torsdag 9. mai 2019

En hjertesak - kapittel 11


Kapittel 11

Wei Ling så seg rundt. Hadde hun husket på å pakke ned alt? Det var mye de var nødt til å etterlate seg, men hadde hun fått med det viktigste? Hun sjekket på listen sin og greide ikke å komme på mer. Snart kom Li Cheng hjem fra arbeidet. Det hadde gått noen uker siden de planla å reise fra Kina. Li Cheng hadde kopiert informasjonen i databasene han hadde hatt ansvaret for og lagret dette på flere servere i utlandet. I dag hadde han lagt inn programvare som i løpet av natten kom til å slette innholdet i de kinesiske databasene slik at alt måtte bygges opp fra grunnen av andre, om det i det hele tatt var mulig å rekonstruere arbeidet som hadde tatt så mange år. Siden virksomheten Li Cheng var involvert i var strengt hemmelig, hadde myndighetene vært nøye med at det ikke skulle finnes noen skriftlige kilder. Av sikkerhetshensyn var det dessuten bare han og en annen som hadde brukertilgang til informasjonen. De sensitive databasene hadde også en innbygget sikkerhet som gjorde at det var umulig å ta utskrifter av det følsomme materialet. Alt dette hadde Wei Ling fått vite etter at hun og mannen hadde begynt å legge planer for en annen fremtid.

Ennå en time til Li Cheng kom. Hun kjente seg urolig. Visste ikke helt hva hun skulle gjøre denne siste timen. Så fylte hun et krus med varmt vann, tok en krakk og satte seg ut på gaten. Det hjalp å sitte og følge med i all uroen utenfor huset. Flere andre satt som henne nedover gaten. De ventet på noe, de også. Kanskje på at natten skulle falle på, at noen skulle komme hjem fra arbeid. Hva visste hun. De som beveget seg, gjorde det raskt og målbevisst som de visste hva de skulle, og som hvert sekund var dyrebart.

Kjente hun et vemod? Nei, måtte hun innrømme. Kanskje vemodet ville komme når hun var i utlandet. Men ikke nå. Det var sikkert. Hva hun kjente inni seg, måtte heller være det en blomsterknopp følte, hvis blomsterknopper hadde følelser, når den åpnet seg mot solen for første gang. Hun måtte nesten holde seg fast i krakken for ikke å lette. Slik var det. I tankene fløy hun inn i solnedgangen, eller var det soloppgangen? En sitrende glede fikk det til å prikke helt ut i fingertuppene.

Ved enden av gaten så hun Li Cheng komme. Han kom slentrende slik han alltid pleide å gå. Som han ikke hadde en eneste bekymring på denne jord. Wei Ling kjempet med følelsene sine, men måtte gi etter og gå inn. Der ventet hun. Da Li Cheng lukket døren bak seg, kastet hun seg om halsen hans og kysset ham på kinnene, øynene, pannen, over alt hvor hun traff bar hud.

Li Cheng holdt ansiktet hennes mellom hendene da hun roet seg. ”Jeg har bestilt en drosje. Den kommer om ti minutter,” sa han. ”Vi skal greie dette. Ta det med ro. Alt skal gå bra.”

Hun kastet et sideblikk på Li Cheng i drosjen. Hvordan kunne han være så rolig og behersket, som om dette var en helt vanlig dag? ”Slapp av,” sa han og klemte hånden hennes. Det gjorde godt. ”Dette kommer til å gå så fint. Når vi kommer til flyplassen, skal vi gjennom sikkerhetskontrollen. Vi har ingen ting å skjule, og kommer ikke til å møte noen problemer. Du skal bare følge etter meg og gjøre som jeg sier. Jeg har vært gjennom dette mange ganger før, og det har aldri vært noen problemer. Du kan bare slappe av.” Han klemte hånden hennes igjen.

Så var de fremme. Drosjesjåføren hjalp dem med koffertene og fant en bagasjetralle. Wei Ling gjorde som Li Cheng sa. Hun fulgte etter ham selv om hun kjente seg nesten bevisstløs. Hun visste ikke helt hvordan de fant frem til setene inne i flyet. Li Cheng måtte hjelpe henne med setebeltet. Så begynte hun å komme til seg selv. Jetmotorene ruste opp, og hun ble trykket tilbake i setet. Først da hun så bakken forsvinne på siden og det flate landskapet med et lappeteppe av rismarker i ulike sjatteringer av grønt bredte seg utover så langt hun kunne se, først da skjønte hun at hun nå så Kina for siste gang. Aldri mer skulle hun komme tilbake. Hun lukket øynene. Da hun skulle se ut av vinduet igjen, var det bare grått utenfor. Litt etter brøt flyet gjennom skydekket, og hun fikk solen rett i ansiktet før den forsvant under horisonten. Hun hadde aldri før sett en slik solnedgang.

Da flyet landet på Don Muang, flyplassen rett utenfor Bangkok, var det natt. Utenfor terminalbygningen ordnet Li Cheng med en drosje som kjørte dem til Krung Kasem Srikung, et hotell ikke langt fra Hualamphong, hovedjernbanestasjonen i Bangkok. Etter en rask dusj la Wei Ling seg på sengen mens hun ventet på at Li Cheng skulle komme. Borte i hjørnet ved vinduet holdt en edderkopp på å spinne nettet sitt. Hun så nedover kroppen sin. Brystene var litt små, men hun var fornøyd med dem slik de var. Magen var flat og fast, og hun kjente seg fremdeles ung. Hun trodde hun bestandig ville kjenne seg ung, uansett hvordan alderen ville sette sine spor på henne.

Hun måtte visst ha sovnet for da hun våknet, lå det en lapp ved siden av henne i dobbeltsengen: ”Jeg hadde ikke hjerte til å vekke deg. Du sov så godt. Er bare ute en tur for å ta noen telefoner. Det er frokost i kafeen ved siden av resepsjonen. Vi møtes ved titiden. LC”

Hun så på armbåndsuret. Kvart på ti! Hun måtte skynde seg. Ute i korridoren visste hun ikke helt om hun skulle gå til høyre eller venstre for å finne heisen. Hun fulgte etter et annet par som så ut til å vite hvor de skulle. De var kommet fra Japan kvelden før og skulle også spise frokost.

Damene i resepsjonen hilste høflig på henne og pekte . Jo, der satt han og ventet. Han smilte og virket mer avslappet enn han pleide å være hjemme i Wuhan. ”Jeg har bestilt noe å spise til deg også. Jeg kom akkurat tilbake og hadde tenkt å gå opp for å vekke deg da du kom.” Han så seg om for å forsikre seg om at det ikke var noen som hørte. Så senket han stemmen. ”Jeg var innom en internettkafé ikke så langt fra hotellet for å sjekke om den informasjonen jeg hadde overført til servere i utlandet virkelig var der. Og det var den. Da er vi i gang,” sa han og så henne inn i øynene. Hun gjengjeldte blikket.

De gikk ut på Thanon Krung Kasem. Det var varmt, og biltrafikken var tett. De krysset gaten og gikk nordover langsmed kanalen. Vannet var skittent. Likevel var det fisk oppe i overflaten av og til. ”Skal vi gå til Chinatown. Det er ikke så langt herfra,” foreslo Wei Ling. ”Så finner vi et sted hvor vi kan sette oss ned og legge litt planer. Vi fortsetter bare rett frem over den store rundkjøringen, så kommer vi til Thanon Yaowarat. Der finner vi sikkert et sted hvor vi kan snakke uten å bli forstyrret. Maten skal være god der også, har jeg hørt.”

De gikk forbi restaurantene som hadde spesialisert seg på haifinne- og svaleredesuppe og fant et lite sted hvor det ble servert bare suppe. Der fant de seg et bord innerst inne. Li Cheng bestilte suppe, selv om ingen av dem var særlig sultne. ”Hva gjør vi nå?” spurte Wei Ling. ”Etter at vi har spist suppen, mener jeg.”

”Det første vi må gjøre er å finne et sted å bo. Vi kan bo på hotellet noen dager, men vi trenger internett-tilkobling skal vi få gjort noe. Jeg har en del penger på en konto i Sveits som jeg har fått i forskudd for fremtidige tjenester. De pengene ble overført i går, og det skulle være nok til å komme i gang.”

”Men hvor skal vi bo?” spurte Wei Ling. ”Kanskje Chinatown? Her er det lett å bli forstått, og det er så mange som bor her at vi helt sikkert forsvinner i mengden. Skulle vi leie et hus i Buriram, ville vi helt sikkert skille oss ut.”

”Vi kan jo prøve,” mente  Li Cheng. ”Det er absolutt en fordel om vi ikke stikker oss ut. Altså tar vi sikte på å finne et sted å bo her. Så kommer vi til det som er det vanskelige. Jeg har et nettverk av mottakere av hjerter, nyrer og andre kroppsdeler, men jeg mangler leverandører.”

”La oss tenke logisk,” svarte Wei Ling. Hun hadde på følelsen at ting begynte å stokke seg i hodet på mannen hennes. ”Alle mennesker har svake punkter som kan utnyttes dersom man kjenner til dem. Det viktige er å unngå å legge press på folk. Da kan de lett gjøre det motsatte av det man ønsker å oppnå. Det beste er om presset kommer innenfra. Ta de legene du har brukt som mottakere av organer fra Kina. De aller fleste vet hvor disse organene har kommet fra, men dette er ikke kjent i Vesten, er det vel?”

”Det er riktig.”  Li Cheng nikket. ”Dersom det hadde kommet ut, hadde de sannsynligvis mistet arbeidet sitt, klinikkene de arbeider ved hadde fått ødelagt renommeet sitt, og de kunne blitt trukket for retten med trusselen om fengselsstraff og økonomiske søksmål hengende over seg. Jeg hadde egentlig ikke trengt å nevne dette i det hele tatt, men bare si at vi var nødt til å gjøre ting på andre måter for å fortsette organtransplantasjonene på samme nivå som før. Jeg tror ikke det ville være mange som ville avskjære seg fra mulighetene til å fortsette som før. Da kunne ting bli trukket frem i lyset. Jeg kan ikke tenke meg at mange av samarbeidspartnerne ville trekke seg ut.”

”Da trenger vi tilgang på friske organer. Det er det som blir det vanskeligste. Disse legene som du har kontakt med, de er sikkert på legekongresser av og til, og de har kontakter rundt om i verden. Det vi må ha er vitale data om personer som er aktuelle som donorer. Det kan vi få gjennom leger, eller gjennom laboratorier som tar blodprøver, eller fra begge disse kildene. Jeg tror mange er villige til å tjene penger nesten uten arbeid når de ikke risikerer annet enn å få en skrape fordi de har vært uforsiktige med fortrolig materiale.”

”Men det er nå vi kommer til det virkelige problemet.” Li Cheng tok en liten pause. ”Vi har mottakere. Vi kommer til å få opplysninger om aktuelle donorer. Men hvem er det som skal sørge for at det blir kontakt mellom mottakere og donorer, for å si det slik? Vi trenger personer som er villige til å drepe for penger og som kan holde tett. Vi trenger folk som er profesjonelle på dette.”

Wei Ling tenkte seg om. ”Sa du ikke at Kina var innblandet i Det gylne triangel for en del år siden. Du nevnte at du hadde en lang liste med navn, både kinesiske og fra mange andre land. Hvis du har tilgang til denne listen fremdeles, er det kanskje folk som kan brukes. De som står på den listen er vel helt uten skrupler, er de ikke?”

”Jo, det burde være en mulighet. Det var flere tusen navn på listen, men det var også en liste med navn på kontaktpersoner som hadde et nettverk av agenter under seg. Jeg skal se hva jeg kan få til.” Han skjøv suppetallerkenen fra seg og ga tegn til servitøren.

Litt etter stod de igjen på Thanon Yaowarat. Det var blitt enda varmere, og Wei Ling foreslo at de skulle ta en båttur på Chao Phraya.  Li Cheng var enig og de bega seg ned mot elven.

Ingen kommentarer: