617. Historien om Vevil Vevkjerring
- I kveld skal jeg fortelle om Vevil Vevkjerring, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M etter å ha flyttet litt på puten.
- Men var det ikke hun som ble spist opp av Fridtjof Frosk for lenge siden? Jeg husker hun og de andre vevkjerringene pratet hele natten slik at Fridtjof ikke fikk sove.
- Det stemmer, men barnebarnet til Vevil Vevkjerring heter også Vevil, og det er henne jeg skal fortelle om.
- Da Vevil krabbet ut av egget, var hun liten, sa feen.
- Kan du ikke fortelle meg noe jeg ikke vet. Ingen er vel store når de kommer ut av egget?
- Med Vevil var det annerledes. Kroppen hennes var liten, men bena var lange. Har du forresten sett en vevkjerring noen gang?
- Nei, det har jeg ikke.
- Her har vi henne forresten. Jeg tok henne med i tilfelle du var nysgjerrig etter å vite hvordan hun ser ut.
- Jammen hun kan jo nesten ikke gå?
- Visst kan jeg gå, sa Vevil. – Det får være måte på å snakke tull. Bare se hvor fint jeg går.
Hun spankulerte bortover en treplanke.
- Dessuten verken snubler eller faller jeg når jeg har hele åtte ben. Helt annerledes enn deg som bare har to ben. Jeg har nok sett dere når dere går. Det er ikke lett når man bare har to ben. Åtte er mye tryggere.
- Hvorfor heter du Vevkjerring til etternavn, måtte M spørre.
- Det der har jeg aldri helt forstått, sa Vevil. – Vi vevkjerringer har ikke funnet på navnet selv. Egentlig så bryr vi oss ikke om å hete noen ting i det hele tatt. Vi trenger ikke noe navn for å ha det bra. Men så er det noen som tror at hvis du ikke har et navn, så eksisterer du ikke. Men slik er det jo ikke. Det med navn er bare noe mennesker har funnet på fordi de liker å fortelle om alt de vet. Det er derfor det myldrer av navn på alt mulig og umulig.
- Det har jeg ikke tenkt på, sa M. Men hvorfor har jeg et navn? Kan du fortelle meg det?
- Vet du ikke det?
- Nei, svarte M.
- Hva lærer dere egentlig i barnehagen og skolen? Sannelig er jeg glad for at jeg bare kryper og kravler omkring.
- Kan du svare eller kan du ikke?
- Selvsagt kan jeg det, men jeg synes det er bedre om du finner svaret selv.
- Jeg heter M fordi mamma og pappa roper det navnet når de lurer på hvor jeg er.
- Der har vi det! Du fant svaret selv. Jeg trengte bare å hjelpe deg litt. Men nå må jeg gå min vei. Du har vel ikke sett Fridtjof Frosk i nærheten?
- Nei, jeg har ikke sett ham siden jeg hilste på ham i froskedammen i vår, svarte M som sant var.
- Da får du ha det bra til neste gang vi sees om jeg da ikke støter på Fridtjof, sa Vevil Vevkjerring før hun spankulerte videre.
Frisk, frosk, frute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar