629. Historien om Blid Bløtbille
- En av de triveligste billene jeg vet om, er Blid Bløtbille, sa fru Fantasia og åpnet hånden.
- Ser hun slik ut, svarte M og strakte seg mot feen. – Hun er jo ikke stort å se på der hun sitter på bladet.
- Nå er det ikke alle som ser veldig pene ut som er hyggelige og greie. Ofte er det helt omvendt. Det er mange praktbiller med tykt skall i de fineste farger som ikke er trivelige i det hele tatt. Fordi Blid har bløtt skall, må hun hele tiden passe på at hun ikke blir spist. Det er derfor hun har den skarpe rødfargen nær hodet, men noen ganger er det fugler som ikke legger merke til det før det er for sent.
- Ja, slik er det, sa Blid. – Derfor liker jeg helst å gjemme meg i gresset eller under gammelt løv hvor jeg kan slappe av når jeg rusler på tur. Jeg kan fly også, men jeg liker beste å være på bakken. Det er det tryggeste. Oppe i luften er det mye rart som jeg ikke liker. Svante Svale for eksempel som flyr så fort med munnen åpen at han ikke vet hva han sluker.
- Fordelen med å krype rundt på bakken er at jeg har tid til å prate med dem jeg treffer på. Flyr jeg rundt, blir det liten tid til slikt. Det blir bare å si hei, hvordan har du det, før jeg flyr videre.
- Det er i blomsterenga jeg trives best. Som regel er det mye gress der hvor jeg kan gjemme meg. Dessuten er det masse deilig nektar over alt. En dag uten blomsternektar er en dårlig dag. Jeg pleier å holde til i utkanten av enga. De fleste som kommer flygende eller krypende tar gjerne en pause der for å se seg rundt før de flyr ut i åpent lende.
- Du aner ikke hvor mye spennende jeg ser og hører hver eneste dag. Ja, du kan bare prøve å legge deg ned selv midt i alle blomstene. Hvis du riktig lytter, kan du høre summing og brumming over alt. For deg er det bare lyder, men jeg skjønner alt sammen. Da kan du bare tenke deg hvor mye jeg hører. Jeg får så ørene mine flagrer.
- Har du ører også, spurte M.
- Jo, men de er så små at du ikke kan se dem. Dessuten er ørene mine ikke ved hodet. Jeg vet ikke helt selv hvor jeg har ørene mine, men hører gjør jeg iallfall.
- Så rart, sa M. – Jeg kan klø meg bak øret, men det kan ikke du.
- Nei, sa Blid, - jeg klør meg heller der hvor jeg klør. Men jeg hører veldig bra hva du sier.
- Hadde det ikke vært for at vi hadde fått stjernestøv over oss, tror jeg helt sikkert at jeg ikke hadde kunnet snakke med deg, sa M.
- Slik er det ikke med oss insekter. Vi får med oss alt som alle sier, enten det er dyr eller insekter. Vi trenger ikke gå på skole for å lære oss språk. Ja, vi har ikke bruk for å gå på skole i det hele tatt, for alt vi trenger å vite, vet vi når vi kommer ut av egget. Du kan si vi har ferie hele tiden. Vi har bestandig hva vi trenger. Dessuten kan vi snakke med nye og gamle kjente.
- Da har dere vel ikke smarttelefoner heller, da?
- Nei, hva skal vi med det. Vil vi snakke med noen, er det bare å fly litt rundt omkring. Venner har jeg over alt, og de er bestandig ute og lette å finne uansett om det regner eller ikke.
- Kanskje vi kan prate litt sammen før jeg sovner, sa M. – Jeg har en liten eske med bomull her hvor du kan sove til i morgen.
- Lover du å slippe meg ut når det blir morgen?
- Klart det, svarte M
Slik gikk det til at M lærte masse om livet til bløtbillene.
- Jeg vet hva jeg vil bli når jeg blir stor, sa hun til seg selv før hun sovnet. – Jeg vil bli insektforsker eller entomolog.
Bill, ball, bute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar