623. Historien om Fetter Femtiøring
- Du husker kan hende jeg fortalte om Ivar Inflasjon for ikke lenge siden, spurte fru Fantasia og satte seg på stolen ved siden av senga til M.
- Jo, det var han som ingen egentlig visste hvem var, men likevel var han der hele tiden og gjorde pengene mindre og mindre verdt.
- Det stemmer, sa feen. – Ivar har spist opp ettøringer, toøringer, femøringer, tiøringer, tjuefemøringer og femtiøringer, og ingen vet hvor de er blitt av.
- Fetter Femtiøring var den siste som forsvant. Han trodde han skulle bli reddet da Norges bank krympet ham slik at han ble mye mindre enn før. Det samme skjedde med Kristian Krone. Han ble også krympet.
- Men slik gikk det ikke. Etter en del år fant noen ut at det ble for mye drass med femtiøringer i lommeboka og borte vekk ble han enda så fin han var.
- Da Fetter Femtiøring hørte at slutten nærmet seg, og han ikke lenger ville høre lyden av klingende mynt i butikker lenger, bestemte han seg for å rømme. Til alt hell var han rund som de fleste andre mynter, så han bare rullet sin vei ut på landeveien. Det var nok av folk som så ham, men de brydde seg ikke med å ta ham opp.
- Pytt, sa de, - det er bare en femtiøring som ikke kan brukes til noe i det hele tatt.
- Dermed rullet Fetter langt og lenger enn langt helt til han kom til et vann.
- Hva gjør jeg nå, tenkte han. – Skal jeg rulle rundt eller skal jeg svømme over. Jeg tror jeg tar sjansen på å svømme. Jeg har jo sett Sverre Svømmeknapp som er like rund som jeg. Hvis han kan svømme, kan jeg.
- Dermed hoppet han ut i vannet, sa feen. – Han skulle spurt om jeg ikke kunne drysse litt stjernestøv over ham. Da hadde det sikkert gått bra. Nå sank han som en stein eller som en mynt. Hadde ikke Jorunn Gjedde sett ham der han blinket på veien nedover, hadde han havnet på bunnen, og der ville han blitt liggende.
- I stedet havnet han i magen til Jorunn. Der traff han på andre mynter, blant annet Feodor Femøring og mange andre femøringer. De hadde det til felles at de var fine og blanke som om noen hadde pusset dem.
- Er du her også, spurte Fetter Femtiøring.
- Ja, vi har ligget her i mange år, svarte Feodor. – Hvor lenge vet jeg ikke, men som du ser, er magen så stor at det er plass til oss og mye mer. Stadig vekk kommer det nye gjester, men de fleste av dem forsvinner ganske fort. Morten Mort og Arild Abbor eller noen i slekt med dem, kommer stadig innom og blir borte igjen. Hvor de blir av, vet jeg ikke. Men i grunnen trives vi koppermynter her i magen til Jorunn. Vi har ikke vært så blanke siden vi var nylaget.
- Her verken kan eller vil jeg være, sa Fetter Femtiøring. – Vil dere som jeg, så rømmer vi. En dag er jeg sikker på at vi får sjansen. Det gjelder bare å være klar.
Den dagen kom fortere enn Fetter hadde trodd. En mørk natt viklet Jorunn Gjedde seg inn i et fiskegarn. Ferdinand Fisker trakk garnet om morgenen.
- Hva er det som har skjedd her? Sannelig tror jeg ikke at det er selveste Jorunn Gjedde som har gått i garnet, sa Ferdinand. - Jeg har jo hørt om henne i mange år. Mange har sett henne, men hun har bestandig lurt seg unna. Bare jeg nå får henne ut av garnet, skal jeg slippe henne ut igjen.
Mens Jorunn lå på land og gispet etter vann, så Fetter og Feodor sjansen til å rulle ut av gapet hennes, men de kom ikke langt. Ferdinand så dem og fanget dem.
- Dette er noe for myntsamlingen min, sa han.
Slik gikk det til at både Fetter og Feodor fikk hedersplassen i stua til Ferdinand Fisker.
Mynt, mant, mute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar