930. Historien om Snøgrim Snøsøte
- I kveld tar vi turen til fjells og hilser på Snøgrim Snøsøte, sa fru Fantasia og fant frem litt stjernestøv og drysset over M. – Jeg håper vi finner ham, for han pleier å lukke blomstene sine når sola ikke skinner.
Litt etter stod de to høyt oppe i snaufjellet. Ingen trær vokste så høyt oppe.
- Hvor kan Snøgrim være, spurte M. – Jeg kan ikke se ham noen steder.
- Jeg har med en lommelykt, svarte feen. – Den lyser så sterkt at jeg er sikker på at vi kan vekke ham.
- Der har vi ham forresten. Der borte. Finere blåfarge går det knapt an å tenke seg.
Snøgrim gned seg med kronbladene.
- Er det morgen allerede? Og jeg som sov så godt. Det er vel aldri et snøvær som er på vei? Her i høyfjellet hender det rett som det er at det kommer en snøbyge midt på sommeren.
- Nei, sa M. – Det er bare meg. Jeg har hørt at du har det så travelt om sommeren med å blomstre og sette frø. Sannelig var vi heldige som traff på deg her. Hvor har du fått den fine blåfargen din fra, måtte M spørre.
- Den fikk jeg da jeg klatret til fjells, sa Snøgrim. – Alle de andre blomstene valgte seg ut andre farger. Til slutt var det bare himmelblå igjen. Fordi jeg speilet den skyfrie himmelen, ble jeg blå. Det er derfor jeg bare åpner meg når sola skinner. Dessuten er det Sauhild Sau og de andre sauene som går og beiter her oppe. Det beste Sauhild vet, er blomster. Det skal ikke mer til enn at hun skygger for sola, så lukker jeg meg. Da kan hun ikke se meg.
- Hva gjør du etter at du har blomstret, spurte M.
- Da gjør jeg som de fleste andre blomstene. Jeg går i frø.
- Er ikke det kjedelig, da?
- Kjedelig? For oss snøsøter er ikke noe kjedelig. Da gjelder det å passe på frøene slik at de slår seg ned på en plass hvor de kan spire. Du vet det kan hende ikke, men jeg har røtter som går langt utover fra vokseplassen min. De røttene bruker jeg til å kile frøene med. Da begynner de å le, og det er slik de spirer. Først sender de ut en liten rot. Da er det bare for meg å kile enda mer. Vi har det så moro sammen i denne tiden. Det er lek, moro og latter. Hvis vi snøsøter ikke har det moro sammen, tror jeg knapt vi kunne vokse.
- Det visste jeg ikke, sa M. – Kan blomster virkelig ha det gøy sammen når de bare står på samme plassen?
- Javisst kan vi det. Vi har til og med mye kontakt med andre planter. Det skjer nettopp gjennom røttene. Vi deler på den næringen vi finner i jorda med de andre som vokser i nærheten og hjelper hverandre hele tiden. Jeg har hørt planteforskere snakke sammen om plantesamfunn når de kommer forbi der jeg holder til. Det er slik det er. Vi planter er avhengige av hverandre og trives best når vi vokser sammen med andre. Men nå tror jeg virkelig at jeg må sove igjen. Hvis feen der kunne slå av lommelykten, ville det være fint.
Sit, søt, sute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar