En hjertesak - kapittel 26

Kapittel 26

Varmen i Hua Hin hadde oppmuntret til late dager på stranden. Arge og Dona Maria passet på å være tidlig ute for å finne skygge under en av de få kokospalmene som vokste nedenfor Sofitel. Til venstre et stykke ute på havet lå noen grå marinefartøyer. Av og til ble de oppslukt av disen. En håndfull eldre damer i blå skjorter patruljerte stranden og tilbød thaimassasje. Ellers passerte noen strandselgere av og til. Ved lunsjtid trakk Arge og Dona Maria seg tilbake til Sofitel. Hvis de ikke tilbrakte ettermiddagen på stranden, tok de seg kanskje en tur for å se seg om i byen. Sent på ettermiddagen hendte det at de spaserte opp mot høydene ovenfor Hua Hin. Om de ikke spiste middag på Sofitel, kunne det hende at de besøkte nattmarkedet hvor det myldret av turister og thailendere.

En kveld før de skulle gå ut, ringte Herbjørn Bø. ”Står til?” spurte han. Arge måtte innrømme at han kunne ikke bedre ha det: Solen var het, badevannet varmt, ølet kaldt og hotellet var helt topp.

”Du får hilse de gamle kollegene i Oslo og si at akkurat nå skal det mye til for at jeg savner dem. Hvordan har du det?”

”Det er ikke så galt her heller. Etter jobben i ettermiddag skal Sidsel Sagdahl og jeg ut en tur i båten. Været har vært fint i det siste, og hun har ofte vært med meg ut på sjøen. Mer får du ikke vite om den saken.” Arge hørte at han ble knapp i stemmen og valgte ikke å spørre mer.

”Er det noe nytt om kineserne. De som stakk av fra Wuhan med alle hemmelighetene?” spurte han. ”Jeg håper du har noe å fortelle, for blir det flere uker til uten at noe skjer her nede, kan jeg komme til å gå i frø.”

”Det er derfor jeg ringer,” sa Bø. ”Li Cheng og Wei Ling, som de heter, har vært noen dager i USA. Mens de var der, besøkte kinesiske agenter leiligheten deres i Chinatown i Bangkok uten å finne noe. På et eller annet vis må de to ha oppdaget at noen har sporet dem opp. Nå er de iallfall forsvunnet, og vi vet ikke hvor de er. Det vi imidlertid vet, er at mange enslige thaikvinner har reist fra Don Muang den siste tiden med destinasjon ulike byer i USA. Jeg vet ikke hvordan, men kinesisk politi har fått innpass hos politiet i Thailand slik at de har løpende tilgang til passasjerlistene fra Don Muang. Men der stopper det. Vi har ingen muligheter til å sjekke hva kvinnene gjør når de ankommer Amerika.”

”Og hva ønsker du at jeg skal gjøre?”

”Du har jo funnet frem til Preben Albriktsen. Var det ikke slik at han var sammen med en thaikvinne som hadde planer om å reise til USA? Det vi tenkte her i Norge, var at du kunne slå følge med dem når de reiser. I mellomtiden kan du vel egentlig gjøre hva du vil. Du har jo dette kredittkortet som du fikk fra kineserne. Om du vil, kan du jo fortsette med å ha gode dager enda en tid.”

”Det skal vi nok greie,” sa Arge. ”Men det som jeg ikke helt forstår, er hvordan jeg skal klare å stanse virksomheten til Li Cheng når jeg ikke har noen politimyndighet i USA og heller ikke har mulighet til å gå ut til offentligheten med det jeg vet. Jeg kan ikke skjønne at vi kan vinne frem uten å løse dette dilemmaet?”

”Vi kommer neppe mye lenger med dette akkurat nå,” mente Herbjørn Bø. ”Vi får stole på at ting går seg til, og at vi finner løsningene når vi trenger dem. Var jeg deg, ville jeg drøfte dette med Dona Maria. Kanskje hun kan se noen muligheter. Iallfall, er det noe nytt her, skal jeg kontakte deg igjen. Ha det bra.”

Det klikket i telefonen, og Arge stod litt betuttet tilbake. Dona Maria kom ut fra badet, men stoppet opp og stirret på ham. ”Er det noe? Det er ikke ofte jeg ser deg så forvirret. Har det skjedd noe?”

”Jo, det kan jeg love deg. Og Herbjørn Bø sa at du kunne nok ordne opp i flokene. Hva han nå kunne mene med det.”

”Du vil at jeg skal rydde opp i hodet ditt? Det burde være en enkel sak. Har jeg ikke gjort det før? Dersom du legger hodet i fanget mitt og forteller meg hva som er problemet, så skal vi se om ikke jeg kan løse det.”

Arge fortalte mens han lå og hvilte. Dona Maria tenkte seg om noen sekunder før hun åpnet munnen.

”Men dette er jo enkelt,” sa hun. ”Av og til synes jeg du burde høre mer på hva Herbjørn Bø har å si. Noen ganger uttrykker han seg klart som krystall. Han legger ordene rett i munnen min. Vi venter. Når Albriktsen reiser, følger du etter ham. Når Noi setter seg på flyet, hvis hun skal til USA, blir jeg med henne. Så finner vi de løsningene vi trenger. Hva annet kan vi gjøre? Noen ganger lurer jeg på hvorfor menn ikke kan finne ut av de enkleste ting. De skal alltid gjøre ting så vanskelige.”

”Men en ting greier jeg,” sa han og begynte å fikle med knappene i blusen hennes. ”Det skal du slippe å lure på.” Så slukket han lyset i nattbordlampen.

Dona Maria sov fremdeles. Han fikk lyst til å vekke henne, men lot være. Her lå han i en luksusseng på et luksushotell ved siden av en kvinne som hadde levd i luksus hele sitt liv. Like naken som da han kom til verden lå han her. Han lot pekefingeren følge de myke linjene til kroppen ved siden.

Noi. Tankene hans streifet Noi. Dona Maria hadde fortalt om henne. Det livet hun levde. Den store såmannen spredte såkornet ut over marken. Noe falt på stengrunn og tørket ut. Noe falt i god jord og ga mange fold. Hva om Noi dro til California for å sikre fremtiden til familien hjemme i Nong Yai. Hva om ting gikk galt, og han visste hva som ville skje. Men han greide ikke å stoppe det. Hvilket ansvar hadde han da? Hadde han rett til å ofre livet til et menneske for å redde andre? Nei. Ingen hadde en slik rett. Noi kunne ofre sitt liv for å redde andres, men det måtte være hennes eget valg. Ingen hadde rett til å oppløfte seg til herre over andres liv, selv ikke konger og presidenter.

Han måtte ha glidd inn i en døs igjen. Men så levende de var, Dona Maria og Noi, der de hvitkledde gled over lysegrønne rismarker uten å berøre vannet. Vinden lekte med de hvite, løse kjolene. Tiden var ikke, bare vinden og bevegelsen. Han visste ikke hvor han selv var. Visste bare at han var lykkelig. Så begynte det å regne.

Han åpnet øynene. Rismarkene var borte. Dona Maria stod i dusjen. Han la seg ned igjen. Prøvde å gjenerobre drømmen, men det var for sent. Lyden av vannet i dusjen som traff det flislagte gulvet fylte ørene.