En hjertesak - kapittel 9

Kapittel 9

Like før landing i Albuquerque hadde piloten informert passasjerene om at temperaturen ute var 36 grader. Selv om Arge var forberedt, følte han likevel at heten som slo opp fra asfalten var formidabel. Den var som en myk knyttneve. Som nordmann vennet han seg aldri til hetesjokket når han kom nordfra til varme strøk. Sol og varme var greit nok, men virkelig hete taklet han dårlig. Dona Maria så ut til å være uanfektet der hun gikk foran ham til bussen som ventet på passasjerene like ved siden av flyet.

Det var en befrielse å komme inn i ankomsthallen. Bagasjen kom like etter. De passerte raskt gjennom toll- og passkontrollen. Luften i bussen som brakte dem til hotellet var tørr og kjølig. Arge lente seg tilbake, lukket øynene og så seg selv ligge mellom kalde, hvite laken. Den myke duren fra bussmotoren ble svakere og svakere. Han fikk en fornemmelse av han visste ikke hva. Noe behagelig blandet med noe ubehagelig. En følelse av død og en lukt av forråtnelse gjorde at han våknet med et rykk. 

Da han så seg rundt, var de andre passasjerene på vei ut av bussen. Dona Maria hadde reist seg for å ta håndbagasjen ned fra hattehyllen. Arge snuste, men sanset ikke annet enn et svakt drag av parfyme. Den råtne lukten kom trolig fra en bil som ikke hadde varmet opp motoren og katalysatoren ennå. Han reiste seg og fulgte etter Dona Maria.

Inne på hotellrommet kom trettheten sigende igjen. Han lirket av seg skoene og strakte seg ut på sengen. Dona Maria la seg ved siden av ham. I taket surret viften sakte rundt og laget en svak, pulserende lyd.

Summingen av takviften vekket ham. Han visste han hadde drømt, men hodet var et tomt hull uten bunn. Klokken viste at det var morgen. Hadde det ikke vært lyst ute, kunne det like gjerne vært midt på natten. Lydene fra badet fortalte at Dona Maria var i dusjen. Han kjente et sterkt behov for å vaske bort avtrykket av drømmen. Dusjen var nesten for trang for to, men det var en liten krakk i ett av hjørnene. Hun merket ikke at han satte seg, for hun hadde nettopp tatt sjampo i håret  Der på krakken ble han sittende og betrakte den lille mørkhårete kvinnen som lot seg overrisle av vann. Hvorfor hadde han ikke lagt merke til før hvor vakker hun egentlig var?

En halvtime senere stod de i dusjen sammen, og litt etter gikk de ned til frokost. Spisesalen var sval og hvitmalt. To rader med vifter i taket drev en svak, nesten umerkelig bris gjennom rommet. Arge kjente ikke vinddraget før papirene han trakk frem fra dokumentmappen begynte å blafre.

”Her har jeg adressene og telefonnumrene til de fleste av foreldrene til ungdommene som ble drept i Roswell.” Han la papirene mellom seg og Dona Maria. ”Etter vi har spist, tar jeg en rask telefonrunde og hører om det er noen som kan tenke seg å snakke med en privatdetektiv som kan ha nye opplysninger i saken. Jeg vil ikke si så mye i telefonen utover det at det vil være best for begge parter om vi kan møtes. Hvis det er greit for deg, blir du kanskje sittende her mens jeg tar de første telefonene?”

Dona Maria nikket. Arge tømte kaffekoppen raskt og harket da han fikk kaffegruten i bunnen av koppen så langt bak på tungen at han til slutt var nødt til å svelge mesteparten av kaffekornene.

Det første telefonnummeret han prøvde var ute av bruk, men på andre forsøk var det en dame i den andre enden nesten før Arge hadde rukket å tenke på hva han skulle si. Hun presenterte seg som Jane Scargill, og Arge fikk etter noe nøling sagt hva han het og hvorfor han ringte. Han merket det var ikke hver dag han snakket engelsk, men han fikk i hvert fall frem hvorfor han ringte, og at han gjerne ville møte henne siden hun var mor til en av dem som ble funnet lemlestet i nærheten av Roswell. De avtalte å møtes om en times tid.

Dona Maria valgte å bli igjen på hotellet etter å ha lest gjennom informasjonen som lå på rommet. Det var tilbud om ansiktsmassasje med mer, og det virket mer forlokkende enn å tilbringe dagen med å lytte til samtaler om død og kanskje det som verre var. Derfor satt Arge alene i baksetet på drosjen på vei ut til utkanten av Albuquerque. Sjåføren var av de fåmælte, men det gjorde ikke noe. Skiftet av døgnrytme gjorde at det var godt å sitte taus mens drosjesjåføren tråklet seg gjennom trafikken.

Så stod han der. Drosjen forsvant i en sky av uforbrent bensin som om sjåføren ikke kunne komme fort nok bort derfra. Arge snudde seg og så oppover en lang allé. Ved enden lå et stort, hvitt hus med søyler foran inngangspartiet. Det slo ham at det lignet mer et tempel enn et sted hvor mennesker bodde og levde. Den skrapende lyden av grusen for hvert skritt fikk ham til å sakke farten. Fremme ved den brune mahognydøren løftet han motvillig hånden og trykket på ringeklokken. Arge skvatt nesten da trykket utløste den vakreste svarttrostsang han noensinne hadde hørt. Da sangen endte i moll, hørte han skritt som nærmet seg døren innenfra.

Den tunge døren åpnet seg nesten lydløst, og Arge vek et skritt tilbake. Kvinnen som stod i døråpningen med et spørrende uttrykk i ansiktet var høy og lys. Arge registrerte at sminken under øynene bar spor av at hun måtte ha grått. Han presenterte seg selv og sa hva det gjaldt.

Hun ga ham et lett og mykt håndtrykk og ba ham komme inn. Vel plassert i en myk lenestol takket Arge nei da Jane Scargill åpnet barskapet. Han ba i stedet om et glass vann. Litt etter satt de ved bordet med hvert sitt vannglass foran seg.

”Hva er det egentlig du vil vite?” Hun så spørrende på ham.

Arge fortalte kort om transplantasjonskirurgien i Vesten og om mangelen på friske organer i forhold til etterspørselen. ”Det jeg er ute etter å få vite, er om du vet om det kan være noen grunn til at sønnen din og kameratene hans ble utsatt for drap og organtyverier. Du tar ikke en nyre eller et hjerte fra et menneske uten å ha visse data om personen. Bare på den måten er det mulig med en vellykket organtransplantasjon.”

Hun tenkte seg om. ”Når du sier det, så husker jeg at det var mange tilfeller av gulsott på universitetet. I den forbindelse ble det tatt en rekke blodprøver av mange av studentene for noen måneder siden. Jeg husker det spesielt for Peter har aldri kunnet fordra blodprøver. Han og flere av kameratene ble innkalt til legesjekk. Når jeg tenker etter, så tror jeg alle unntatt bestekameraten til Peter måtte inn for å ta blodprøve.”

”Det var interessant! Ut fra de opplysningene jeg har fra politiet, var det en av guttene som ikke var skåret opp slik som de andre. La meg se. Jeg tror jeg har navnet her i et brev.” Arge fomlet i innerlommen. ”Jo, her har jeg det. Glenn Wilson var det visst. Kan det stemme?”

Jane Scargill nikket. ”Jeg husker det godt. Peter kunne ikke skjønne hvorfor han skulle slippe.”

Arge strøk seg over nesen og nikket. ”Da er vi et langt steg videre. Dette er opplysninger som politiet kommer til å sette pris på. Jeg må bare beklage at jeg forstyrret Dem, men jeg tror jeg kan si at De har vært til stor hjelp når det gjelder å løse denne saken.”

Arge reiste seg og strakte frem hånden. ”Takk for hjelpen. Jeg  viderebringer det De har sagt til politiet her i byen med en gang. De må kanskje regne med å bli oppsøkt en av dagene. Igjen takk for samarbeidet!”

Arge trakk seg tilbake og lukket døren etter seg. Han plystret for seg selv da han gikk nedover oppkjørselen. Endelig et spor det var hold i, mumlet han for seg selv. Nå er det bare å nøste, men tålmodig, tålmodig. Det gjelder ikke å forhaste seg.

Politiet var av samme mening. Det gjaldt ikke å forhaste seg. Der var de stemt for å overlate den videre etterforskningen til FBI. Saken hadde høyst sannsynlig forgreninger over større deler av USA. Arge la igjen adresse og telefonnummer til Herbjørn Bø og ba politiet kontakte ham om det skjedde noe nytt i saken.