Kapittel 11
Wei Ling så seg
rundt. Hadde hun husket på å pakke ned alt? Det var mye de var nødt til å
etterlate seg, men hadde hun fått med det viktigste? Hun sjekket på listen sin
og greide ikke å komme på mer. Snart kom Li Cheng hjem fra arbeidet. Det hadde
gått noen uker siden de planla å reise fra Kina. Li Cheng hadde kopiert
informasjonen i databasene han hadde hatt ansvaret for og lagret dette på flere
servere i utlandet. I dag hadde han lagt inn programvare som i løpet av natten
kom til å slette innholdet i de kinesiske databasene slik at alt måtte bygges
opp fra grunnen av andre, om det i det hele tatt var mulig å rekonstruere
arbeidet som hadde tatt så mange år. Siden virksomheten Li Cheng var involvert
i var strengt hemmelig, hadde myndighetene vært nøye med at det ikke skulle
finnes noen skriftlige kilder. Av sikkerhetshensyn var det dessuten bare han og
en annen som hadde brukertilgang til informasjonen. De sensitive databasene
hadde også en innbygget sikkerhet som gjorde at det var umulig å ta utskrifter
av det følsomme materialet. Alt dette hadde Wei Ling fått vite etter at hun og
mannen hadde begynt å legge planer for en annen fremtid.
Ennå en time
til Li Cheng kom. Hun kjente seg urolig. Visste ikke helt hva hun skulle gjøre
denne siste timen. Så fylte hun et krus med varmt vann, tok en krakk og satte
seg ut på gaten. Det hjalp å sitte og følge med i all uroen utenfor huset.
Flere andre satt som henne nedover gaten. De ventet på noe, de også. Kanskje på
at natten skulle falle på, at noen skulle komme hjem fra arbeid. Hva visste
hun. De som beveget seg, gjorde det raskt og målbevisst som de visste hva de
skulle, og som hvert sekund var dyrebart.
Kjente hun et
vemod? Nei, måtte hun innrømme. Kanskje vemodet ville komme når hun var i
utlandet. Men ikke nå. Det var sikkert. Hva hun kjente inni seg, måtte heller
være det en blomsterknopp følte, hvis blomsterknopper hadde følelser, når den
åpnet seg mot solen for første gang. Hun måtte nesten holde seg fast i krakken
for ikke å lette. Slik var det. I tankene fløy hun inn i solnedgangen, eller
var det soloppgangen? En sitrende glede fikk det til å prikke helt ut i
fingertuppene.
Ved enden av
gaten så hun Li Cheng komme. Han kom slentrende slik han alltid pleide å gå.
Som han ikke hadde en eneste bekymring på denne jord. Wei Ling kjempet med
følelsene sine, men måtte gi etter og gå inn. Der ventet hun. Da Li Cheng
lukket døren bak seg, kastet hun seg om halsen hans og kysset ham på kinnene,
øynene, pannen, over alt hvor hun traff bar hud.
Li Cheng holdt
ansiktet hennes mellom hendene da hun roet seg. ”Jeg har bestilt en drosje. Den
kommer om ti minutter,” sa han. ”Vi skal greie dette. Ta det med ro. Alt skal
gå bra.”
Hun kastet et
sideblikk på Li Cheng i drosjen. Hvordan kunne han være så rolig og behersket,
som om dette var en helt vanlig dag? ”Slapp av,” sa han og klemte hånden
hennes. Det gjorde godt. ”Dette kommer til å gå så fint. Når vi kommer til
flyplassen, skal vi gjennom sikkerhetskontrollen. Vi har ingen ting å skjule,
og kommer ikke til å møte noen problemer. Du skal bare følge etter meg og gjøre
som jeg sier. Jeg har vært gjennom dette mange ganger før, og det har aldri
vært noen problemer. Du kan bare slappe av.” Han klemte hånden hennes igjen.
Så var de
fremme. Drosjesjåføren hjalp dem med koffertene og fant en bagasjetralle. Wei
Ling gjorde som Li Cheng sa. Hun fulgte etter ham selv om hun kjente seg nesten
bevisstløs. Hun visste ikke helt hvordan de fant frem til setene inne i flyet.
Li Cheng måtte hjelpe henne med setebeltet. Så begynte hun å komme til seg
selv. Jetmotorene ruste opp, og hun ble trykket tilbake i setet. Først da hun
så bakken forsvinne på siden og det flate landskapet med et lappeteppe av
rismarker i ulike sjatteringer av grønt bredte seg utover så langt hun kunne
se, først da skjønte hun at hun nå så Kina for siste gang. Aldri mer skulle hun
komme tilbake. Hun lukket øynene. Da hun skulle se ut av vinduet igjen, var det
bare grått utenfor. Litt etter brøt flyet gjennom skydekket, og hun fikk solen
rett i ansiktet før den forsvant under horisonten. Hun hadde aldri før sett en
slik solnedgang.
Da flyet landet
på Don Muang, flyplassen rett utenfor Bangkok, var det natt. Utenfor
terminalbygningen ordnet Li Cheng med en drosje som kjørte dem til Krung Kasem
Srikung, et hotell ikke langt fra Hualamphong, hovedjernbanestasjonen i
Bangkok. Etter en rask dusj la Wei Ling seg på sengen mens hun ventet på at Li
Cheng skulle komme. Borte i hjørnet ved vinduet holdt en edderkopp på å spinne
nettet sitt. Hun så nedover kroppen sin. Brystene var litt små, men hun var
fornøyd med dem slik de var. Magen var flat og fast, og hun kjente seg
fremdeles ung. Hun trodde hun bestandig ville kjenne seg ung, uansett hvordan
alderen ville sette sine spor på henne.
Hun måtte visst
ha sovnet for da hun våknet, lå det en lapp ved siden av henne i dobbeltsengen:
”Jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg. Du sov så godt. Er bare ute en tur for
å ta noen telefoner. Det er frokost i kafeen ved siden av resepsjonen. Vi møtes
ved titiden. LC”
Hun så på
armbåndsuret. Kvart på ti! Hun måtte skynde seg. Ute i korridoren visste hun
ikke helt om hun skulle gå til høyre eller venstre for å finne heisen. Hun
fulgte etter et annet par som så ut til å vite hvor de skulle. De var kommet
fra Japan kvelden før og skulle også spise frokost.
Damene i
resepsjonen hilste høflig på henne og pekte . Jo, der satt han og ventet. Han
smilte og virket mer avslappet enn han pleide å være hjemme i Wuhan. ”Jeg har
bestilt noe å spise til deg også. Jeg kom akkurat tilbake og hadde tenkt å gå
opp for å vekke deg da du kom.” Han så seg om for å forsikre seg om at det ikke
var noen som hørte. Så senket han stemmen. ”Jeg var innom en internettkafé ikke
så langt fra hotellet for å sjekke om den informasjonen jeg hadde overført til
servere i utlandet virkelig var der. Og det var den. Da er vi i gang,” sa han
og så henne inn i øynene. Hun gjengjeldte blikket.
De gikk ut på
Thanon Krung Kasem. Det var varmt, og biltrafikken var tett. De krysset gaten
og gikk nordover langsmed kanalen. Vannet var skittent. Likevel var det fisk
oppe i overflaten av og til. ”Skal vi gå til Chinatown. Det er ikke så langt
herfra,” foreslo Wei Ling. ”Så finner vi et sted hvor vi kan sette oss ned og
legge litt planer. Vi fortsetter bare rett frem over den store rundkjøringen,
så kommer vi til Thanon Yaowarat. Der finner vi sikkert et sted hvor vi kan
snakke uten å bli forstyrret. Maten skal være god der også, har jeg hørt.”
De gikk forbi
restaurantene som hadde spesialisert seg på haifinne- og svaleredesuppe og fant
et lite sted hvor det ble servert bare suppe. Der fant de seg et bord innerst
inne. Li Cheng bestilte suppe, selv om ingen av dem var særlig sultne. ”Hva
gjør vi nå?” spurte Wei Ling. ”Etter at vi har spist suppen, mener jeg.”
”Det første vi
må gjøre er å finne et sted å bo. Vi kan bo på hotellet noen dager, men vi
trenger internett-tilkobling skal vi få gjort noe. Jeg har en del penger på en
konto i Sveits som jeg har fått i forskudd for fremtidige tjenester. De pengene
ble overført i går, og det skulle være nok til å komme i gang.”
”Men hvor skal
vi bo?” spurte Wei Ling. ”Kanskje Chinatown? Her er det lett å bli forstått, og
det er så mange som bor her at vi helt sikkert forsvinner i mengden. Skulle vi
leie et hus i Buriram, ville vi helt sikkert skille oss ut.”
”Vi kan jo
prøve,” mente Li Cheng. ”Det er absolutt
en fordel om vi ikke stikker oss ut. Altså tar vi sikte på å finne et sted å bo
her. Så kommer vi til det som er det vanskelige. Jeg har et nettverk av
mottakere av hjerter, nyrer og andre kroppsdeler, men jeg mangler
leverandører.”
”La oss tenke
logisk,” svarte Wei Ling. Hun hadde på følelsen at ting begynte å stokke seg i
hodet på mannen hennes. ”Alle mennesker har svake punkter som kan utnyttes
dersom man kjenner til dem. Det viktige er å unngå å legge press på folk. Da
kan de lett gjøre det motsatte av det man ønsker å oppnå. Det beste er om
presset kommer innenfra. Ta de legene du har brukt som mottakere av organer fra
Kina. De aller fleste vet hvor disse organene har kommet fra, men dette er ikke
kjent i Vesten, er det vel?”
”Det er
riktig.” Li Cheng nikket. ”Dersom det
hadde kommet ut, hadde de sannsynligvis mistet arbeidet sitt, klinikkene de
arbeider ved hadde fått ødelagt renommeet sitt, og de kunne blitt trukket for
retten med trusselen om fengselsstraff og økonomiske søksmål hengende over seg.
Jeg hadde egentlig ikke trengt å nevne dette i det hele tatt, men bare si at vi
var nødt til å gjøre ting på andre måter for å fortsette
organtransplantasjonene på samme nivå som før. Jeg tror ikke det ville være
mange som ville avskjære seg fra mulighetene til å fortsette som før. Da kunne
ting bli trukket frem i lyset. Jeg kan ikke tenke meg at mange av
samarbeidspartnerne ville trekke seg ut.”
”Da trenger vi
tilgang på friske organer. Det er det som blir det vanskeligste. Disse legene
som du har kontakt med, de er sikkert på legekongresser av og til, og de har
kontakter rundt om i verden. Det vi må ha er vitale data om personer som er
aktuelle som donorer. Det kan vi få gjennom leger, eller gjennom laboratorier
som tar blodprøver, eller fra begge disse kildene. Jeg tror mange er villige
til å tjene penger nesten uten arbeid når de ikke risikerer annet enn å få en
skrape fordi de har vært uforsiktige med fortrolig materiale.”
”Men det er nå
vi kommer til det virkelige problemet.” Li Cheng tok en liten pause. ”Vi har
mottakere. Vi kommer til å få opplysninger om aktuelle donorer. Men hvem er det
som skal sørge for at det blir kontakt mellom mottakere og donorer, for å si
det slik? Vi trenger personer som er villige til å drepe for penger og som kan
holde tett. Vi trenger folk som er profesjonelle på dette.”
Wei Ling tenkte
seg om. ”Sa du ikke at Kina var innblandet i Det gylne triangel for en del år
siden. Du nevnte at du hadde en lang liste med navn, både kinesiske og fra
mange andre land. Hvis du har tilgang til denne listen fremdeles, er det
kanskje folk som kan brukes. De som står på den listen er vel helt uten
skrupler, er de ikke?”
”Jo, det burde
være en mulighet. Det var flere tusen navn på listen, men det var også en liste
med navn på kontaktpersoner som hadde et nettverk av agenter under seg. Jeg
skal se hva jeg kan få til.” Han skjøv suppetallerkenen fra seg og ga tegn til
servitøren.
Litt etter stod
de igjen på Thanon Yaowarat. Det var blitt enda varmere, og Wei Ling foreslo at
de skulle ta en båttur på Chao Phraya.
Li Cheng var enig og de bega seg ned mot elven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar