En hjertesak - kapittel 24

Kapittel 24

Gleden over å være på Ko Singtoh, å svømme, å snorkle og å varme seg i solen etterpå overveldet Noi. Albriktsen så hvordan hun lyste innenfra. Da han foreslo at de kanskje kunne være på øya noen dager, smilte hun og nikket. De ble enige om å bo i en liten bungalow nede ved stranden. Dona Maria og Arge tok båten tilbake til Hua Hin.

Ingen av dem hadde tatt med seg klær utover det de hadde på seg. Det lille de trengte kunne de kjøpe. Etter å gjort unna den nødvendige handlerunden med tanke på undertøy og noen lette skjorter, var begge to varme og svette. Spesielt Albriktsen kjente seg plaget av ettermiddagsheten. ”Jeg må visst ta en dusj og hvile litt,” sa han da de var tilbake i bungalowen. Han gikk ut på badet og kledde sakte av seg. Så skrudde han på dusjen. Først kaldt vann for å kjøle seg ned. Så litt varmere. Han lukket øynene og lot dusjstrålen treffe ansiktet. Det gjorde godt. Så merket han at noen stod ved siden av ham. ”Er det deg?” spurte han. Før han rakk å si noe, begynte hun å såpe ham inn. ”Får jeg lov?” sa hun. ”Mmmm,” mumlet han og slappet av. Øynene holdt han fortsatt lukket. Det var lenge siden han hadde kjent hender som ville ham vel på denne måten.

”Er det godt for deg,” sa hun lavt etter en stund. Han nikket og gned vannet ut av øynene. Hun rødmet litt da han så på henne. Også hun var naken. Brystene hennes var små. Brystvortene var store og nesten svarte. Han berørte dem med fingrene. Kjente at de var harde. Så lot han fingeren gli nedover magen hennes. ”Jeg ser du har fått barn,” sa han og pekte på de små arrene etter hudsprekker nederst på magen. ”Skal jeg såpe deg inn?”

”Hvis du vil,” sa hun lavt.

Etterpå lå de på sengen og lot seg lufttørke.

”Hvis du vil, tror jeg ikke jeg kan,” sa han og så mot taket. Der oppe klatret en edderkopp oppover i en usynlig tråd. ”Det er hjertet. Jeg tåler ikke kraftige anstrengelser. Legen min sa det. Men det er godt bare å ligge slik ved siden av deg. Å ta på deg. Slik.” Han la seg over på siden og lot øynene hvile på kroppen hennes.

Hun tok hånden hans og presset den mot magen. ”Det gjør ikke noe. Du kan fortelle om deg selv i stedet. Det er fint å kjenne deg her.” Hun la hånden oppå hans. ”Men jeg vil kjenne deg mer.”

”Du er sikker på det?” Hun klemte hånden hans. ”Ja vel? Du vet jeg har vært gift? Elisabeth døde for fire år siden. Jeg møtte henne første gangen den sommeren jeg ble atten år. Når jeg tenker på det, er det som det var i går.” Han måtte blunke litt. Tårene fuktet øyekrokene og begynte å renne sakte nedover kinnene.

Noi så på ham fra siden. ”Du var svært glad i henne?”

”Ja,” svarte han med tynn stemme. ”Jeg vet det høres banalt ut, men for meg var hun den store, store kjærligheten. Jeg hadde hørt om den. Lest om den. Men jeg trodde ikke noe på den. Tenkte det var noe som hendte på film. I romaner. Men at jeg skulle oppleve noe slikt? Men det var som jeg gikk med et tent lys inne i meg. Det bare brant og brant og ville aldri gå ut.” Han så på Noi. ”Hva med deg? Har du hatt følelsen av å gå med en levende flamme inne i deg?”

”Kanskje?” Hun lot fingeren gli over ansiktet hans, fra hårfestet, over nesen og ned til haken. ”Jeg er ikke sikker.”

Albriktsen så tankefullt på Noi, som han ikke helt skjønte hva hun sa. Så fortsatte han, mer i sine egne tanker. ”Det var sommer og varmt. Vi svermet omkring hverandre. Visste vel ikke helt hva vi følte. Hva vi gjorde. Vi var som sommerfugler en solskinnsdag. Tiden forsvant på en måte. Den ble slukt av øyeblikket. Det er umulig å si det med ord, for jeg vet ikke hva som skjedde.”

”Jeg tror jeg vet hvordan du følte det,” sa Noi stille.

”Lyset inne i meg fortsatte å brenne. Det gikk noen år. Vi giftet oss. Fikk barn. Så begynte arbeidet å kreve sitt. Jeg ble direktør i en bank. Arbeidet spiste meg opp innenfra. Lyset var der fremdeles, men jeg så det ikke tydelig lenger. Det var så mye som skygget. Allerede før Elisabeth døde, kjente jeg dette hjertegnaget. Da hun døde, oppsøkte jeg legen vår og fikk vite at hjertet ikke var som det skulle. Jeg måtte ta det med ro. Kanskje kunne jeg leve noen år til. Det eneste som kunne gi meg noen år ekstra, var å få et nytt hjerte. Men jeg nølte. Hvorfor nølte jeg? Jeg tror det hadde noe med følelser å gjøre. Da jeg møtte Elisabeth, hvilket annet sted enn i hjertet var det jeg følte at jeg hadde møtt en tvillingsjel? Jeg kunne ikke bare skifte ut dette hjertet. Da jeg ble sykere, var det Dorthe, datteren vår, som måtte gjøre det jeg ikke greide. Det var hun som kontaktet Peter Esdaile om hjertetransplantasjonen. Ennå er jeg ikke sikker på at jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre.”

”Hvorfor er det så vanskelig å bestemme seg? Du vil vel gjerne leve, vil du ikke?”

”Du mener livet er verdt å leve?” Albriktsen så opp i taket. Edderkoppen hang fremdeles der opp og dinglet i den usynlige tråden.

”Du har jo barn som du er glad i. Bare det gjør det vel verdt å leve, gjør det ikke?”

”Det er derfor jeg er her. Fordi jeg er glad i barna. Dorthe. Erik. Marianne. Det er derfor jeg venter på å reise til California. Hadde det bare vært for meg, kunne det vært det samme. Døden er der et sted foran oss. Vi vet ikke når og hvor vi møter den. Likevel er døden det eneste som er helt sikkert i livet.”

Han så opp mot taket. Edderkoppen hang der fremdeles, men den var kommet litt nærmere. Sakte var den i ferd med å fire seg ned. Han spisset munnen og blåste oppover slik at edderkoppen begynte å bevege seg fra side til side. Så, med ett, krabbet den rykkvis oppover.

”Men ikke ennå. Marianne, Erik og Dorthe har bare meg. Jeg kan ikke forlate dem nå.”

Noi lot pekefingeren gli over silhuetten av ansiktet hans. Fra pannen. Over nesen. Fingeren nølte litt ved munnen før den stoppet ved haken. ”Barna trenger deg bestandig,” sa hun. ”De trenger trøst og omsorg så lenge de lever. De eneste som kan gi det uten å ville ha noe tilbake, er foreldrene. Derfor må vi være der når barna trenger det. Hele livet. Vet du det?”

”Jeg både vet og ikke vet. Hva er det vi sier i Norge? Det er jo så viktig å være selvstendig. Å greie seg selv. Vi er litt stolte når vi kan si at barna våre er så store at de klarer seg uten oss. Hva har de egentlig bruk for en far og en mor til? De vil leve sine egne liv uten innblanding fra foreldrene. Når barna har forlatt redet, trenger de ikke lenger en mor eller far.”

”Er det slik det er å leve i Norge? Er det sånn dere er?” Noi rystet på hodet. ”Hvis jeg skulle tenke slik! Jeg hadde foraktet meg selv! Enda mer enn om jeg arbeider i bar og går med menn. Alt gjør jeg for barna mine hjemme i Nong Yai. Om jeg ikke tjener penger her, reiser jeg til utlandet slik som Li. Det betyr ikke så mye hva som skjer med meg, bare barna mine får det bra. Kanskje dere ser ned på meg fordi jeg går med menn? Mange fra Europa og Amerika gjør det. De tenker ikke på at mange kvinner har foreldre og barn som de må hjelpe med penger. Jeg skammer meg ikke. Jeg kan gjøre nesten hva som helst bare jeg får penger. Jeg gjør det for barna. Det skjønner ikke dere! Dere kommer fra et rikt land. Dere har aldri manglet noe. Det eneste dere mangler er kjærlighet til barna dine!” Noi så på Albriktsen. Det gnistret av øynene hennes. ”Og så kommer dere hit til Thailand og kjøper den kjærligheten dere ikke får andre steder.”

”Kanskje du har rett,” sa han. ”Men jeg tror ikke jeg er slik. Jeg er glad i barna mine. Jeg bryr meg om dem. Jeg er ikke kommet hit for å kjøpe kjærlighet. Jeg skal vise deg. Det skal jeg.” Albriktsen bet tennene sammen. ”Bare vent, så skal du se. Om noen uker får jeg beskjed om at jeg kan reise til California og få et nytte hjerte. Da reiser jeg. Når jeg kommer tilbake, skal jeg bevise for deg at jeg bryr meg. At jeg bryr meg om andre mennesker.” Han reiste seg opp og gikk ut på gulvet.

”Da venter jeg.” Noi smilte. Hun reiste seg opp i sengen.

Litt senere stod de nede på stranden hvor solen nesten hadde sloknet i havet. Bak dem over åsryggene visket mørket ut minnet om dagen. Lydene i skogen lød mer dempet. Da de slo seg ned på en liten restaurant hvor stolene var byttet ut med lave puter, hadde roen og natten senket seg over Ko Singtoh.