En hjertesak - kapittel 18

Kapittel 18

Å våkne i Beijing var en ny opplevelse. Lydene utenfor hotellet var andre enn han var vant til. Luften luktet også annerledes. Arge stod opp før Dona Maria og tok en dusj. Vanntrykket var dårlig, men han ble da våt og fikk skyllet av seg såpeskummet.

Det var tidlig morgen, og han hadde avtalt med Herbjørn Bø at han skulle ringe. I Norge var det litt utpå ettermiddagen, og Herbjørn hadde lovet at han skulle være å treffe på kontoret. Arge hørte at han kvalte en gjesp da telefonen ble løftet av i den andre enden.

”Så du venter på at arbeidsdagen skal ta slutt i Oslo? ” spurte han.

”Ja, jeg sitter jo her og venter på telefon fra deg. Det var på tide du ringte. Været er helt ideelt for en tur på fjorden, så når vi har gjort unna denne samtalen, pakker jeg sammen og drar ned til båten. Jeg har en avtale.”

”Det er vel med en kvinne, kan jeg tenke meg. Det skulle ikke forundre meg om jeg visste hvem det var også, men det har jeg egentlig ikke noe med,” sa Arge, lett spørrende.

”Nei, du får konsentrere deg om det du skal gjøre i Beijing. Jeg har gjort en avtale for deg med to av de overordnede til Li Cheng. Fint om du har noe å skrive med, så skal du få navn, adresse og tidspunkt.”

Arge noterte opplysningene. ”Vi snakkes senere. Men det hadde vært fint om du kontaktet de største sykehusene i Norge og forhørte deg litt om de transplantasjonsoperasjonene som var avlyst den siste tiden. Jeg skal gjøre mitt beste her nede. Ha en fin dag på fjorden. Var det ikke Sidsel hun het, forresten, Sidsel Sagdahl?” Han hørte et klikk og trakk på skuldrene. Vel, det var nå på tide at Herbjørn innså at livet hadde sine alvorlige sider også. Han hadde flere ganger sagt at det burde bli et par av Herbjørn og Sidsel, men han var kanskje litt gammeldags.

Før Dona Maria stod opp, hadde han bestemt at hun kunne ta en tur til Den himmelske freds plass, mens han gjorde unna samtalen med kineserne. Arge nevnte dette for henne under frokosten, og hun syntes det var en god ide. Han nevnte ikke at han allerede hadde ordnet med en guide. Han så helst at hun ikke blandet seg inn i etterforskningen. Kineserne kunne mislike hvis hun signaliserte at hun sterkt mislikte praksisen med å fjerne organer fra døde fanger. Da kunne hele etterforskningen hans stoppe opp.

Dona Maria ble hentet av en buss ved nitiden. Klokken ti skulle han selv møte de to kineserne. Han håpet Wen Yiduo og Bei Dao kunne engelsk. Ellers hadde de vel ordnet med tolker. Hvorfor hadde ikke Herbjørn Bø sagt noe om det? Arge satt på hotellrommet og så seg irritert rundt. Hva hadde han rotet seg bort i? Riktignok var han blitt lovet at han skulle sitte igjen med en pen slump penger i tillegg til at alle utgifter skulle bli dekket, men likevel? Såpass kjente han til politiets arbeidsmetoder at han visste han ikke kunne regne med ryggdekning dersom han gikk lenger enn forventet av oppdragsgiverne. Og dette var nettopp en slik sak hvor det meste kunne skje.

Han hadde et klart mandat. Det var å finne ut om en navngitt overlege på Rikshospitalet i Norge hadde trådt over noen grenser i forbindelse med en nyretransplantasjon. En nepaler var innblandet og utvist. At saken hadde internasjonale forgreninger kunne komplisere den. Når det var store penger i omløp, var det alltid mektige menn som kunne sette en stopper for etterforskningen om såkalt vitale interesser stod på spill.

En halvtimes tid igjen til drosjen kom. Arge kom på at han hadde en avslapnings-CD i håndbagasjen. Han fant frem disc-man og øreplugger og strakte seg ut på sengen. Det kunne bli krevende å møte kineserne, og han kunne ha behov for sinnsro og likevekt skulle han greie å styre samtalen dit han ville.

Da han satt i drosjen, var han overraskende uthvilt. Det fikk gå som det ville. Det var tross alt de to kineserne som måtte være interessert i å få denne saken oppklart. Selv ville ikke Arge legge for mye i dette. Kineserne måtte få lov til å ha utspillet. Kom dette ut, ville de ha tapt ansikt overfor omverdenen. Og det i betydelig grad.

Drosjen satte ham av ved en grå betongbygning. Murkolossen var flere hundre meter lang og fem etasjer høy. På et vis var den monumental. Her hadde sosialismen virkelig seiret, tenkte Arge. Han gikk inn døren og så seg om etter heisen. Han skulle opp i fjerde etasje. Men det var ingen heis. Arge gikk bort til noe som så ut som en resepsjon og viste frem lappen med de to navnene. Wen Yiduo og Bei Dao. Damen som stod der, smilte, viste ham bort til trappen og fulgte ham opp. I motsetning til den trauste og triste fasaden på bygningen var trappen dekket av et mykt, rødt teppe. Også korridorene var teppebelagte, og teppene så ut som de var nye og kostbare. Arge tenkte for seg selv at det var ikke lite penger som var brukt til å pryde en bygning som så ut til å være bygd i en tid hvor kravene til komfort måtte ha vært små.

Damen som fulgte ham opp var velkledd, la han merke til. Med et smil viste hun ham bort til en dør med snirklete forsiringer. Hun banket på og åpnet døren. Arge så seg om. Kontoret var stort og pent møblert. På veggene hang fargerike tepper med mønstre som fikk ham til å tenke på at kineserne en gang i tiden hadde hatt kontakt med Persia. Han og Dona Maria hadde flere persiske tepper hjemme på Gran Canaria, men mønstrene på disse teppene var litt annerledes.

Bak et stort skrivebord stod to menn. De gikk rundt skrivebordet, rakte ut hånden og presenterte seg. De snakket tilnærmet Oxford-engelsk. Hans egne språkkunnskaper kom til kort nå, men han skulle iallfall ikke ha noen problemer med å gjøre seg forstått.

Wen Yiduo spurte hvordan han likte Beijing. Arge nikket. ”Jo, byen virker annerledes enn jeg er vant til, men jeg tror jeg kunne trives her noen uker.” Imens fant Bei Dao frem kopper og skjenket i te. Så satte de seg og nippet til teen.

Det var Bei Dao som tok ordet. Arge skjønte at det var han som var sjefen av de to. ”Du har sikkert hørt at vi har hatt en del problemer i den siste tiden?” Arge nikket. Jo, han hadde da hørt det. Det var derfor han var her.

”Vi hadde et meget godt opplegg med sikte på å hjelpe land i Vesten med organer til transplantasjoner. Feilen var at vi av sikkerhetshensyn hadde latt en mann bygge opp de databasene vi brukte i dette arbeidet. Du skjønner sikkert hvilke problemer vi kunne få om det var blitt kjent at vi forsynte vestlige sykehus med organer fra henrettede fanger. I ettertid har vi forstått at det var uklokt å overlate alt bare til en mann. Men vi hadde ingen grunn til ikke å stole på Li Cheng. En dag forsvant han og kona hans sammen med alt av data om opplegget vårt. Det ble store problemer for de sykehusene som hadde pasienter som ventet. For oss vil det ta lang tid å bygge opp det som er gått tapt. I mellomtiden frykter vi at internasjonal mafia kan få hånd om denne trafikken. Mannen som forsvant har ingen muligheter til å drive dette på egen hånd. Det er her du kommer inn. Kinesiske myndigheter kan lite gjøre på grunn av sakens delikate natur.” Bei Dao så på Arge.

”Og hva er det dere vil at jeg skal gjøre?” Han så tvilende på kineseren.

Nå var det Wen Yiduo som reiste seg og begynte å gå frem og tilbake foran skrivebordet. ”Som du sikkert vet, ble vi kontaktet av en norsk politimann for en tid siden.”

Arge nikket. ”Jo, det er en tidligere kollega av meg. Herbjørn Bø.”

Wen Yiduo hadde en spesiell gange. Det var som han målte skrittet sitt før han satte foten ned. ”Ja, det var navnet. Bø. Denne Bø sa at politiet i Norge drev etterforskning i forbindelse med noe de hadde en mistanke om var ulovlige transplantasjoner. Ett av sporene pekte mot Kina. Jeg tenkte med en gang at dette kunne ha noe å gjøre med virksomheten som Li Cheng ledet. Derfor sa jeg at hvis utenlandsk politi skulle blandes inn, måtte det gjøres med diskresjon. Vi kunne ikke ta imot en offisiell representant for politiet. Da var det at Bø foreslo deg.”

”Ja vel?” Arge så spørrende på Wen Yiduo. ”Hva er det dere vil at jeg skal gjøre for dere? Når dere lar meg få innsyn i denne virksomheten og Li Chengs rolle, vil dere vel ha noe tilbake?”

Wen Yiduo så til siden før han rystet svakt på hodet. ”Vi kunne nok ønske å få noe tilbake. Vi skulle gjerne ha Li Cheng og kona hans tilbake. Men hvordan kan vi greie det uten at virksomheten vår blir kjent? Nei, kinesiske myndigheter vil ikke bli innblandet i dette. Det vi ønsker er at du med hjelp av norsk politi kan sette en stopper for den virksomheten Li Cheng kommer til å bygge opp. Hvor han nå befinner seg. Hvis dette gjøres i det skjulte, har vi mulighet til å bygge opp det som har gått tapt. Vi har allerede utsatt mange henrettelser i påvente av at vi kan komme i gang igjen. Men først må Li Cheng stoppes. Det er hva vi ønsker av deg. Du skal stoppe Li Cheng.”

Arge smilte. ”Det var litt av en oppgave. Og selv om jeg finner mannen? Hva så? Jeg har ingen midler til å stoppe ham.”

”Du undervurderer deg selv.” Wen Yiduo stirret Arge i øynene.” Hvorfor tror du vi bestemte at du var mannen som skulle få innblikk i hva vi har drevet med de siste årene? Denne Bø har snakket med oss flere ganger. Første gangen han ringte, sa vi nei. Men han ringte igjen, og han sa hvem politiet i Norge ville sende. Så fikk vi innsyn i rullebladet ditt, og Bø fortalte oss hva slags mann du var. Hvorfor du hadde søkt avskjed i politiet for noen år siden. Moralske grunner, sa han. Bei Dao og jeg var enige om du var mannen. Du har ingen midler, sier du? Du glemmer at du har deg selv. Vi stoler på at du greier dette. Ellers hadde du ikke vært her.”

Bei Dao åpnet en skuff i skrivebordet, trakk frem et kredittkort og ga til Arge. ”Dette kortet gir deg ubegrenset kreditt ett år. I tillegg kan vi gi deg noen opplysninger om Li Cheng. Det finner du i denne mappen her.” Han trakk frem en svart skinnmappe fra den samme skuffen. ” Vi har opplysninger om at han og kona tok fly til Bangkok. Der stopper sporene. Om de har reist videre derfra, vet vi ikke. Men før de dro ringte de flere ganger til Nakhon Ratchasima i Thailand. Det er mulig det kan hjelpe deg.” Han smilte. ”Resten er opp til deg.” Bei Dao åpnet døren. ”Farvel. Og lykke til.”

Begge to trykket ham i hånden. Utenfor døren stod den samme damen og ventet på ham. Hun smilte. Hun måtte på ett eller annet vis være informert. Arge gjengjeldte smilet. ”Det var det,” sa han. Han kjente seg litt beklemt. ”Det skal du ikke si,” svarte hun og tok hånden hans i begge sine. ”Det er nå det begynner. Det er nå du skal begynne. Tenk på alle de kvinnene og mennene du kan redde livet til. Du skal klare dette!” En svak rødme blusset over ansiktet hennes. Så strakte hun seg på tærne og kysset ham lett på kinnet.

Et øyeblikk etter stod Arge forvirret ute på gaten. Hva hadde egentlig hendt? Nesten ingen ting. Likevel kjente han tårene presse på. Hva han skulle klare, visste han ikke helt. Men den kraften som vellet opp inne i ham, fortalte ham at det ville gå. Jo, han skulle klare dette!

Drosjen stoppet foran ham. Selvsagt hadde damen bestilt en drosje til ham. Hvordan skulle han ellers finne tilbake til hotellet? Varmen i drosjen var trykkende. Vel oppe på hotellrommet, vrengte han av seg klærne og gikk i dusjen. Der ble han stående en stund mens han lot det halvlunkne vannet rennet. Det gjorde godt å avkjøle seg. Han måtte ringe til Herbjørn Bø. Etterpå prøvde han kanskje å finne Dona Maria. Han visste sånn omtrent når og hvor den guidete turen skulle stoppe.

Arge slo håndkledet om livet og satte seg foran telefonen. Etter et par klemt svarte det i den andre enden. . Arge fortalte kort om det som var blitt sagt på møtet. ”Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre,” avsluttet han. ”Har du noen forslag?”

Herbjørn Bø hadde det. ”Jeg har faktisk ferske opplysninger fra Rikshospitalet. Det gjelder en som skulle gå gjennom en hjertetransplantasjon akkurat nå. Den ble avlyst for noen dager siden. Preben Albriktsen heter han. Bankdirektør. Forresten befinner han seg i Thailand akkurat nå. Det er jo ikke så langt fra deg. Jeg regner ikke akkurat med at du kommer til å være i Beijing alt for lenge?”

Arge svarte bekreftende på det. ”Kineserne mente at jeg burde reise til Thailand. Du kjenner jo til Li Cheng. Han og kona tok fly til Bangkok. Jeg har ikke snakket med Dona Maria ennå, men vi kommer nok til å reise en av dagene.”

”Da foreslår jeg at du drar direkte til Hua Hin. Om du ikke har noe imot det, kan jeg booke deg inn på samme hotellet som Albriktsen bor på. Hotel Sofitel Central Hua Hin. Det skal være et førsteklasses hotell. Hvis du ikke har noe mot det, så bestiller jeg en suite fra i overmorgen. Avtale?”

”Greit. Hvis det ikke passer, skal jeg ringe deg. Men du må fortelle meg litt mer om denne Albriktsen.” Det var ikke mye Herbjørn Bø visste. Samtalen var unnagjort på fem minutter. Stort sett var det bare upersonlige data. Men Arge trodde han skulle kjenne mannen igjen når de møttes på hotellet. Det var neppe særlig mange andre nordmenn på Sofitel. Prisene var for stive til det. Det ville neppe by på problemer å bli kjent med ham, iallfall ikke hvis Albriktsen hørte at han snakket norsk.

Han kledde raskt på seg, fikk vite hvor den guidete turen trolig befant seg nå og fikk noen tidspunkter og stedsangivelser. Mannen i resepsjonen bestilte en drosje. Dersom de dro i overmorgen hadde de halvannen dag i Beijing. Det fikk holde i denne omgangen. Flere sjanser kunne by seg senere.

Arge så følget midt ute på Den himmelske freds plass. Det var også et sted å møtes. Han mintes begivenhetene 4. juni 1989. Litt spesielt å fortelle Dona Maria at de måtte reise akkurat på dette stedet, omstendighetene tatt i betraktning. Han fikk ta detaljene etterpå. Arge vinket til henne og sluttet seg til følget.

Dagen ble slitsom syntes de begge to. Det var mye som skulle sees. Avstandene var store, og det ble mye gåing og ståing. Først tilbake på hotellet ved middagen fikk de snakket skikkelig sammen. Arge fortalte hva de to kineserne hadde sagt.

”Og du er sikker på at kineserne ikke vil utnytte deg? Har du ikke tenkt på at de vil følge sporene dine? Hvorfor tror du at du fikk det kredittkortet? De kan sitte i Beijing og følge deg nærmest fra time til time. Når du har funnet Li Cheng, slår de til og eliminerer problemet. Dermed har du ikke fått utrettet noen ting. Kineserne kan fortsette som før. Feilen med deg er at du lar deg smigre. Nå kommer du til å være kinesernes lokkedue. Så lenge de vil at du skal være det.”

Arge pirket i maten på tallerkenen. Vaktelbryst. Hadde han ikke lest hva som stod på menyen, kunne det gjerne vært kjøttkaker. Maten smakte ikke. ”Tror du ikke at jeg har tenkt? Det er ikke annet jeg har gjort. Selvsagt skal jeg ikke lede kineserne til det store kjøttstykket med en gang. Kanskje gjør jeg ikke det i det hele tatt. Vi får se. Jeg kan iallfall ikke begynne å gjøre åpenlyse undersøkelser i Bangkok hvis Li Cheng er der. Da vil folk begynne å snakke. Dermed vil det bli umulig å finne ut noe. Nei, jeg må begynne etterforskningen så langt unna Li Cheng at han ikke merker at det foregår noe.”

”Hvordan skal det gå til?” Dona Maria så tvilende ut.

”Du vet jeg snakket om at det var en nordmann på ferie syd for Bangkok, i Hua Hin. Det var Herbjørn Bø som nevnte ham. Albriktsen var det visst han het. Preben Albriktsen. Han skal vi snakke med. Han ventet på en hjertetransplantasjon i California. Den ble utsatt rett etter at Li Cheng stakk av. Jeg skal sverge på at det er en sammenheng der. Albriktsen vet sannsynligvis ikke særlig mye. Men kanskje han har noen navn slik at jeg kan nøste videre? Jeg kan ikke gjøre for mye akkurat nå. Jeg skal finne trådendene på sa mange nøster som mulig. Så er det bare å sitte og vente. Før eller senere vil noe skje. Li Cheng vil bli nødt til å bruke noen av de kontaktene han brukte den gangen han ledet prosjektet i Kina. Tiden vil arbeide for meg. I mellomtiden kan vi slappe av og hygge oss. Ikke sant?”

”Ja vel. Som du vil. Men jeg tviler på at det blir akkurat slik. Men morgendagen kan sikkert bli fin.”

”Da er vi enige om det,” sa Arge og hevet glasset. ”Skål!”