1001 godnatthistorier - 92. Historien om Bertil Bekk

92. Historien om Bertil Bekk

-          Har du hørt denne lyden noen gang, spurte fru Fantasia og la en stor konkylie inntil øret til M.

-          Det er noe som suser der inne.

M så spørrende opp.

-          Det er havet, sa feen.

-          Og så er det noe som sildrer og klukker der inne.

-          Det er lyden av Bertil Bekk. Bertil renner til slutt ut i sjøen, men lyden av ham forsvinner aldri helt.

-          Hvor kommer Bertil Bekk fra?

-          Det er det ingen som egentlig vet. Plutselig så er han bare der. Klukker og ler gjør han nesten hele tiden. Hva han snakker om, er det ingen som vet. Bekkespråket er ikke lett å forstå. Det er ikke laget for menneskeører.

-          Fortell, fortell, maste M.

-          La oss heller ta turen til Bertil Bekk og høre hva han har å fortelle.

Fru Fantasia drysset stjernestøv fra tryllestaven over M. Før M visste ordet av det, satt hun ved siden av Bertil Bekk. Mosen var grønn og myk som den fineste fløyel.

-          Hvorfor ler du slik hele tiden, måtte M spørre. Er det noe som er morsomt?

Bertil så spørrende på henne. Så lo han igjen.

-          Kan du snakke bekkespråket? Du er den første jeg har truffet som kan snakke slik at jeg forstår dem. De fleste tar bare en slurk vann av meg før de går videre.

-          Hva det er som er så morsomt? Det er morsomt bare å være til. Jeg renner nedover og opplever nye ting hele tiden. Bare se på all den fine grønne mosen. Jeg spruter litt vann på den så den holder seg grønn. Mosen blir glad, jeg blir glad. Blir ikke du også glad når du ser hvor vakkert allting er?

Bertil klukket og lo. M måtte le hun også.

-          Den største gleden du kan ha, er å gjøre noen andre glad, sa Bertil.

-          De som er tørste, blir glade når de drikker av meg. Rullesteinene på bunnen av meg blir runde og glade når de dunker borti hverandre.

-          Rullesteinene blir glade, jeg blir glad, alle blir glade. Det viktigste av alt er å gjøre andre glade. Synes ikke du også det? Bertil Bekk sendte et solblink til M.

M tenkte seg om og nikket.

-          Da er vi enige. Det er viktig å være enig. Det sier jeg bestandig til Bo Bekkeørret som holder til rett nede i kulpen her. Bo er en trivelig og sprelsk fyr. Alltid blid og lysten på å gjøre det som er moro.

-          Bo blir ikke så stor, men det bryr han seg ikke om. Bedre å være liten og blid enn stor og sur, sier han bestandig. Der er han forresten. Han står helt inne ved gresstorven der og venter på at jeg skal komme med en godbit til ham. Jeg vet han er der og tar gjerne en svingom dit han står når jeg har med meg en steinflue eller to. Steinfluer er noe av det beste Bo Bekkeørret vet.

-          Bare se nå. Her kommer en steinflue drivende nedover. Kan du se hvordan Bo gjør seg klar til å snappe den til seg?

Plutselig skjøt Bo Bekkeørret opp og hoppet over vannet. Steinfluen var borte og Bo svømte tilbake til den faste plassen sin.

-          Kom og bli med meg nedover så kan vi ha det moro sammen.

M hoppet fra stein til stein. Sola sildret ned gjennom det grønne løvtaket. Av og til fløy det opp vakre, mørkegrønne libeller. Hun kjente seg så glad, så glad.

Før M visste ordet av det, var hun nede ved Figga. Bertil Bekk klukket og lo før han var borte.

Fru Fantasia svingte på tryllestaven. Igjen satt de på sengekanten.

Klukk, klakk, klute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?