79. Historien om Brennfrid Brennmanet
M var på ferie ved sjøen. Om kvelden hørte hun måkene skrike
ute fra skjæret. Det var nok like før de la seg, de også. De siste dagene hadde
det ikke vært mulig å bade, for det var brennmaneter over alt, selv inne på grunna.
-
Kanskje fru Fantasia vet hvor brennmanetene
kommer fra? Jeg må huske på å spørre henne. Bare hun nå finner frem hit og ikke
leter etter meg i senga hjemme.
-
Neimen om det var lett å finne deg i kveld, men
jeg kom da frem til slutt. Jeg måtte spørre Brennfrid Brennmanet om hun hadde
sett en liten jente som liker å bade. Brennfrid viftet med tentaklene og pekte
hit. Og her fant jeg deg altså.
-
Hva er tentakler for noe?
-
Det er de lange, tynne trådene som henger ned
fra kroppen til maneten. Hvis du kommer borti dem, brenner det skikkelig.
-
Det vet jeg, sa M. – Da jeg badet litt i dag,
begynte det å brenne på benet mitt. Pappa tok på eddik, og det hjalp. Det var
nok Brennfrid jeg var borti. Hvordan kunne hun ellers vite at jeg var her?
-
Brennfrid Brennmanet gjorde det nok ikke med
vilje. Selv om hun liker å bade, er hun ikke flink til å svømme. Enten hun vil
eller ikke, driver hun med strømmen. Om sommeren liker hun seg best på dypet
hvor det er kaldt og godt. Det er stort sett når det er fralandsvind og vannet
fra dypet blir trukket opp, at Brennfrid svømmer i overflaten. Hun forsøker alt
hun kan å komme ned. Fordi hun er en dårlig svømmer, tar dette rett som er både
dager og uker.
-
Brennfrid er forresten god venn med Knut Kveite
og andre fisker i flyndrefamilien som liker seg på bunnen.
-
Da Brennfrid var bitteliten, satt hun fast på
bunnen sammen med alle søsknene sine.
-
Mammaen hennes slapp ut et slags egg som ble til
en polypp som festet seg til bunnen. Etter hvert så hun ut som en stabel
tallerkener. Den øverste tallerkenen løsnet, begynte å svømme og ble til en
liten manet.
-
Hadde det ikke vært for at Knut Kveite og andre
flyndrefisker holdt vakt, er det ikke sikkert at Brennfrid hadde lært å svømme.
Peik Piggvar var en god venn der nede på bunnen.
-
Når det kom kråkeboller krypende, var det kjekt
at Stein Steinbit var i nærheten. Han tok seg av dem, det vil si han spiste
dem. Ingen andre enn ham våget å bite i kråkebollene på grunn av alle piggene.
-
På grunn av alle de lange trådene eller
tentaklene til Brennfrid var det ikke lett å svømme uten å rote seg borti andre
brennmaneter. Rett som det var måtte hun gre håret sitt for ikke å få alt for
mange floker. Da var det fint å ha Kjetil Kamskjell i nærheten. Akkurat som
Brennfrid, kunne Kjetil svømme rundt i vannet.
-
Kjetil sa aldri nei når Brennfrid ba ham kjemme
håret hennes med kammene sine.
-
Når Brennfrid Brennmanet noen ganger trenger en
hårklipp, er Knekt Knivskjell grei å ha. Han står rett opp og ned i sanden.
Brennfrid trenger bare å svømme rett over ham, så er hårklippen unnagjort. Det
lugger litt når Kjell ikke har slipt skjellkantene.
-
Etter å ha kjemmet og klippet håret var
Brennfrid riktig fornøyd med seg selv. Hun forstod ikke hvorfor småfisken holdt
seg unna henne. Det var jo også for dem hun hadde tatt bryderiet med å besøke Kjetil
Kamskjell og Knekt Knivskjell.
-
Dem om det, tenkte hun og drev videre med
strømmen.
-
Etter noen dager med fralandsvind holdt det på å
gå riktig ille med Brennfrid. Sammen med mange andre brennmaneter drev hun inn
mot land.
-
Heldigvis for henne, var det flest glassmaneter.
De hadde ikke så lange tentakler som brennmanetene. Derfor klarte Brennfrid å
komme seg ut på dypt vann igjen.
-
Der ute hadde Ferdinand Fisker satt garn. Det
var slutten for Brennfrid. Da Ferdinand dro garnet neste morgen, ble hun revet
i småbiter og ble aldri bra igjen.
Garn, gorn, gute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar