En hjertesak - kapittel 20

Kapittel 20

Wei Ling tok telefonen. ”Det er Monodee Tunakam. Hun vil snakke med deg.”

Li Cheng trykket på fjernkontrollen og dempet lyden på TV-en. ”Hallo,” sa han. ”Ja vel. Jo jeg skal spørre.” Han holdt over mikrofonen. ” Hun vil gjerne ha et møte med oss i morgen tidlig. Passer det?” Wei Ling nikket. ”Skal vi si ved 10- tiden. Der vi møttes sist? Hjemme hos deg? Da er det en avtale.” Han avsluttet samtalen og vendte seg mot Wei Ling.

”Monodee Tunakam har nevnt virksomheten vår for flere hun kjente. Mange er interessert i å bli med, og hun trodde ikke det ville bli vanskelig å få tak i donorer. Selv har hun snakket med flere kvinner som er villige til å ta reisen til USA eller Vesten, gi en nyre og så reise hjem med en liten formue i baht.”

”Hvor stor er etterspørselen etter organer i Vesten?” spurte Wei Ling. ”Nå har du vel fått et visst inntrykk av behovet?”

Li Cheng smilte. ”Etterspørselen er mye større enn vi noen sinne har mulighet for å dekke. Det er flere års ventetid. Det betyr at behovet er der. Nesten uansett blodtype. Dersom vi kan legge frem medisinske data for donorene, skal det gå raskt å finne en mottaker. Jeg har undersøkt litt, og jeg er sikker på at det ikke vil være vanskelig å få laboratorier her i Thailand til å ta de nødvendige undersøkelsene. Når vi bare kommer i gang, kommer dette til å gå på skinner.”

Li Cheng skrudde opp lyden på TV-en. Det var nyhetene. Igjen hadde terrorister slått til et sted i Sydøst-Asia. ”Politiet har nok andre ting å være opptatt av nå enn narkotikasmugling og prostitusjon. Sånn sett er det gunstig for oss. Dersom de vi sender til utlandet har papirene i orden, er det ingen som vil grave i den lille virksomheten vår. Dessuten er det ikke vi som sender kvinnene til utlandet. De reiser av egen fri vilje på turistvisum. De har penger til oppholdet og hjemreisebillett, og alt er i den skjønneste orden.”

Morgenen etter våknet de litt sent og skyndte seg med frokosten. Det var dumt om Monodee Tunakam måtte vente på dem. Fem minutter før tiden stod de utenfor det lille reisebyrået. Li Cheng rettet på slipset og børstet støv av det høyre buksekneet. Så åpnet han døren. Wei Ling fulgte etter ham. Innenfor døren var det kjølig. Nesten kaldt.

De så seg om. Det var ingen der. Ingen svarte da Wei Ling spurte ”Hallo, er det noen her?” Da hørte de døren åpne seg bak dem. Monodee Tunakam var litt andpusten da hun unnskyldte seg: ”Jeg måtte ut et ærend. Så fikk jeg se dere utenfor.” Hun låste døren etter å ha hengt et skilt på utsiden og ba dem sette seg.

”Jeg ville ikke like at noen forstyrret oss nå. Vil dere ha en kopp te?” Da de nikket, hentet hun kopper og en tekanne i et annet rom. ”Bare sett dere ned.” Hun skjenket i koppene. ”Sånn. Da kan vi gå over til forretningene.” De to andre så på henne.

”Jeg har virkelig arbeidet disse dagene. Jeg har snakket med folk jeg kjenner i Phuket, Chiang Mai, Chiang Rai, Hua Hin, Ko Samui, Pattaya og flere andre steder. Alle ble nysgjerrige på opplegget deres, og noen tente virkelig på det. Jeg har fått flere navnelister med navn på kvinner som kan tenke seg å være med. Men jeg trenger flere opplysninger. Dere må fortelle meg mer.” Monodee Tunakam så spørrende på dem. Først på Wei Ling. Så på Li Cheng.

Det var Li Cheng som svarte. ”Det er svært begrenset hva vi kan fortelle. Forrige gang vi snakket med deg fikk du se en liste over sykehus i USA som vi samarbeidet med. Denne listen skulle du egentlig ikke sett. Det internasjonale transplantasjonsmarkedet er en meget følsom sak. I de fleste land i Vesten er det forbudt å selge organer til transplantasjon. Vi er derfor nødt til å holde en lav profil. Det er best for oss alle om du glemmer at du har sett sykehuslisten.”

”Det er greit. Jeg skal glemme listen. Men jeg må vite mer. Hva skal jeg si til de kvinnene som kan tenke seg å tjene penger på denne måten?”

”Opplegget vårt er enkelt, men som du sikkert skjønner, er det viktig at det er konfidensielt. Ingen av oss må oppbevare skriftlig dokumentasjon om det vi driver med. Alt papir om virksomheten må du brenne så fort som mulig. Det samme må du si til kvinnene. Dessuten er det viktig at dere som er innblandet i dette, må holde det for dere selv. Du må glemme navnene på kvinnene du hjelper med å reise. Kvinnene som reiser må ikke ta kontakt med noen av dem som har hjulpet dem. Slike som deg, for eksempel. De må heller ikke si noe om hva de skal gjøre i utlandet. De som skal motta pengene hjemme, kan få beskjed om at det kommer penger. Men de må ikke vite hvor pengene kommer fra. Ingen andre bør få vite noe om det.”

”Jeg skjønner,” nikket Monodee Tunakam. ”Det en vet, vet ingen. Det to vet, vet alle.”

”De navnelistene du nevnte. Har du dem?” Wei Ling brøt inn.

”Jo, jeg har lagt dem i safen i bakrommet. Mange flere enn jeg kunne forestille meg var interessert. Over 200 navn har jeg fått. Navn, telefonnummer og adresser. Alt som er nødvendig for å kontakte kvinnene personlig.”

”Det som er viktig for oss, er at disse kvinnene nylig har gått, eller går, til lege. Jeg tenker på blodprøver. Dersom de kommer til Vesten og ikke er friske, må de reise tilbake. Det er derfor i deres egen interesse å ordne med det. Når kvinnene kommer til sykehusene hvor de skal donere nyren, må de gå gjennom nye og grundigere blodprøver. De blodprøvene tas for å plukke ut aktuelle mottakere, men også for å sikre at de ikke har sykdommer som overføres med blodet. Du kan kontakte kvinnene. Fortell dem at de må ha papir på at blodprøvene er i orden.”

”Det betyr at de første kan reise så snart de har legeattest?”

”Ja,” svarte Wei Ling. ”I USA og Europa venter de bare. Når du får svar fra kvinnene som vil reise at alt er i orden, kan du bare booke flybilletter. Bare pass på at flybillettene må ha åpen retur.”

”Er det noe mer jeg må gjøre?” Monodee Tunakam trakk seg i den høyre øreflippen.

Li Cheng kremtet. ”Når du har booket flybillettene, kan du bare gi beskjed til oss. Bare vi får de personlige opplysningene som du har, skal vi ordne med innkvartering når kvinnene kommer frem. Det er det hele. Da hører vi kanskje fra deg om ikke så lenge?”

Monodee Tunakam nikket. ”Om noen dager tenker jeg at jeg tar kontakt igjen. Flere av kvinnene har det de trenger for å reise. Det er egentlig bare å snakke med dem og booke flybilletter.”

”Det høres bra ut. Da snakkes vi.” Li Cheng tok henne i hånden. Det samme gjorde Wei Ling.

Ute på gaten var det varmt og trykkende. Det hadde nettopp regnet. I det fjerne hørtes buldringen av en tordenbyge. Fuktigheten dampet opp fra fortauet. Li Cheng og Wei Ling hadde ikke gått langt før svetten begynte å piple frem og tøyet klebet til kroppen.

Det var Wei Ling som foreslo det. ”Vi bør være i USA når kvinnene kommer over. Ikke for at vi skal ta dem imot akkurat, men vi bør snakke med legene som mottar ”varene”, synes du ikke? Særlig nå i starten er det viktig at alt går bra. Når vi har listene fra Monodee Tunakam, reiser vi. Det skulle vel gå like greit å organisere donorarbeidet, eller hva vi skal kalle det, der borte som her fra Bangkok, tror du ikke?”

”Ikke noe problem. Alt jeg trenger er lagret i databaser som jeg har tilgang til fra Internett. Jeg er enig. Det er viktig å følge opp i startfasen. Når vi kommer hjem, skal jeg snakke med noen av legene i California og si at vi kommer over.”

På Don Muang to dager senere, om morgenen, ble flyet til Los Angeles via Tokyo ropt opp. Wei Ling og Li Cheng reiste seg og gikk mot utgangen.

Også Pen Srijunkhon reiste seg. Hun både gruet seg og så frem til å komme til Los Angeles. Gledet seg fordi hun endelig øynet en mulighet for en bedre fremtid for seg selv. Gruet seg fordi hun var usikker på hva hun ville møte. Men årene i Pattaya hadde gjort noe med henne. Hun var nesten villig til å gjøre hva som helst for å komme bort fra Pattaya. Åtte hundre tusen baht skulle hun få for å gi fra seg en nyre. Det var nok til at hun kunne starte opp en liten butikk hjemme i Nang Rong. Bare tanken fikk gleden til å sildre inne i henne. Endelig kunne ting ordne seg for henne.

Hun fikk sete ved vinduet. Et ektepar satte seg ved siden av henne. De snakket kinesisk hørtes det ut til. Pen hilste på dem på engelsk, og de svarte på engelsk. Det viste seg at de også skulle til Los Angeles. I forretninger, sa de. Pen sa hun skulle i en slags forretninger, hun også. Hun hadde fått et godt tilbud og hadde planer om å bygge opp en liten butikk når hun kom tilbake til Nang Rong i Buriram-provinsen om noen uker. Så tok det ene ordet det andre. Det bare glapp ut av henne. Hun fortalte om den voldelige ektemannen som ikke var fornøyd med henne. Når hun kom hjem fra arbeidet om kvelden og han var full, hendte det at han banket henne opp fordi hun ikke tjente nok penger. Så tvang han henne til å prostituere seg for å skaffe penger til brennevin. Han tok henne med til Pattaya og skaffet henne arbeid på en bar. Selv tok han pengene. Ga henne bare litt til mat og klær og det aller nødvendigste. Før hun summet seg, hadde hun fortalt livshistorien sin til ekteparet ved siden av seg. Men hun hadde ikke sagt hva hun skulle gjøre i Los Angeles. Det hadde hun fått streng beskjed av Monodee Tunakam om å tie med.

I Tokyo var det flybytte, og Pen så bare det kinesiske ekteparet da det på ny var ombordstigning og ved bagasjebåndet i Los Angeles. Selv om reisen hadde vært lang, slo det henne at hun på en måte var hjemme; hun hadde reist fra Krung Thep, englenes by som Bangkok het på thai, til Los Angeles, som, trodde hun, måtte bety omtrent det samme.

Det tok litt tid gjennom fremmedkontrollen. Ved utgangen så Pen seg om. Avtalen var at en mann med hvit bredbremmet hatt og svart dress skulle vente på henne. Hun hadde navnet hans også. Hun satte fra seg kofferten og ble stående, rådvill.

”Ser De etter noen?” Hun hørte en myk stemme bak seg og snudde seg. Dressen var mørk. Hun løftet hodet og så inn i et brunt ansikt, la merke til den svarte barten og den hvite hatten.

”Ja,” svarte hun.

”Mitt navn er Carlos Mendoza,” sa mannen. Han lespet svakt. ”Det er kanskje meg du ser etter?”

Hun nikket. ”Jo, det var navnet jeg fikk vite før jeg reiste.”

”Jeg har en bil rett utenfor,” sa han. ”Bare følg meg. Jeg skal ta kofferten.”

Hun fulgte etter. Mendoza stoppet foran en rød Porsche og åpnet døren for henne. Kofferten la han i baksetet. Bilen startet med en dyp brumming. ”Avtalen er at jeg skal kjøre deg til Bright Star. Det er et hotell ikke langt fra sjøen. Der vil du bli kontaktet i løpet av kvelden og få nærmere instruksjoner. Dersom det er noe du lurer på, kan du spørre meg nå, eller du kan ringe dette telefonnummeret.” Han ga henne et kort. ”Du kan bruke telefonen på hotellrommet. Vi dekker alt av utgifter. Når du har slappet litt av på rommet, kan du bare gå ned i restauranten og spise en bedre middag. Det er mulig at du vil møte en av våre folk i restauranten allerede. Uansett vil du bli kontaktet i morgen tidlig.”

Mendoza hjalp Pen ut med kofferten, sørget for at hun fikk nøkkelen til rommet og fulgte henne bort til heisen. ”Femte etasje,” sa han. ”Ha en hyggelig ettermiddag.”

Pen grøsset svakt. Det var noe slangeaktig over måten mannen beveget seg. Så gikk hun inn i heisen.

Omtrent på samme tid ankom Li Cheng og Wei Ling hotell Bel Air. Li Cheng hadde bestilt et rom hvor han kunne koble seg opp mot Internett. Han fant frem listen han hadde fått av Monodee Tunakam og tok tre telefoner til sykehus i Los Angeles-området. Deretter ringte han et mobilnummer.

”Carlos Mendoza her,” lød det i den andre enden.

Li Cheng sa navnet sitt. ”Er varene mottatt?”

”Varene er mottatt og er klare til levering i morgen,” var svaret. ”Jeg henter dem i morgen tidlig. Da kan jeg komme innom hotellet ditt og ta deg opp. Jeg har forstått at du gjerne vil sette deg inn i prosedyrene våre? Vent utenfor hotellet ved titiden og se etter en stor Chevy Van med sotede vinduer. OK?”

”Det er i orden.” Li Cheng la på røret. Han så mot Wei Ling. ”Da er vi litt nærmere virkeligheten.”

På hotell Bright Star satt Pen og så ut over sjøen. Carlos Mendoza hadde nevnt at hun kanskje ville bli kontaktet på kvelden, men ingen hadde henvendt seg til henne. Noen skyer høyt oppe i vest forgyllet himmelen. Solskiven lå og duppet ute i havet. Den var stor og rød og lignet på et åpent sår i himmelen. Hun kunne følge hvordan den sank i bølgene langt der ute. Om et minutt eller to ville den slukne og mørket ville komme østfra. Hun tenkte på fremtiden. Hva hun skulle bruke åtte hundre tusen baht til når hun kom hjem til Nang Rong. Pen følte at alt ville ordne seg. Inne i seg kjente hun roen spre seg. Alle disse årene i Pattaya. Hun hadde greid seg. Men heller ikke mer. Om noen år ville hun være for gammel. Hva skulle hun da gjøre? Nå hadde hun sjansen til å komme bort fra det livet som hun mislikte så sterkt. I morgen ville alt ordne seg til det beste. Det var hun sikker på.