1001 godnatthistorier - 291. Historien om Bitter Bergknapp

291. Historien om Bitter Bergknapp

-          Se hvem jeg har med her, sa fru Fantasia og holdt opp en liten gul blomst før hun satte seg.

-          Det var da en rar blomst, svarte M.

-          Jeg er da ikke rar, knirket en liten tynn stemme. – Jeg er en ekte bitterbergknapp, bare så dere vet det.

-          Kan den snakke også, spurte M og så opp på feen.

-          Selvsagt kan jeg snakke. Alle blomster kan snakke. Bare så du vet det.

Bitter Bergknapp rettet på stilken og strammet seg opp.

-          Hvorfor heter du Bitter, måtte M spørre.

-          Det er fordi jeg er giftig. Hvis noen smaker på meg, skjønner de at jeg ikke er verdt å spise. Da slipper jeg å si hele tiden at jeg er giftig.

-          Det er derfor jeg stort sett får vokse i fred. Alle vet at jeg ikke smaker noe godt.

-          Men du har veldig fine blomster. De ser ut som gule stjerner alle sammen.

-          Solfrid Sol og jeg er gode venner. Når Solfrid har stått opp, passer hun på å gi meg litt av gulfargen sin. Det er derfor jeg passer på å vokse slik at ingen andre planter skygger for Solfrid.

-          Det er sant, sa M. - Jeg har aldri sett deg vokse inni skogen sammen med Babben Blåveis, Wilfred og Vidar Hvitveis.

-          Nei, jeg liker meg best ute ved kysten på blankskurte svaberg.

-          Finner jeg en liten sprekk i Gram Granitt, er jeg ikke sen om å flytte dit. Er jeg så heldig at Surt eller Sara Svartbak slipper en liten lort i sprekken, har jeg alt jeg trenger. En liten regnskvett av og til er nok til at jeg kan slå rot. Da går det ikke lang tid før jeg fyller hele sprekken.

-          Det er nå jeg må passe på så ikke andre planter finner ut at de vil flytte til bergsprekken min. Selv om jeg og Smeik Smørbukk er gode venner, synes jeg det er greit at vi ikke bor for tett sammen.

-          Kjenner du virkelig Smørbukk, han som er fløtekaramell?

-          Det er jo Smyril som er fløtekaramell! Nei, han ser jeg aldri noe til, bortsett fra at noen av og til kaster fra seg karamellpapir. Smeik Smørbukk er en plante akkurat som jeg. Han liker gjerne å vokse på litt tørre steder, men kan ikke greie seg i en bergsprekk slik som jeg.

-          Jeg liker best å bo for meg selv. Strunt Strandløk forsøker seg av og til med frøene sine. Han kaster noen yngleknopper bort til meg, men jeg greier nesten alltid å få dem vekk før de slår rot. Jeg liker ikke den løklukten hans.

-          Bare jeg får vokse i fred, er jeg fornøyd. Gram Granitt og jeg har mye å snakke om. Gram er mye eldre enn meg og har opplevd mye, både istider og mye annet.

-          Men der ser jeg at Solfrid Sol titter frem bak en sky. Vi får snakke mere sammen en annen gang.

Bitter Bergknapp åpnet kronbladene helt opp for riktig å bake seg i de varme solstrålene.

Strål, stril, strute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?