En hjertesak - kapittel 13

Kapittel 13

Noi hadde hjulpet til i baren hele ettermiddagen og kvelden. Først hadde hun vasket over gulvene og bordene sammen med Su som viste henne hvordan arbeidet skulle gjøres. Resten av kvelden hadde hun servert i baren. Det var mest praktisk å begynne på den måten. Da kom hun inn i rutinene, og fikk hun se hva de andre kvinnene gjorde for å få tak i menn. Avtalen  kvinnene hadde, var at de arbeidet en dag i uken i baren, og så disponerte de resten av dagene selv. Da var det om å gjøre å få menn til å bruke baren. De fikk en liten provisjon av det som gjestene kjøpte. Dersom de ble med menn ut, måtte de betale 300 baht til bareieren. Det overskytende kunne de beholde selv.

Det så ikke lett ut, syntes Noi. Mange menn var ikke interessert i det hele tatt. En del av de som var interessert hadde drukket for mye og kunne så vidt gå på egne ben ut av baren. Hva var dette for et liv? Hvor lenge kunne hun greie å holde på med dette?

Klokken var ett da hun var ferdig med å rydde i baren og kunne gå opp i andre etasje. Hun rullet ut madrassen og gikk i dusjen. Det var to andre kvinner der. En av dem hadde hun arbeidet sammen med i baren. De andre syv var ute, for det var lørdag og en god dag. Noi la seg ned og begynte å tenke. Hjemme kunne hun kanskje tjene 150 baht om dagen dersom hun var så heldig å få arbeid. Sammen med foreldrene hadde hun en liten jordlapp hvor de kunne dyrke grønnsaker til eget bruk og litt for salg. En del ender og høns ga kjøtt og egg. Dessuten hadde de femten rai med sukkerrør og tyve rai med mansapalang litt utenfor landsbyen. De måtte leie folk for å gjøre innhøstingsarbeidet, men likevel ble det noen penger til overs etter høsten.

Hva kunne hun tjene her? Su hadde sagt at 1000 baht var en vanlig pris. 300 baht gikk til baren. Hvis hun hadde en god uke, kunne hun sitte igjen med 3500 baht hadde Su sagt. Hvis hun hadde en god uke. Men hvor mange dårlige uker var det i året? Sannsynligvis var det flest dårlige uker. 14000 baht i måneden. Det var ikke så verst hvis hun kunne greie det. Det kunne bli 140000 baht i året. 200 menn i året. Det var veldig mange. Kunne hun orke det? Nei, trodde hun. Det gikk ikke.

Noi ble helt utmattet av å ligge og tenke. Hun fikk vente til Su kom og heller spørre henne. Hun hadde hørt at noen hadde faste avtaler med menn som kom flere ganger i året og ble noen uker. Det var kanskje lettere, men hva hvis hun likte dem? Ble det ikke vanskelig da? Hvordan var det da å være sammen med ukjente menn bare for en natt. Det var sikkert lettere bare å lukke øynene og få det overstått uten å blande inn følelser. Eller var det viktig å føle noe for det man gjorde i denne jobben? Hun visste ikke. Hun håpet Su eller Li visste. Nei, hun trodde ikke dette var noe liv for henne.

Hva med utlandet? Su hadde sagt at det var muligheter der for store penger, men hva måtte hun gjøre der. Hun hadde hørt mange historier om hva kvinner måtte gjøre i utlandet. Men det var tross alt bedre å arbeide hardt noen år, komme hjem med mye penger, bygge seg hus, kunne forsørge familien og ha gode dager resten av livet. De andre kvinnene på rommet kunne sikkert fortelle henne en del. Noi trodde ikke det var noe for henne å være her i Hua Hin år etter år. Nei, hun fikk legge seg til å sove. Nå tenkte hun bare i ring. Hun brettet dynen godt rundt seg og lukket øynene. Snart pustet hun jevnt og rolig.