En hjertesak - kapittel 12

Kapittel 12

Noen uker hadde gått. Det var fremdeles sommer. Preben Albriktsen hadde gode dager. Jo, etter forholdene hadde han det bra. Han var innom banken av og til, men det var mer for å slå i hjel noen timer.

Hjerteoperasjonen var blitt utsatt. Først hadde Peter Esdaile ringt til Dorthe og sagt at den private klinikken hadde fått tekniske problemer på operasjonsstuen. For noen dager siden hadde han selv snakket med Esdaile og fått vite at noe var kommet i veien. Det var ikke lett å finne en passende donor. Operasjonen måtte trolig utsettes på ubestemt tid. Esdaile foreslo at han skulle finne på noe annet fremfor å gå hjemme og vente. En kunne bli syk av slik venting. Kanskje det kunne være fornuftig å reise bort for å få noe annet å tenke på, foreslo han.

Dorthe foreslo at han kanskje skulle ta opp golfen igjen. Det var en aktivitet som krevde forholdsvis lite av fysikken dersom man ikke tok i for hardt. Reiseselskapene hadde golfturer  til mange land. Av en eller annen grunn hadde hun foreslått Thailand, og siden han ikke hadde noen spesielle ønsker om reisemål, var det blitt til at Dorthe hadde kjøpt en fireukers golfpakke til Hua Hin. Grunnen var at de hadde anbefalt stedet på reisebyrået.

Det var i grunnen det samme for ham hvor han reiste, men det skulle bli godt å komme bort en tid. Man trengte jo ikke spille golf hele tiden selv om man tilbrakte dagene på golfbanen.

Flyet gikk allerede i morgen tidlig, fredag 26. juli. Pakking av kofferten var ingen stor sak. Golfkøller ville han leie eller kjøpe. Hotellet han skulle bo på, het Sofitel eller noe lignende. Han var ikke sikker. Det skulle iallfall være et bra hotell.

Å skilles fra de yngste barna, Erik og Marianne, var det tyngste. Alle fire satt ved spisestuebordet om kvelden og utvekslet selvfølgeligheter for å skjule alvoret. Albriktsen visste at muligheten var stor for at han aldri så barna igjen. Før hun la seg, ga Marianne ham en stor klem. Da hun løsnet armene rundt halsen hans, kjente han noe vått renne nedover kinnet. Beskjemmet snudde han seg. Raskt dro han skjorteermet over øynene.

Da han grytidlig dagen etter stod på Gardermoen sammen med Dorthe, angret han på at han skulle reise. Hva var vel egentlig bedre enn Norge om sommeren dersom været var rimelig bra? Når han kom tilbake, var det høst. Det kunne også være en fin tid, trøstet han seg med. Fire uker var ikke lenge så sant det var noe å beskjeftige seg med i Thailand. ”Ta vare på deg selv,” hvisket Dorthe i øret hans da hun ga ham avskjedsklemmen. Det siste han så av henne var at hun vinket til ham da han passerte gjennom sikkerhetskontrollen.

Flyturen til Bangkok var lang. Innimellom måltidene måtte han rett som det var reise seg opp for å bevege seg litt. Da flyet passerte over India hadde solen stått opp. Ut av vinduet på venstre side kunne han se Himalaya som en hvit tanngard mot himmelen. Så liten fjellkjede så ut. Han innbilte seg at han så Mount Everest, men var ikke sikker.

Utpå ettermiddagen stoppet bussen utenfor Hotel Sofitel Central Hua Hin.. Han fikk umiddelbart et godt inntrykk av stedet. Gresset var grønt, og i hagen var det laget skulpturer av busker og trær, elefanter, flamingoer og andre skapninger. Jo, her trodde han at han kunne trives.

En tjener bar kofferten opp til rommet som lå i andre etasje. Det var et stort oppholdsrom, et rommelig soverom med grand lit, et flislagt bad med dusj og massasjebadekar og atskilt WC. Han planla å spise en bedre middag på hotellet og så kanskje ta en tur ut i byen for å bli kjent. Men først ville han hvile litt.

Da han våknet, var det allerede kveld. Han kunne like godt gå en runde i byen, finne et sted å spise der fremfor på hotellet. Han måtte vel ha sett litt forvirret ut da han stod på gaten uten for Sofitel, for det kom en engelskmann etter ham og spurt høflig om han kunne hjelpe med noe.  Albriktsen fortale hva han hadde tenkt å gjøre den kvelden. Det var jo ikke stort å fortelle, og engelskmannen foreslo at de gikk ut sammen for å spise. Selv var han kommet kvelden før.

Peter Wilson var litt kjent i byen for han hadde vært der for noen år siden. De krysset hovedgaten og fant frem til nattmarkedet. Folk drev frem og tilbake mellom salgsbodene i en tilsynelatende endeløs strøm. Peter Wilson fant frem til et sted på et gatehjørne. ”Her er det god mat,” sa han. ”I hvert fall spiste jeg god mat her for noen år siden.”

Albriktsen var i enig at maten smakte. De bestilte en halvflaske øl og ble sittende en stund og prate. Ingen av dem var særlig interessert i å spille golf, men det var et godt alternativ til å ligge på stranda eller bli med på organiserte utflukter.

På veien tilbake til Sofitel passerte de Wat Hua Hin før de kom inn i et område med barer og høy musikk. Albriktsen var søvnig etter reisen. Likevel ble han med Wilson inn i en bar, mer fordi han ikke var sikker på å finne veien tilbake til hotellet enn fordi han hadde lyst til å sitte ned. To unge kvinner som tydeligvis arbeidet der, kom bort og spurte hva de ønsket. Wilson bestilte en halv pils. Albriktsen nøyde seg med en Cola. Lokalet var litt mer enn halvfullt. Det spesielle var at det var så få par der. Ved døren satt det to engelske par. Ellers var det bare menn der. Mange satt alene, men flere satt ved siden av thaikvinner. Det slo Albriktsen at det var uforholdsmessig mange ansatte i forhold til gjestene, og han ymtet frempå om det for Wilson.

”De venter på kunder,” sa han. ”Ikke som du og jeg som bare stikker innom for å kjøpe noe å drikke.”

”Jaså?” Albriktsen så seg rundt. Litt grundigere denne gangen. Han fanget blikket til noen av kvinnene. Det var han som måtte se bort først. Det var noe spesielt med atmosfæren. Han prøvde å se på kvinnene uten å møte blikket deres. Når det kom nye menn inn i baren, var de litt mer hyggelige enn hva en kunne forvente. Det var klart det kunne ha noe med kulturen å gjøre, men det var litt påfallende. Han så på Wilson som lot til å være mer opptatt av innholdet i glasset enn av det som foregikk rundt bordene. Så de ikke litt triste ut jentene? Bakom smilene var det noe sørgmodig. Ikke hos alle, og ikke hele tiden. Men når de stod for seg selv og kunne slappe av kom det et slør av vemod over øynene på flere av jentene. Det var ikke til å ta feil av.

Ute på gaten spurte han Wilson: ”La du også merke til det? På tross av musikken, dansingen, livet der inne, virket ikke kvinnene som arbeidet blide. Det var en slags tristhet over flere av dem.”

”Det er ikke alle som er født med sølvskje i munnen og penger på bok,” sa Wilson lavt. ”Dere i Norge har levd så mange år på oljepengene at dere har glemt hvordan livet virkelig er. Livet er hardt, rått og brutalt. Vi som bor i kulturnasjonen Storbritannia vet noe om det. Hvordan tror du det britiske imperiet ble bygget opp? Hvor kom rikdommen vår fra, den som nå er forbeholdt et lite mindretall? Man kommer ikke langt med å være den snilleste gutten i klassen, skal jeg si deg. Stor rikdom skapes ikke. Den ranes, stjeles eller erverves på måter som ikke er verdt å nevne.”

Han trakk pusten. ”Det århundrelange fiendskapet mellom Irland og Storbritannia. Hvor kommer det fra? En av grunnene er at da potethøsten slo feil på 1850-tallet, fortsatte den engelske overklassen som eide jorda med å eksportere mat fra Irland. De ville tjene mest  mulig penger, og prisene var bedre andre steder enn i Irland. Resultatet ble at halvannen million mennesker sultet i hjel. De sådde en bitterhet som de høster frukten av i vår tid. Det er mulig dere nordmenn ikke vet det, men verden er ingen rosenhage.”

Wilson fortsatte. ”Det økonomiske krakket i Japan for noen år siden hadde ringvirkninger i Thailand. Noen av resultatene har du sett. Jeg har vært her så mye at jeg vet de fleste kvinnene som lever av prostitusjon kommer fra landsbygda fordi de er tvunget til det. Av en eller annen grunn. De har kanskje barn og foreldre som de må forsørge. Mange blir tvunget til å prostituere seg av foreldre. Av ektemenn. Flere av dem er voldtatt. Misbrukt. Ødelagt. Jeg har hørt om skjebner som er så ille at jeg blir uvel og kvalm bare jeg tenker på dem. Så kommer vi, turistene fra det rike Vesten, med pengene våre, og fråtser i billig sex. Vi briter vet hvordan verden fungerer. Vi ler av skandinaviske reiseselskaper som rynker på nesen av den synlige sexindustrien i Phuket, Pattaya eller hvor det nå er.”

Han slo Albriktsen på skulderen. ”I morgen tar vi en runde på golfbanen. Etter vi har spist, skal jeg ta deg med på noen av barene her i Hua Hin. Da kan du få førstehånds kunnskap om den virkeligheten mange av kvinnene lever i. Vel, det er på tide å ta kvelden.”

Albriktsen prøvde å merke seg veien tilbake til Sofitel. Det var ikke mer enn fem minutter å gå. De skiltes i heisen. ”Da sees vi ved frokosten i morgen,” sa Wilson før heisdøren gled igjen.