1001 godnatthistorier - 314. Historien om Fjodor Fjellstøvel

314. Historien om Fjodor Fjellstøvel

-          Blir det ikke snart fjelltur, hørte jeg noen snakke om nede i gangen. Hvem kan det ha vært, spurte fru Fantasia og la drømmekappen over en stol før hun selv svarte på spørsmålet.

-          Det kan ikke ha vært andre enn Fjodor Fjellstøvel som småpratet med Fjosrun Fjellstøvel. Jeg tar en tur ned til dem for å høre hva de har å si.

Feen fant frem tryllestaven. Før M visste ordet av det, stod støvleparet ved siden av senga.

-          Hva gjør vi her, spurte Fjodor. – Skal vi på tur nå? Og så jeg som ikke har fått skopussen min i dag.

-          Ta det med ro, sa Fjosrun. – La oss først høre hvorfor vi er havnet akkurat her.

-          Det må jo være fordi vi skal på fjelltur? Ellers hadde vel Joar og Jofrid Joggesko blitt hentet?

Fjodor var ikke til å stoppe. Han dro i lissene og begynte å småhoppe.

-          Jeg er helt sikker på at vi skal på tur og at noen tobeininger skal være med. Hvor vil du at vi skal dra Fjosrun? Jeg håper det ikke blir til Oftenåsen igjen. Der har jeg vært så mange ganger før.

M følte at hun måtte gripe inn. Fjodor kunne nesten ikke stå stille, så ivrig var han.

-          Kan du ikke fortelle meg om en tur du har vært på, sa M. – En skikkelig fjelltur.

Fjodor så på Fjosrun.

-          Skal vi fortelle om den gangen vi skulle til Galdhøpiggen, det høyeste fjellet i Norge?

Fjosrun nikket med skotuppen.

-          Vi startet turen nede på Spiterstulen, vi og Fjols Fjellturist. Hvordan det skulle ha gått om ikke Fjols hadde oss på føttene, vet jeg ikke. Først måtte vi jo minne ham på at han måtte ha Ulrik og Ulla Ullsokk på de digre pailabbene sine. Det hadde han helt glemt.

-          Da vi gikk på hengebroen over elven, ble jeg nesten svimmel. Endelig på den andre siden stoppet Fjols og så seg tilbake.

-          Deretter rettet han blikket oppover. Det var forferdelig bratt, men det gjorde ikke noe, syntes vi. Gjorde vi vel. Fjosrun?

Fjosrun nikket.

-          Men det var der det gikk galt. Kan hende syntes Fjols Fjellturist at det var for bratt? Eller kanskje det var det at han ikke kunne se Galdhøpiggen? Jeg vet ikke, sa Fjosrun.

-          Plutselig tok han til venstre. Vi visste jo at det var feil vei og forsøkte å vifte med skolissene.

-          Ja, det gjorde vi, sa Fjodor. - Fjosrun løsnet til og med på knuten slik at Fjols måtte bøye seg ned for å knyte, men han skjønte ikke signalet. Han bare gikk på, og vi måtte hjelpe så godt vi kunne. Selvsagt forsøkte vi å si at Fjols var på villspor, men det hjalp ikke. Først da vi sto under Svellnosbreen, skjønte han at han hadde gått feil.

-          Heldigvis traff han på en gruppe fjellturister som gjorde seg klare til brevandring. Vi fikk utdelt stegjern for at vi ikke skulle skli og falle i blåisen.

-          Fjols hadde problemer med å få dem på, så både Fjosrun og jeg måtte hjelpe til.

-          Dette var min santen bedre enn å gå til Galdhøpiggen, sa Fjosrun da vi stod midt oppe på breen. – Det var bra Fjols fant noen å gå sammen med. Hadde han tatt veien til Galdhøpiggen, er det ikke sikkert han hadde funnet frem.

-          Vel tilbake på Spiterstulen ble vi satt til tørk sammen med mange andre fjellstøvler. Så mye de hadde å fortelle om alle turene de hadde vært på sammen med støvleeierne sine.

Støvelinn, støvelann, støvelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?