En hjertesak - kapittel 23

Kapittel 23

Li Cheng kjente seg sliten. Veldig sliten. Disse par dagene i Los Angeles hadde tatt på. Særlig det som hadde hendt med Pen Srijunkhon hadde gjort inntrykk. Hun hadde fortalt om håpene og drømmene sine på flyet. Nå lå hun på et av byens likhus og ventet på å bli lagt i en anonym grav.

Det han hadde vært med på de neste dagene, hadde ikke festet seg på samme vis. Men han visste jo at det var omtrent en lignende bakgrunn som hadde ført også disse kvinnene til Los Angeles. Han visste det fordi han hadde lest papirene deres.

Fem donorer hadde kommet med fly til Bangkok omtrent på samme tid som ham selv. Han og Wei Ling hadde vært med på sykehuset enda en gang. Det var Stephen Esdaile og Alistair Lewis som hadde insistert.  Inne i seg følte Li Cheng skylden gnage. Hadde en politimann arrestert ham og hadde han blitt fremstilt i retten for medvirkning til drap, ville han tilstått med en gang.

Suawadee Vichaithanapat var kommet fra Chiang Mai til Los Angeles. Hun hadde en mor og en liten datter som ventet på henne hjemme. De kom til å vente forgjeves. Suawadee ville aldri komme tilbake. Kanskje ville moren være fornøyd med de pengene hun ville motta, men for den lille datteren ville aldri pengene Li Cheng hadde sendt i dag, kunne erstatte tapet av en mor.

Han hadde snakket med Wei Ling om tankene sine, men hun hadde bare blåst av ham. ”Jeg kan ikke skjønne hvorfor du bryr deg så mye om dette,” hadde hun sagt. ”Du som har vært med på langt verre ting den gangen du hadde ansvaret for akkurat det samme hjemme i Wuhan. Hva er det egentlig som går av deg? Vi tjener penger. Familien til ofrene får mer penger enn de kunne ha drømt om. Og du sliter med samvittigheten din, eller hva det er som plager deg? Nei, ta deg sammen!”

Hva skulle han si? Det ble til at han sa noen intetsigende ord og smilte fåret. Men inne i seg visste han at dette var annerledes enn i Kina. Der var det Partiet som hadde tatt ansvaret. I Kina hadde han bare gjort det han fikk ordre om. Nå var det han selv som bestemte. Hadde det ikke vært for ham og Li Cheng, ville Pen Srijunkhon og Suawadee Vichaithanapat fortsatt vært i live i Thailand. Wei Ling kunne ta lettere på dette. Det var ikke hun som hadde ansvaret.

”Slutt å tenke. Du tenker for mye,” hadde Wei Ling sagt. Hun skjøv ham bort til PC-en. ”Du har en jobb å gjøre. Gjør ikke du den jobben, er det andre som vil ta over. En gullgruve som blir forlatt, vil aldri bli liggende øde så lenge gullet ikke er gravd ut.”

Nå satt han her og hakket på tastaturet som en annen kontorfunksjonær. Ingen som så ham, kunne gjette at hvert tastetrykk bokstavelig talt var blodig alvor.

Suawadee. Et vakkert navn. Hun hadde et pent ansikt hadde han lagt merke til på sykehuset. Hun ble ikke en gang åtteogtyve år. Nei, han kunne ikke sitte og tenke slik. Arbeid var medisinen. Arbeid var det som skulle holde ham oppe, som skulle få ham til å holde ut.

”Går det bedre nå?” Wei Ling kom bort og strøk ham over håret. ”Jeg tror det,” svarte han. ”Jeg skal nok greie meg. Tror jeg.”

Så ringte telefonen. Det var Carlos Mendoza. ”Jeg håper jeg ikke forstyrrer,” spurte han. ”Hvis det passer, sender jeg en bil bort til hotellet om en halvtimes tid. Det er en del ting vi bør snakke om før dere reiser tilbake til Bangkok. Som du sikkert skjønner, kan vi ikke ta dette over telefon.”

”Det skulle gå greit,” svarte Li Cheng. ”Vi sees!” Han merket selv at det var ingen entusiasme i stemmen.

”Mens vi venter, kan vi like gjerne gå ut litt,” henvendte han seg til Wei Ling. ”Vi kunne ha litt godt av frisk luft akkurat nå. Det er ikke godt å si hvordan møtet blir. Jeg kjenner faktisk at jeg trenger å slappe av litt. Jeg har rett og slett behov for å se en flik av himmelen, hvis du skjønner hva jeg mener?”

Wei Ling nikket. Hun skjønte at det som hadde skjedd disse dagene i Los Angeles var på grensen av det Li Cheng kunne tåle.

Det stod noen liggestoler ved svømmebassenget. Der la de seg ned. Li Cheng fant hånden til Wei Ling. ”Når jeg ser opp nå, forundrer det meg at himmelen fremdeles er blå. Er ikke det rart?”

”Hva er det som er så rart? At du forundrer deg, eller at himmelen er blå?” Wei Ling så spørrende på ham.

”Kanskje begge deler. Hva er det egentlig vi holder på med?”

”Det er for sent å hoppe av nå,” sa Wei Ling. ”Vi har vært med på for mye. Dessuten, hvor skulle vi reise? Hva skulle vi gjøre?”

”Du har sikkert rett,” sukket Li Cheng. ”Er det ikke det du pleier å ha.? Rett?”

Wei Ling fortsatte. Hun snakket sakte og lavt, som til seg selv. ”Vi har gjort et valg. Du har også vært med på det. Dersom ikke vi fortsetter det vi har startet opp, vil andre fortsette. Den eneste måten vi kan stoppe dette på, er ved å melde oss selv til politiet. Vil du det, så er det opp til deg. Men du får ikke meg med på det. Dette kommer til å ordne seg, og du vil roe deg ned.” Wei Ling tok ham i hendene og så ham inn i øynene. ”Nå skal vi snakke med Carlos Mendoza. Han vil sikkert orientere oss om planene fremover. Du må bare roe ned og ikke ta det personlig at noen må gi avkall på livet for at andre skal få leve.”

Li Cheng nikket, men virket ikke særlig entusiastisk. ”Der kommer forresten Mendoza, tror jeg,” sa han. Han hevet stemmen litt og så opp mot veien. ”La oss gå.”

Carlos Mendoza så dem komme og ble sittende i bilen og vente. Li Cheng åpnet baksetedøren for Wei Ling. Selv satte han seg i forsetet. ”Vi har mye å snakke om,” sa Mendoza. Han kastet et blikk på Wei Ling i speilet. ”Vi har leiet en suite på et av hotellene i byen slik at vi kan være uforstyrret. Det er bare dere, de to legene som dere har truffet, og jeg som kommer til å være der. Vi vil ikke trekke inn flere. Det er best at dere er i kontakt med færrest mulig. Det er også det sikreste. Vi gjør vår del av jobben, og dere gjør deres del. Enkelt og greit.”

Det tok ikke mer enn fem minutter. Så var de der. Mendoza parkerte bilen i kjelleren på hotellet og viste dem bort til heisen. Han trykket på knappen til femte etasje. De gikk ut av heisen og rett over korridoren. Mendoza banket tre ganger på døren til rom 553 og ventet til døren åpnet seg. Han slapp Wei Ling og Li Cheng frem. Selv gikk han sist inn, kastet et blikk til begge sider i korridoren og lukket døren etter seg.

Stephen Esdaile og Alistair Lewis satt ved siden av hverandre i en skinnsofa. Begge to reiste seg og smilte. Alle håndhilste på hverandre, og Stephen Esdaile viste med en håndbevegelse at de skulle sette seg ved konferansebordet ved vinduet i den andre enden av rommet. Alistair Lewis tok frem en flaske hvitvin fra kjøleren. Spurte om de ville ha. Både Wei Ling og Li Cheng takket ja. Lewis skjenket i fem glass og plasserte dem rundt på bordplaten.

Det var Esdaile som ønsket dem velkommen. ”Vi tenkte at vi måtte benytte sjansen når dere var her til å drøfte vårt felles opplegg. Mesteparten kunne vi sikkert tatt opp over telefon eller via e-post, men det er noe helt annet å snakke sammen ansikt til ansikt slik som nå. Egentlig er jo dette bare en fortsettelse av samarbeidet vårt fra den gangen dere bodde i Kina og på sett og vis representerte kinesiske myndigheter. For oss er det ikke mye som blir annerledes med dette nye opplegget. Men vi har snakket sammen og synes det kan være fornuftig å gå gjennom alt sammen på nytt. Alistair Lewis vil ta for seg den medisinske siden. Etterpå vil Carlos Mendoza gå gjennom det han har greie på: Den mer lysskye delen av opplegget.”

Lewis kremtet og reiste seg. ”De medisinske aspektene henger delvis sammen med de økonomiske. Skal vi få virksomheten vår til å lønne seg, er vi nødt til å bruke de ressursene vi får tilgang til på best mulig måte. Når vi mottar en donor, er det en fordel at vi kan ta vevsprøver av vedkommende for å finne en passende mottaker. Dersom  donor og mottaker er for ulike, for å si det slik, kan vi få kraftige avstøtingsreaksjoner en tid etter transplantasjonen. Da må vi ty til sterkere medisiner enn nødvendig for å forhindre avstøting. Det er det ene. Det andre er at vi bør kunne benytte flest mulig organer fra donoren. Jeg tenker på nyrer, hjerte, lunger, lever, bukspyttkjertel og hornhinne. En nyre er nok til å få prosjektet vårt til å gå i balanse, men skal vi få noe overskudd av betydning å fordele må vi minst kunne gjøre oss nytte av begge nyrene og hjertet til donoren. Det er jo tross alt meget høy risiko forbundet med dette opplegget.”

Li Cheng nikket. ”Det stemmer. Risikoen for at vi blir sporet er stor. Det ville forundre meg om ikke Kina prøvde å stoppe det vi nå driver med. Hellet for oss kan være at kinesiske tjenestemenn er blant de mest korrupte i verden. Det burde ikke være vanskelig å stoppe eventuelle nærgående etterforskere med en pen slump penger. Kanskje vi til og med kan få dem over på vår side. Kina er i ferd med å åpne seg for utenlandsk initiativ. Jeg er sikker på at det er flere millioner kinesere, spesielt fra landsbygda, som uten å nøle ville slå til hvis de kunne tjene penger på å selge for eksempel en nyre. Og hvem vil ettersøke en kineser som forsvinner i utlandet? Så godt som ingen. Iallfall ikke hvis de får penger for å tie. Det er jeg sikker på. Men nå er jeg vel inne på området til Mendoza?”

Carlos Mendoza tømte hvitvinglasset i ett drag. Han valgte å bli sittende. ”Jeg er enig med dere at uansett om den jobben vi gjør går aldri så mye på skinner, så er det sikkerheten som kan få dette til å strande. Det er derfor vi er nødt til å ha gode rutiner som helst aldri bør slå feil. Den økonomiske siden med pengestrømmen skal vi nok greie å ordne. Å hvitvaske penger er krevende, men der har vi vanntette opplegg som har fungert bra i årevis. Internasjonal narkotikahandel og smugling av ulike varer hadde ikke eksistert om vi ikke hadde hatt opplegg for dette. Men jeg skal ikke gå i detalj om disse tingene. Det er yrkeshemmeligheter, for å si det kort.”

Mendoza fylte vinglasset på nytt. ”Problemet ligger først og fremst i samarbeidet vi må ha for å kvitte oss med donoren på legalt vis. For å få til dette kan våre folk arrangere en ulykke etter at donoren er død. Dere som er leger, er nødt til å fremskaffe en dødsattest når den døde donoren blir brakt til sykehuset. Det kunne jo hende at politiet dukket opp samtidig eller litt etter sykebilen, hvor vi har våre folk som sjåfør, lege og eventuelt sykepleier. De vil da helt sikkert etterlyse en dødsattest på et senere tidspunkt. Dette er jobben deres. Vi kan som sagt ordne det praktiske med å bli kvitt donorene som kan spores opp av slektninger. Men vi er avhengige av et nettverk av leger som er villige til å skrive ut falske dødsattester. Navnene på leger vi kan bruke, må dere gi oss. Dessuten er det viktig at legene er spredt over hele USA. Det innebærer at transplantasjonene ikke kan være sentralisert til for eksempel California. Også de må ha en geografisk spredning.”

Mendoza så på Li Cheng. ”Ellers merket jeg meg det du sa om at mange kinesere kanskje vil reise for å gjøre penger på å donere en nyre. Dette åpner muligheten for å basere en stor del av virksomheten vår på menneskesmugling. Vi vet alle hvilke tragedier som følger av illegal innvandring. Folk er blitt kvalt i containere. Skip med innvandrere forliser. Dette vet politiet om. Å smugle folk inn fra Kina vil gjøre det langt enklere for oss. Ingen vil gjøre store undersøkelser i forbindelse med et skipsforlis. I de fleste tilfeller vil det være nok at man finner noen vrakrester, kanskje noen lik som driver i land. Dessuten vil vi spare den utgiften det er å sende penger tilbake til de etterlatte. Selv om de ikke sier det offisielt i Kina, er de vel glad til om de blir kvitt noen tusen mennesker i året. Alt som kan bidra til å få ned arbeidsledigheten og befolkningsoverskuddet, vil jeg tro blir betraktet som et gode.”

Li Cheng rystet energisk på hodet. ”Nå tror jeg du går for fort frem. Kanskje om noen år vil Kina være aktuelt. Ikke nå. Nå må vi tenke på det vi skal gjøre i den nærmeste fremtiden. Da er det prostitusjonsmiljøene i Sydøstasia vi må konsentrere oss om. Det andre får komme i neste omgang. Når vi har innarbeidete rutiner. Så langt har vi delt arbeidet mellom oss slik: Wei Ling og jeg sørger for at kvinner blir sendt til USA og etter hvert Europa. Vi bestiller flybilletter og bestiller hotellrom den første natten, hvis det er behov for det. Mendozas folk ordner med å bringe kvinnene til sykehusene hvor transplantasjonene skal utføres. Mendoza får beskjed om dette fra oss. Deretter gjør legene jobben sin. Så tar Mendozas folk over og sørger for at kvinnene får en troverdig død før de bringes tilbake til sykehus hvor en lege utsteder en dødsattest. Dersom kvinnene skal begraves i hjemlandet, bør de kremeres så raskt som mulig. Før familien får vite om dødsfallet. Fordelingen av penger overlater vi til Mendoza siden hans folk er eksperter på dette. Hvor stor del av pengene de ulike leddene skal få, er noe vi kan diskutere senere selv om det hadde vært enklest å bli enige nå. Men jeg har et forslag: Når utgiftene er betalt, vil jeg foreslå at Mendoza får femti prosent, legene tretti prosent og Wei Ling og jeg tyve prosent. Det tror jeg kan være en rimelig fordelingsnøkkel.”

”Det høres ikke urimelig ut. Hva mener dere?” sa Mendoza henvendt til legene.

”I prinsippet virker forslaget greit. Men vi kommer til å få ett stort problem dersom vi går for dette.” Esdaile kremtet og hevet stemmen litt. ”Problemet er dokumentasjonen av utgiftene. Samarbeidet vårt kan komme til å strande på at vi blir uenige om hvor store utgifter det er forsvarlig å regne med. Dersom vi skal fordele et nettobeløp, blir vi nødt til å ha bilag på utgiftene. Uansett er det så store beløp vi kommer til å tjene på dette, at jeg tror det er fornuftig om vi ser litt stort på det. Vi fordeler et bruttobeløp. Vi baker utgiftene våre inn i bruttobeløpet. Når vi har gjort det, slipper vi flere diskusjoner. Om det blir slik at økonomien utvikler seg annerledes enn vi hadde tenkt, kan vi heller møtes og bli enige om en ny fordelingsnøkkel. Skal vi ta en runde på det med en gang?”

De andre nikket. Fem minutter etter var de enige. Alistair Lewis tok en telefon til room service og bestilte varm lunsj. Stemningen var meget god da de skiltes.