskerhavnen.
Noi fant en badedrakt i den første butikken de passerte.
Ute ved båthavnen ventet
skipperen på dem, og snart var de langt ute på havet. Sjøen lå blank som silke
så langt de kunne se. I det fjerne dukket Ko Singtoh opp. ”Vi skal snorkle
først,” opplyste Arge. ”Det skal være noen steder som er bra der ute. Vi legger
til rett utenfor øya. Kanskje vi flytter litt på oss, avhengig av forholdene.
Vi får se. Etterpå slapper vi av på land og spiser litt. Hvis vi har lyst, kan
det bli mer snorkling.”
Albriktsen la merke til at Noi
fikk et engstelig uttrykk. ”Kan du ikke svømme?” spurte han. Hun nikket. ”Men
jeg har aldri snorklet før. Jeg vet ikke om jeg vil like det.” Albriktsen lo.
”Jeg skal vise deg. Det er så lett som bare det. Kom, her har vi en
dykkermaske. Du tar den på slik.” Han festet strikken bak i nakken. ”Snorkelen
putter du inn i munnen. Slik. Så puster du med munnen. Når du skal dykke ned,
hvis du vil prøve det, trekker du pusten, tetter igjen hullet i snorkelen med
tungen. Så er det bare å svømme nedover. For ikke å få dugg i masken, spytter
du i glasset, gnir spyttet utover og skyller. Dessuten kan jeg svømme ved siden
av deg. Om du får problemer, kan du holde fast i meg.”
Noi tok ham i hånden. ”Da skal
jeg prøve. Når du er nær, tror jeg at jeg greier det meste.”
Albriktsen klemte henne i hånden.
”Så du stoler så mye på meg? Hvis jeg var deg, ville jeg være forsiktig med å
ha for mye tillit til mennesker jeg ikke kjente. Jeg kan ikke si om meg selv at
jeg kjenner Preben Albriktsen på alle områder. Hvordan kan da en ukjent som deg
ha tiltro til ham?”
”Du skjønner ikke helt. Det er
nok at du er nær. Så blir jeg rolig. Jeg vet jeg ikke kjenner deg, men det er
nok at du er her. Ikke sant?” Noi så på ham med et skjevt lite smil.
Båten sakket farten, og dreggen
ble droppet. Arge og Dona Maria var i vannet før Noi hadde fått på seg
dykkermasken. Men snart lå hun og Albriktsen i overflaten, de også. Det var
uvant å ligge slik og se ned. Vannet var klart, og det var minst fem meter ned
til bunnen. De svømte bortover mot noen korallsteiner som gikk nesten opp til overflaten.
Plutselig var de omgitt av fisk i alle regnbuens farger. Noi så seg rundt. Hun
passet på at hun var i nærheten av Albriktsen. I grunnen var det behagelig å
flyte rundt i vektløs tilstand. Men det var fint å komme opp i båten. Vannet
var ikke så varmt. Litt etter kom Arge og Dona Maria også opp fra vannet.
Båten kjørte inn til stranden.
Hvit korallsand flere hundre meter i begge retninger. De fant skygge under noen
palmer. Noi begynte å bli varm igjen. Hun strakte seg ut i sanden og nøt å ha
fri, å kunne tenke bare på seg selv.
Det var Arge som brøt tausheten.
Han hadde lurt på hva han skulle si. Det var for dumt om han skulle røpe
direkte at han var etterforsker, så han begynte med å spørre Albriktsen hvilke
planer han hadde fremover. Og Albriktsen fortalte. Om hjerteproblemene, om den
forestående hjerteoperasjonen. Han nevnte navnet på Peter Esdaile, legen som
hadde hjulpet om, og om operasjonen som var blitt utsatt uten at han egentlig
visste hvorfor. Nå var det viktig at han tok det med ro. Kraftige anstrengelser
i den formen han var i, kunne føre til hjertestans og død. Han kunne slå golf,
men måtte ikke anstrenge seg for mye. Senest om to uker regnet han med å bli
kontaktet på ny, og så gikk turen til California.
Arge lurte på hvor mye en slik
operasjon kunne koste. ”Omtrent fem hundre tusen norske kroner,” mente
Albriktsen, ”men jeg er ikke sikker. Så langt har jeg bare fått en
prisantydning.”
Om han visste hvor organene kom
fra på den klinikken hvor han skulle legges inn? ymtet Arge frempå. ”Nei, det
er jeg ikke blitt informert om. Men det er sannsynligvis fra mennesker som er
blitt erklært hjernedøde etter en ulykke eller noe lignende,” mente Albriktsen.
Mens mennene snakket, foreslo
Dona Maria at hun og Noi skulle gå en tur langsmed stranden. Dona Maria
fortalte om seg selv. Hvordan tilfeldigheter hadde ført henne sammen med Arge.
”Er det ikke ofte slik,” sa hun. ”Vi planlegger livene våre til minste detalj,
og så plutselig skjer det noe som snur opp ned på alt. Vi oppdager at all planleggingen
egentlig bare var noe vi gjorde for å få tiden til å gå. Blir vi for styrt av
alle de planene vi spinner rundt fremtiden, glemmer vi rett og slett å leve.”
”Der er kanskje vi litt
annerledes enn dere,” mente Noi. ”Vi tar tingene mer som de kommer. Det haster
ikke så mye å komme gjennom livet. I grunnen er det ikke så viktig hva vi gjør,
hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke likegyldig hva vi gjør, men det er
ikke så viktig. Ikke så viktig som det er for dere europeere.”
Noi sparket i sanden mens hun
fortalte om seg selv. Hva som var arbeidet hennes i Hua Hin, men at hun ikke
var kommet i gang. ”Jeg har hørt om mange som har reist over til Amerika og
Europa og tjent gode penger. Akkurat nå er det noen som snakker om at det går
an å reise til Amerika. Der kan vi selge en nyre og få så mye penger at vi kan
greie oss bra resten av livet. Hva skal jeg med mer enn en nyre? Jeg har hørt
om flere som har reist, men ennå er ingen kommet tilbake. Kanskje jeg også
reiser. Hvorfor ikke? Jeg har ikke lyst til å gå med menn. Kanskje jeg aldri
får denne sjansen om igjen?”
”Er du sikker på at det er
fornuftig å gjøre det? spurte Dona Maria.
”Nei, det er jeg ikke.” Noi
rystet på hodet. ”Men jeg har ikke råd til å vente. Jeg er snart trettifem år.
Om noen år har blomsten min visnet. Jeg kan ikke lenger gå med menn. De vil ha
yngre kvinner. Jeg skal undersøke mer, men jeg tror jeg kommer til å reise.”
”Jeg kan reise med deg,” sa Dona
Maria. ”Det kan jeg. Hvis du vil? Det vil være mye tryggere for deg, vil det
ikke?” Hun kom til å tenke på hvorfor Arge hadde kontaktet Preben Albriktsen.
Kunne ikke Noi være innblandet i noe av det samme? Så vidt hun visste, var det
på grensen av det lovlige å donere organer mot betaling i USA.
Noi nølte litt. ”Jeg skal tenke på
det. Li har planer om å reise. Hun er en venninne av meg. Det vil si jeg
kjenner henne ikke så veldig godt. Men jeg har hørt at hun har tenkt å komme
bort fra Hua Hin. Vi snakker om det senere.” De to kvinnene fortsatte bortover
stranden.
Imens hadde Arge fått mange nye
opplysninger av Albriktsen. ”Dona Maria og jeg har faktisk planer om å reise
over til akkurat California i år. Var det sånn at du ikke hadde reisefølge
over?” Albriktsen nikket. ”Hvis du ikke har noe mot det, kan vi kanskje holde
kontakten hvis det skulle klaffe slik at vi var der borte samtidig?”
”Det kunne vært hyggelig, det,”
svarte Albriktsen. ”Du vet når en er bortreist slik, da kan det være ekstra
hyggelig å snakke med noen på sitt eget språk. Jeg regner med at jeg i perioder
kan føle meg litt bortkommet. Ikke er jeg på topp nå, og det kan jo bli verre
når operasjonen nærmer seg. Så jeg sier takk til det.”
”Da skal vi prøve å få til det. Der ser jeg forresten at
de kvinnelige ledsagerne våre er på vei tilbake. Du får unnskylde meg litt. Jeg
må en tur på toalettet, og så må jeg ta en telefon.” Arge reiste seg. ”Vi
sees.”
Arge lette litt før han fant en
telefonautomat. Han fant frem telefonkortet, slo et 47-nummer og ventet. Så
hørte han stemmen til Herbjørn Bø i den andre enden. ”Kan du ringe tilbake,”
spurte han og oppga nummeret til telefonautomaten. ”Det kan bli en lang
samtale.” Så la han på og ventet.
Litt etter ringte det.
”Er det noe nytt?” spurte
Herbjørn Bø. ”Jeg har faktisk ventet på å høre fra deg.”
”Det skulle ikke forundre meg om
det har begynt å flaske seg nå. Som du vet, har jeg fått kontakt med Preben
Albriktsen. Han har gitt meg et navn,
Peter Esdaile. Lege. Trolig amerikaner. Fint om du kan gjøre noen undersøkelser
om ham.”
”Det kan bli vanskelig,” mente
Herbjørn Bø. ”Så lenge vi ikke har noen sak å presentere for amerikanerne,
kommer vi ikke langt. Men vi kan selvsagt gjøre noen uformelle forespørsler.
Jeg skal gjøre hva jeg kan. Er det noe mer?”
”Jeg tror ting her begynt å skje
her i Thailand. Albriktsen er kommet i kontakt med en thaikvinne fra
landsbygda. Hun har hørt rykter om at det skal være store penger å tjene på å
selge en nyre i utlandet. Det skulle ikke forundre meg om det er de to
kineserne våre, Li Cheng og Wei Ling, som har begynt å røre på seg. Du skulle
ikke sitte på noen opplysninger om dem?”
”Nei, vi har ikke noe ennå. Men
det er nå forbasket også. Der ber Kina oss stoppe den virksomheten som det bare
er et tidsspørsmål før kommer i gang, og så binder de oss på hender og føtter.
Det er svært lite vi kan gjøre så lenge vi ikke kan sette apparatet til
Interpol i arbeid. Men jeg skal prøve.” Han sukket. ”Er det mer?”
”Ja, det er mye mer,” fortsatte
Arge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar