1001 godnatthistorier - 85. Historien om Asbjørn Asfalt

85. Historien om Asbjørn Asfalt

Fru Fantasia satte seg på senga til M med et lite stønn.

-          Jeg skal si det var glatt på veien nå! Sannelig falt jeg så lang jeg var og jeg tror jeg ble både gul og blå. Vondt gjør det, iallfall.

-          Det var andre tider før da bare Stian Sti fantes. Han var ikke så glatt som Asbjørn Asfalt. Hver gang det er vinter, blir Asbjørn så glatt at både biler og folk har vansker med å ta seg frem.

-          Jeg liker Asbjørn Asfalt, sa M. Han er så fin å sykle på. Dessuten kan vi lage paradis med kritt så lett som bare det.

-          Jeg tror Asbjørn Asfalt liker at vi hopper på ham. Han tåler det meste og sier aldri et vondt ord uansett hva vi gjør.

-          Ja, Asbjørn Asfalt er en grei fyr, sa fru Fantasia. – Han koser seg når barna leker på ham. Om vinteren blir han av og til veldig glatt og lager fine sklier. Hadde det ikke vært for alle bilene som ikke kommer opp slik at veivesenet må strø sand, hadde han vært en flott lekeplass mye av vinteren.

-          Asbjørn husker at for lenge siden brukte busser og lastebiler kjetting når det var glatt og vinterføre på veiene. Nå bruker veivesenet sand og salt. Særlig det siste liker Asbjørn dårlig.

-          Asbjørn Asfalt er sikker på at det er all saltingen som gjør at han smuldrer opp og blir gammel og utslitt før tiden.

-          Men hva kan Asbjørn gjøre med det? Absolutt ingenting. Han må bare ligge der på veien og ta imot det han får, enten det er sand eller salt. Heldigvis er han en tålmodig fyr og godtar det meste.

-          Om vinteren drømmer han om late sommerdager hvor han bare kan ligge rolig og kose seg i sola.

-          Hvem andre er det som bare kan ligge der og nyte utsikten mot snøfjellene i det fjerne? Er han heldig, får han fine hvite kantstriper og gule midtstriper. Hvem andre er det som får det? Ingen, så langt Asbjørn Asfalt vet.

-          Det er ikke mange som vet så mye om menneskene som Asbjørn. De skulle bare visst, tenker Asbjørn. Han hører hva de snakker om. Han ser hva slags sko de har på bena når de går på ham. Det være seg joggesko, gummistøvler, høyhælte sko og alt det andre folk har på føttene.

-          Asbjørn Asfalt vet at han er sterk. Det er derfor de fleste grusveiene har fått asfalt. Likevel er det en som er sterkere enn Asbjørn, enda Asbjørn ikke vil innrømme det. Det er Lars Løvetann.

-          Lars Løvetann vokser over alt hvor han kan komme til, men han liker ikke biltrafikk. Han kan ikke fordra å bli overkjørt hele tiden.

-          Lars er så sterk at han kan bryte gjennom betong og asfalt. Rett som det er om våren kan Asbjørn Asfalt kjenne at det er noe som presser seg opp i veikanten. Først blir det en liten kul. Litt etter kommer en liten tass opp. Det er Lars Løvetann som vil opp i lyset.

-          Asbjørn Asfalt kan ikke annet enn å ønske ham velkommen selv om han egentlig ikke liker å bli ødelagt på denne måten. Men Lars Løvetann er grei. Han kommer helst opp ute i veikanten. Dessuten er det hyggelig med besøk av noen som tar livet med ro og ikke bare farter av gårde som de fleste andre Asbjørn kjenner.

Tilt, talt, tute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?