En hjertesak - kapittel 25

Kapittel 25

Tilbake på Bel Air la Wei Ling  merke til at Li Cheng var i bedre humør. Han skrudde på TV-en, men satte seg ikke ned for å se på. I stedet tok han en cola i minibaren og satte seg med ryggen til skjermen.

”Skal jeg slå av TV-en?” spurte Wei Ling.

”Nei, bare la den stå på. Jeg trenger litt bakgrunnsstøy for å ordne tankene,” sa han.

”Hvilke tanker?” undret Wei Ling.

”Du kan jo gjette?”

”Det må ha med møtet å gjøre, og da er det sikkert noe med penger, er det ikke?”

Li Cheng rystet på hodet. ”Du tenker som en kineser. De er bare opptatt av penger, penger, penger. Og så om risbollen er full. Slik har det vært til alle tider. Bare risbollen inneholder så mye at man ikke er sulten ved kveldstid, kan det være det samme hvem som er keiser eller partileder. Nei, det er ikke det.”

”Men du har fått humøret opp, har du ikke? Det kan jeg da se?” Wei Ling begynte å bli påståelig.

”Av og til ser du det du vil se. Nei, jeg har fått noe å tenke på. Det er saken. Kanskje du la merke til det, du også? Mens vi satt og snakket sammen, du og jeg, Mendoza, Esdaile og Lewis. Plutselig forstod jeg. Det vi er med på er farlig. Veldig farlig. Vi satt der rundt bordet som rovdyr samlet omkring byttet. Alle voktet på hverandre. Ingen ville gi slipp på byttet uten kamp. Da var det jeg kastet ut et kjøttstykke til de andre. 50 prosent til Mendoza og 30 prosent til legene. Av nettoinntektene. De godtok forslaget med en vesentlig endring. Esdaile fikk gjennom at vi skulle dele på bruttoinntektene. Men jeg tror at 20 prosent til oss muligens er for mye.”

”Hvorfor det? Jeg mener: Det er jo vi som er kilden til inntekten til de andre. Dessuten var jo både Mendoza og legene fornøyd. Var de ikke?” Wei Ling så uforstående ut.

”Det stemmer. Men det var der og da. Jeg vet at legene tok en større del av fortjenesten før, da de fikk de utopererte organene direkte fra Kina. Til gjengjeld var kvaliteten mer usikker, og det var et forholdsvis stort svinn. Den gangen splittet legene og Kina pengene i to. Nå er det annerledes. Likevel tror jeg legene er fornøyd. De kommer ikke til å være noe problem.”

Wei Ling skjønte fremdeles ikke helt. ”Hva er det da som er problemet?”

”La du ikke merke til hvordan Mendoza våknet da jeg kom inn på muligheten for å bruke kinesiske donorer?”

Wei Ling rystet på hodet.

”Men det gjorde jeg! Først tenkte han seg om litt om. Så begynte han å snakke om menneskesmugling. Det ville forundre meg om han ikke gjør seg sine tanker. Mendoza er dreven og hensynsløs. Det kan du se på mannen. Han ligner en tiger når han beveger seg. Han vet at et samarbeid med oss kan være usikkert. Dersom han kunne samarbeide med folk i posisjoner i Kina, ville han være langt tryggere. Den langsiktige fortjenesten ville være langt tryggere da. Om Mendoza ikke foreslår det selv, tror jeg vi skal si det neste gang vi treffes. Han bør få 60 prosent av bruttoinntektene. Så får vi håpe at det kan stoppe tankene hans.”

”Du forundrer meg.” Wei Ling slo ut med armene. ”Når du blir oppslukt av menneskeskjebner, er du myk som leire. Når du tenker taktisk og strategisk, er du skarp som et barberblad. Jeg blir nesten skremt av å høre på deg.”

”Kanskje det er legegjerningen som har gjort meg slik. Som lege må man ha omtanke og medfølelse. Men så må det handling til. Ikke sant?”

Hun nikket.

Li Cheng trakk et lite hefte opp fra jakkelommen. ”Her er flybilletter tilbake til Bangkok. Vi må være på flyplassen om en time. Det er mye å gjøre skal vi få sving på sakene i Thailand.”

Han la koffertene på dobbeltsengen og begynte å ta ut av garderobeskapet.

Flyet var i rute. Reisen tok sin tid, men de landet ti minutter før forventet ankomst på Don Muang. En time senere var de hjemme i leiligheten i Soi 16. De var søvnige etter den lange reisen og satte pris på at de bodde litt unna travelheten i Thanon Yaowarat.

Det var Wei Ling som låste opp inngangsdøren og gikk først inn i leiligheten. Hun skulle til å henge fra seg draktjakken i garderoben da hun ble stående og snuse ut i luften. ”Kjenner du det samme som jeg?” spurte hun.

Li Cheng var ikke helt med. ”Hva mener du? Om jeg kjenner noe?” Han så på henne og begynte å snu på hodet. ”Jo, kanskje? Det lukter et eller annet. Er det hvitløk, en anelse hvitløk? Du mener det kan ha vært noen her mens vi var bortreist?”

”Jeg er helt sikker på at vi ikke har noe hvitløk liggende ute på kjøkkenet.” Wei Ling gikk til kjøkkenet. ”Nei, her er lukten svakere.” Hun flyttet seg til arbeidsrommet. Men her er den helt tydelig noe kraftigere. Kjenner du?” Li Cheng ble usikker. Det var absolutt en umiskjennelig eim av hvitløk i rommet. Kunne noen ha fiklet med de bærbare PC-ene som stod på skrivebordet? Han tenkte seg om. Prøvde å se for seg hvordan han hadde forlatt skrivebordet. Han hadde en rutine fra den gangen han arbeidet i Kina med hemmelig materiale. Da la han ut feller som knapt var synlige om man ikke visste om dem. Hadde han papirbunker liggende, var han nøye med å legge dem i sirlige hauger. Det andre arket ovenfra trakk han et par millimeter ut i øvre høyre hjørne av bunken slik at det knapt var synlig. Når han lukket den bærbare PC-en han brukte i Wuhan, pleide han å lime fast et hårstrå slik at han kunne se om noen hadde forsøkt å bruke den. Akkurat dette hadde han vært nøye med å gjøre før de reiste til Los Angeles.

Hårstråene hadde røket. På begge PC-ene. Det var ikke til å ta feil av. Men de var iallfall ikke stjålet. Altså var det noen som hadde interesse av å skjule at de hadde vært inne i leiligheten. Han tilkalte Wei Ling som nå romsterte i skapene på kjøkkenet.

”Noen har fiklet med de bærbare PC-ene på skrivebordet her. Det er ikke lett å komme utenom passordene. Jeg skal sjekke i loggen om noen har kommet inn og tatt en titt på filene. Dersom det er tilfelle, vet jeg ikke hva vi bør gjøre.” Li Cheng klikket raskt gjennom filene som var åpnet sist. Ingen av dem var datert etter at de hadde reist til Los Angeles. Han sjekket raskt loggen for Internett. Heller ikke der var det tegn til aktivitet de siste dagene. Hvis det ikke var erfarne folk som hadde vært på ferde. Da kunne de ha slettet sporene sine.

”Det var endelig bra!” Han pustet lettet ut. Da har vi trolig ingen alvorlige bekymringer. ”Har du funnet ut om det er noe som er stjålet?”

Wei Ling ristet på hodet. ”Nå har jeg gått gjennom det som er av skap og skuffer, og jeg tror alt er som det var da vi reiste. Men det henger et tau fra soveromsvinduet. Innbruddstyven må ha kommet seg unna der. Kanskje han hørte oss da vi kom opp trappen?

”Det tviler jeg på. Hadde tyven nettopp vært her, ville jeg kjent at PC-en var varm. Det var den ikke. Sannsynligvis har han gitt opp når han ikke kom seg inn uten passord.” Li Cheng så bekymret ut. ”Dette er ingen vanlig innbruddstyv. Det må være noen i Kina som vet hvor vi er. De vil stoppe oss, men de vil gjøre det på en diskret måte. Jeg tror ikke vi har annet å gjøre enn å komme oss bort. Og det så fort som mulig.”

”Da må vi komme oss vekk fra Chinatown. Når noen har funnet frem til oss i menneskemylderet her, greier de helt sikkert å finne oss en gang til om vi blir.” Wei Ling åpnet kofferten, begynte å ta ut skittentøy og fylle kofferten på nytt. ”Vi må bare pakke og komme oss vekk med en gang. Vi tar inn på et hotell og så avtaler vi hva vi gjør der. For alt vi vet, kan dette stedet være avlyttet. Jeg ringer etter en drosje med en gang.”

Fem minutter senere passerte de gjennom den hemmelige utgangen og gikk inn i drosjen som ventet. De tok for annen gang inn på Krung Kasem Srikung Hotel på Thanon Krung Kasem like ved Hualamphong. De fikk et rom i femte etasje med utsikt over kanalen på den andre siden av gaten. Rommet var enkelt, men de trengte ikke noe mer for bare en natt.

Etter en rask dusj la de seg på sengen. Stolene i rommet var ikke særlig bekvemme å sitte på. ”I morgen må vi komme oss videre. Jeg tror det beste for oss vil være å reise til et sted hvor vi kan komme i kontakt med folk som kan hjelpe oss. Kanskje Pattaya er stedet?” Wei Ling strakte ut hånden. Berørte hans hånd.

”Pattaya?” Li Cheng smakte på ordet. ”Pattaya? Ja, hvorfor ikke?” Han reiste seg opp i sengen. ”I morgen kveld er vi i Pattaya!”

Litt etter stod de i den trange heisen på vei ned til første etasje. De så seg om nede i resepsjonen i tilfelle noen la merke til dem. Så gikk de ut på Thanon Krung Kasem.