En hjertesak - kapittel 6

Kapittel 6

At tallene og tegnene på skjermen var så komplett renset for den blodige virkeligheten som de representerte, var et faktum Li Cheng satte pris på. Han var ikke noe umenneske selv om han ikke følte noe spesielt når han var nødt til å overvære henrettelser og gjøre det etterarbeidet han var pålagt. Han visste med seg selv, trodde han, at grensen for hva han kunne være med på, gikk der hvor han måtte bruke tortur og fysisk smerte overfor levende mennesker. Det var hva han trodde. Men han var ikke sikker. Han visste det var vanskelig å være idealist når det gjaldt å styre gjennom urent moralsk farvann. Når målene var høye, enten det gjaldt politikk eller religion, var midlene ofte av verste sort, og for mange, enten de kalte seg Inkvisisjonen, CIA eller KGB, var veien blitt målet.

På veggen, rett over monitoren, hang bildet. Li følte at den store lederen stirret på ham. Blikket var følelsesløst og ikke fokusert på noe spesielt. En stor vorte eller hva det var, var det eneste synlige tegn på at mannen bak ansiktet var et menneske. Hvorfor hadde han ikke fjernet denne kulen rett under underleppen? Var det et forsøk på å være menneskelig av formannen, som en gang skulle ha sagt at det ikke var mulig å lage omelett uten å knuse noen egg?

Li Cheng fisket ut en ny sigarett av pakken. Det sved fremdeles i pekefingeren. Hvor lenge skulle partiet holde på med å lage omelett? Kina var stort, og det var fremdeles mange egg som ble knust. Noen ville en dag komme til å brenne fingrene sine dersom folket i Kina ikke fikk ta del i velstanden som befolkningen i Vesten veltet seg i.

Han tente sigaretten med en billig gasslighter produsert i Shanghai. Sikkert en kopi av en kopi av en lighter made in Taiwan. Om to timer var denne arbeidsdagen slutt. Da ville han gjøre som han pleide etter hver arbeidsdag. Han ville gå hjem. Der ventet  Wei Ling med en bolle ris og kanskje noe kjøtt ved siden av grønnsakene. Deretter ville han besøke foreldrene som bodde i nabogaten.

Bortsett fra lyden av viften på datamaskinen var det stille i rommet. Etter et par drag hadde han parkert sigaretten i askebegeret. Røyken fra gloen åt seg innover og lagde en skjev søyle med en bulk på midten der luftdraget fra viften forgjeves prøvde å blande tobakksrøyken med luften omkring. Røyken steg til den nådde taket, hvor den bredte seg ut som en tynn dis.

Hadde vinduet vært høyere, ville solstrålene som skar søylen av røyk i to, ha farget røykskyen gyllen. Nå gjorde den grå røyken at taket på et vis løste seg opp i ingenting. Igjen konsentrerte han seg om skjermen. Meldingene som kom inn via e-post, iallfall de som var av mer følsom karakter, var krypterte og måtte ha særbehandling for å kunne leses.

Den første meldingen var fra California. En nordmann hadde behov for et hjerte. Til erstatning for det gamle som var slitent av år med fråtsing og vellevnet, gjettet Li Cheng seg til. Det var noe av det som irriterte ham mest med denne jobben, at han skulle sitte her og forlenge livet til velbeslåtte mennesker som så det som en lettvint løsning å skifte ut et organ som de selv hadde ødelagt ved å leve som de gjorde.

Nordmenn. Det var ikke mange av dem, men han hadde så vidt hørt om det lille landet langt mot nord, et land befolket av sære individer som trodde de var noe annet og mer enn folk i andre land bare fordi en del av dem var individualister av verste sort og passet på å stikke seg frem enten ved å påstå at de hadde oppdaget Nord-Amerika, gå på ski over Grønland eller reise på flåter av balsa og annet forgjengelig materiale over verdenshavene, og så få andre folkeslag til å tro at de hadde gjort enestående bragder.

Nei, nå fikk han gjøre det han skulle. Ikke sitte å irritere seg over bagateller. Før han gikk fra kontoret, måtte han ha funnet et hjerte til denne nordmannen på et av likhusene i folkerepublikken. Det tok litt tid å fylle ut alle data på mottakeren, men når det var gjort, gjenstod bare et par tastetrykk, og programmet ville gjøre resten. Etter noen minutter, når maskinen hadde gått gjennom databanken og funnet et hjerte som passet, ville han få en kryptert kvittering på at ordren var effektuert.

Det hadde tatt noen år å utarbeide dette systemet som nå så ut til å utvikle seg mer og mer i retning av en gullgruve for Kina. Synd han ikke kunne skryte av sin rolle i organisasjonen. Av diverse hensyn som han ikke likte å tenke på, måtte alt holdes strengt hemmelig. Men han visste at han, Li Cheng, var den som hadde best oversikt over det som foregikk. Det gikk ikke ett organ ut av landet, om det så var bare en skarve nyre, uten at han visste det. Han opprettholdt kontakten med de store sykehusene og var den som trakk i trådene. Alt takket være programvaren han hadde utviklet sammen med noen av folkerepublikkens beste programmerere. Når de først skulle satse internasjonalt, var det viktig at alt fungerte knirkefritt.

Så langt hadde de ikke støtt på problemer som ikke kunne løses. Markedet i Vesten så ut til å være enormt, og det eneste ankepunktet fra interessentene i utlandet var at det tok så lang tid å skaffe de bestilte organene. Kinesiske myndigheter hadde imidlertid vært samarbeidsvillige og fra tid til annen startet kampanjer mot kriminell virksomhet. Henrettelsene som fulgte etter slike kampanjer bedret balansen mellom tilbud og etterspørsel i en periode. Slik hadde det sine fordeler å ha kontakter opp i toppledelsen. Likevel var det umulig å dekke kravene fra det voksende markedet, for det var grenser hvor hardt man kunne slå til mot kriminalitet som bare ville føre til noen måneder i fengsel i andre land.

Det frie initiativ hadde fått bedre vilkår på flere områder i Kina, og Li Cheng hadde faktisk vært inne på tanken om å starte for seg selv. Han hadde kontaktene og forutså at markedet ville vokse inn i himmelen om få år. Hvorfor skulle han egentlig ta til takke med smulene som ble levnet ham dersom det var riktig det som mange snakket om, også innen partiet, at det aldri ville bli noe av sosialismen i Kina? Pragmatikere som vurderte fakta uten politiske skylapper påstod at det kapitalistiske Skandinavia, deriblant Norge, var langt mer sosialistisk enn Kina noensinne hadde vært. Kina hadde slagordene, men det var så å si det eneste som hadde noe med sosialisme å gjøre. Resten var korrupsjon og rent maktmisbruk. Mente mange.

Dette var ting han ikke satte pris på  å høre. Det stred mot alt han hadde lært og alt han stod for, men det var umulig å lukke ørene helt. Så han var faktisk begynt å tvile. Var det riktig og rettferdig at han, Li Cheng, etter en lang dag med krevende arbeid, skulle gå hjem til et ynkelig hus med to små rom og kjøkken hvor Wei Ling ventet på ham med en bolle ris, grønnsaker og kanskje litt kjøtt av og til?

Et sinne hadde bygd seg opp i ham. Langt innenfra. Var han ikke et tenkende menneske? Hvorfor skulle han gå gjennom livet med skylapper for øynene? Var det noen rettferdighet i at han skulle arbeide for en luselønn når bakmennene i systemet tjente penger i slike mengder at han ikke en gang kunne se for seg velstand de veltet seg i uansett hvor mye han prøvde?

Wei Ling fortjente ikke å ha en ektemann som viste for nabolaget at han var et null. Han ville snakke med henne når han kom hjem. Spørre henne om hun ønsket å fortsette dette livet i en bakgate i Wuhan. Wei Ling var den eneste han hadde fortalt hva arbeidet som lege gikk ut på. Etter instruksene skulle han egentlig ikke gjort det, men han var ikke mann til å holde på slike hemmeligheter overfor en kvinne han delte seng med hver natt.

Li Cheng satt foran skjermen og tente den ene sigaretten etter den andre. Hadde han ikke for lenge siden innsett at det ville være umulig for Kina å dekke transplantasjonsmarkedet? Bare om noen år kunne folkerepublikken risikere at det kom andre store aktører inn. Mye av det som foregikk innen for eksempel nyretransplantasjoner var småskalavirksomhet hvor lokale formidlere hadde et brukbart levebrød på å bruke fattigfolk som donorer. Det var bare et tidsspørsmål før organisert kriminalitet ville få øyene opp for det kolossale markedet som bare ventet på dyktige gründere.

Da sigarettpakken var tom, hadde han bestemt seg. Han ville snakke med Wei Ling og høre hennes mening.